Pressens rett til å bruke andres stoff i egen publisering

[Teksten nedenfor bygger dels på arbeid som er gjort i samarbeid med Mathilde Strand Wilhelmsen.]

1. Innledning

Det diskuteres jevnlig i pressen, både internt i redaksjonene og i offentligheten, hvor grensene går for hva pressen kan bruke av andres, herunder andre presseorganers, stoff i sin egen publisering.

Nedenfor redegjøres det for sentrale spørsmål knyttet til rettighetsproblematikk, publisering av andres materiale, herunder opphavsrettslige og markedsføringsrettslige spørsmål som er relevante for pressen i den publisistiske virksomhet.

2. Oversikt – utgangspunkter

Journalistisk virksomhet og publisering må holde seg innenfor en rekke ulike regelverk. I det følgende vil det gis en kort oversikt over relevante rettskilder egnet til å belyse hvilke rettigheter og hvilket ansvar som påligger medieaktører i sin virksomhet. Oversikten er ikke uttømmende, og det er fokusert på de mest relevante kildene. Med unntak for et avsnitt om bruk av personbilder, behandles ikke øvrige regler om personvern (for eksempel om privatlivets fred og ærekrenkelser – som er behandlet blant annet av meg i del 1 av rapporten “Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?”)

2.1 Åndsverkloven

Åndsverkloven beskytter åndsverk. Et åndsverk kan være ethvert litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk. Etter § 1 er det den som skaper verket, som har opphavsrett til det. I ansettelsesforhold mellom journalist og medier vil gjerne opphavsretten gå over på arbeidsgiver, noe som også er forutsatt i journalistoverenskomstene.

For å vernes av åndsverklovens alminnelige bestemmelser må det som er skapt ha det som betegnes som «verkshøyde». Dette innebærer at det må en viss individuelt skapende åndsinnsats til for at noe betegnes som et åndsverk. Kravet innebærer blant annet at helt korte notiser og nyhetsmeldinger ikke nødvendigvis vil være opphavsrettslig vernet. Åndsverkloven verner også enkelte typer frembringelser som ikke har verkshøyde, for eksempel fotografiske bilder og bilder av identifiserbare personer.

Den som skaper åndsverket har enerett til å råde over det. Dette innebærer både enerett til å fremstille eksemplarer av verket (for eksempel trykke en artikkel eller legge den ut på en internettside) og retten til å offentliggjøre verket, det vil si å gjøre det tilgjengelig for allmennheten.

Det er viktig å merke seg at opphavsretten gjelder den konkrete utformingen av verket, ikke idéen bak. Ingen kan få opphavsrett til å ta bilder av Stortinget, men man kan få opphavsrett til et konkret fotografi av Stortinget. Det samme gjelder skrift. Ingen kan få opphavsrett til skrive en sak om et bestemt tema, en nyhet eller lignende, men man kan få opphavsrett til artikkelen i den form man har gitt den (selve teksten og formuleringene man har brukt).

Opphavsmannens enerett innebærer også ideelle rettigheter, regulert i § 3. Dette omfatter retten til å bli navngitt og retten mot krenkende bruk eller endring av verket. Disse rettighetene kan opphavsmannen som utgangspunkt ikke fraskrive seg.

Åndsverkloven inneholder også en rekke regler som avgrenser opphavsmannens enerett, for eksempel sitatretten i § 22. Disse reglene betegnes gjerne som «låneregler», og vil gjennomgås nedenfor i del 3.

2.1.1    Særlig om faksimiler

Mediene benytter seg i utstrakt grad av faksimiler.

I RG-1997-390 (Faksimilesaken) var spørsmålet om Se og Hør lovlig hadde gjengitt en faksimile som inneholdt bilder fra et oppslag i Dagbladet. Faksimilen var i en så god kvalitet at fotografiet med tilhørende tekst måtte anses gjengitt på lik linje som om bildet var brukt direkte. Lagmannsretten uttalte følgende:

Bruk av faksimiler er ikke særskilt lovregulert, og rettighetene til opphavsmennene til verk som er gjengitt i faksimile, reguleres av de alminnelige regler om opphavsrett.

At det er tale om en faksimile endrer dermed ikke den opphavsrettslige vurderingen av spørsmålet såfremt faksimilen er av en slik kvalitet at det må likestilles med direkte bruk av verket.

2.1.2    Lovvalg

Her tas det utgangspunkt i norske regler. Dersom et tilfelle har tilknytning til flere land kan det tenkes at domstolen må velge hvilket lands rett som skal benyttes. Den såkalte «Irma-Mignon»-formelen gir anvisning på at det lands rett som skal benyttes er det landet der saken har sin sterkeste tilknytning. Dersom det er tale om bruk av materiale fra utenlandske nettsider, men det brukes på norske nettsider og rettes mot et norsk publikum, antar vi at norsk rett som hovedsak vil anvendes.

Det kan likevel tenkes at enkelte tilfeller vil reguleres etter andre lands rett. En gjennomgang av utenlandske regler gjøres ikke her. Det antas uansett at det tryggeste vil være å forholde seg til norske regler, både fordi langt de fleste tilfeller vil antas å være regulert av norsk rett, samt at det utad vil fremstå som ryddig å forholde seg til det norske regelverket i norsk publikasjonsvirksomhet.

2.2     Markedsføringsloven

Markedsføringsloven inneholder også regler som kan begrense medias handlingsrom. Markedsføringsloven favner gjerne om tilfeller som ikke omfattes av åndsverkloven, for eksempel der materialet ikke har verkshøyde, men bruken likevel kommer i strid med markedsføringslovens bestemmelser.

Spesielt relevant er bestemmelsen i markedsføringsloven § 25. Denne angir at næringsdrivende ikke må foreta handlinger som «strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom». Lovens § 30 rammer også etterligning av annens produkter på en slik måte at det oppstår fare for forveksling.

Vernet etter markedsføringsloven kan altså favne vidt, og kan blant annet ramme omfattende bruk av andres materiale, design, og så videre.

Et eksempel er den såkalte Nettavisen-dommen fra 1998, der Nettavisen hadde publisert ulike avisers terningkast fra anmeldelser av filmer og restauranter (dommen er ikke rettskraftig, da partene forlikte saken før behandling av anken til lagmannsretten). For det første ble dette ansett som uberettiget sitat etter åndsverkloven (et resultat som nok må anses som rettslig tvilsomt). Tingretten fant også at bruken av disse terningkastene var i strid med «god skikk»-standarden i markedsføringsloven. Om betydningen av bransjens praksis ble det uttalt at domstolene kan overprøve om bransjens skikk er god skikk, men at

[i] nærværende sak vil spørsmålet om kutyme knytte seg til mediebransjens bruk av andres stoff. Retten understreker at det da gjelder stoff som er skapt, altså ikke f.eks. nyheter som eksisterer uavhengig av en opphavsmann. Gjennom bevisførselen finner retten det mer enn godt dokumentert at den helt gjennomgående og udiskutable praksis i så henseender å basere seg på avtaler, altså slik at avisene kjøper og betaler for skapt stoff som hentes utenfra. På bakgrunn av bevisførselen legger retten også til grunn at bransjen oppfatter det som klart stridende mot god forretningsskikk å benytte slikt stoff uten forhåndsavtaler.

Selv om et materiale ikke har opphavsrettslig vern eller på andre måter er vernet etter åndsverkloven er det altså mulig at bruken av andres materiale kan stride mot markedsføringslovens regler.

3       Låneregler

3.1     Innledning

Låneregler er regler som gjør unntak fra opphavsmannens økonomiske rettigheter. Reglene gir andre tillatelse til å bruke et åndsverk uten samtykke fra rettighetshaveren. Disse rettighetene kan være helt frie, eller betinget av at det ytes vederlag til opphavsmannen.

Her gjennomgås de lånereglene som er mest relevante for publiseringsvirksomhet i media.

Merk at lånereglene ikke begrenser opphavsmannens ideelle rettigheter i § 3. Opphavsmannen har dermed fortsatt krav på å bli navngitt, og verket kan ikke brukes i en krenkende sammenheng.

3.2     Sitatretten

Sitatretten fremgår av åndsverklovens § 22, og tillater at man siterer fra et offentliggjort åndsverk «i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger».

Ordlyden «sitere» peker på at gjengivelse av hele verk normalt ikke omfattes av bestemmelsen. Unntak kan tenkes ved veldig korte verk, der kun et utdrag ikke ville gi det meningsinnholdet som er tilsiktet. Hvor mye som kan siteres, beror på en vurdering av de øvrige vilkårene.

Det er gjerne vilkåret om at siteringen må skje «i samsvar med god skikk» og ikke lenger enn «formålet betinger» som byr på vanskeligheter i praksis.

Hva som er «god skikk» må avgjøres etter en konkret vurdering, og vil gjerne variere etter ulike typer verk. Hva som er vanlig i samfunnet kan også få betydning, selv om det ikke kan settes likhetstegn ved «skikk» og «god skikk». Kravet innebærer også normalt at sitatet inngår i en sammenheng. Kravet til sammenheng må nok sies å være strengere jo mer av verket man ønsker å gjengi. Sammenhengen verket skal settes i, må være noe man selv har skapt.

At det ikke skal siteres lenger enn «formålet betinger» innebærer at sitatretten gir tillatelse til å bruke det nødvendige av verket for å få frem poengene man ønsker å diskutere eller belyse, men ikke mer. I en bokanmeldelse kan man for eksempel sitere korte avsnitt for å få frem et poeng om forfatterens språk, men ikke et helt kapittel. Lojalitetsplikten som omtalt nedenfor kan også tilsi at sitatet kan være av en viss lengde dersom poenget i sammenhengen ikke kommer frem ved kortere utsnitt. Inntar man mer tekst enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med siteringen (som altså ikke kan være kun å tilegne seg stoff man ikke selv har) er man utenfor sitatretten.

Sentralt for sitatretten er altså at den er et unntak fra de rettigheter opphavsmannen har etter loven. De griper altså inn i opphavsmannens rådighet over sitt eget verk. Dette innebærer at sitatretten ikke må kunne brukes som et skalkeskjul for at man egentlig ønsker å «stjele» andres materiale. Sitatretten kan altså ikke påberopes dersom det synes klart at formålet egentlig har vært å snylte på en annens verk.

Videre må bruken være lojal overfor opphavsmannen. Dette innebærer for eksempel at sitatet er lojalt mot meningsinnholdet der det hentes fra, slik at løsrevne sitater ikke settes inn i feil sammenheng. Se ellers innlegget “Sitatrett” for en nærmere, generell behandling av sitatretten.

3.2.1    «God skikk» og pressens egen praksis

Som nevnt kan vanlig skikk i samfunnet være av betydning når innholdet av «god skikk»-standarden skal fastlegges. Bransjenormer kan dermed være av betydning.

Som nevnt er ikke faksimile noe juridisk begrep eller noe unntak fra opphavsrettsreglene. Media benytter seg likevel i utstrakt grad av slike faksimiler. Bruken av disse kan nok derfor falle innenfor sitatretten forutsatt at vilkårene for dette er oppfylt. Forutsetningen må i tilfelle være at faksimilen brukes for å forklare eller diskutere et tidligere mediums dekning av saken, samt at den ikke gjengir mer enn nødvendig for å oppnå formålet med gjengivelsen. Der faksimilen kan sees på som et forsøk på å omgå det opphavsrettslige vernet er vi utenfor sitatretten, slik også lagmannsretten i avgjørelsen omtalt under punkt 2.3.

3.3     Særregler for bilder og kunstverk

Åndsverkloven §§ 23, 23a og 24 inneholder regler om rett til gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk. Reglene gjelder også fotografier som ikke er åndsverk, jf. § 43a.

3.3.1    Gjengivelse ved omtale av «dagshending»

Etter § 23a kan offentliggjorte bilder, fotografiske verk og kunstverk gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av «dagshending». Dette gjelder likevel ikke verk skapt med henblikk på slik gjengivelse (pressens egne bilder), altså kan man ikke bruke konkurrentens bilder som er tatt nettopp for å illustrere en tilsvarende nyhetssak. Derimot omfatter regelen blant annet bilder som er lastet opp av andre enn pressen selv på Internett, for eksempel av privatpersoner i sosiale medier.

Vilkåret «dagshending» setter grenser for hva slags saker som kan illustreres med bilder uten tillatelse. Ordlyden peker på typiske nyhetssaker. Rettspraksis har vist at vilkåret ikke må tolkes for vidt. Høyesterett uttalte i Rt. 1995 s. 1948 følgende om vilkåret:

Jeg forstår ordlyden og formålet slik at bestemmelsen skal tilgodese allmennhetens interesse i best mulig informasjon om dagsaktuelle hendelser. Det er vanskelig å gi noen eksakt definisjon av hva som ligger i “dagshending”, men sammenstillingen av “dags” og “hending” gir relativt klare indikasjoner på hva det siktes til. Departementet viser til “den moderne nyhetsreportasje”, og hva som kan anses som nyhetsreportasje blir derfor et viktig element ved vurderingen av om en konkret bildebruk går inn under den såkalte “tvangslisensregelen” eller “låneregelen” i § 8 annet ledd. Medias omtale av hendelser i inn- og utland er – og har lenge vært – svært bred, og jeg ser ingen grunn til å legge et snevert syn til grunn ved fortolkningen, i den forstand at hendelsen må ha spesielt stor nyhetsverdi eller være av interesse for en stor del av befolkningen. Men et visst minstemål av generell nyhetsverdi må kreves. Den gang hadde ikke det som i dag gjerne kalles “kjendisreportasjer” tilnærmet samme omfang som nå. I dag informeres allmennheten om likt og ulikt fra kjente personers liv. Vanlige hendelser – som bare har interesse fordi de angår kjente personer – slås ofte stort opp, og pressen skaper til dels “nyheter” av helt trivielle ting, uten virkelig informasjonsverdi for allmennheten. At det er interesse for dette stoffet, er etter min mening ikke i seg selv tilstrekkelig til å gi “nyheter” av denne art karakter av “dagshending” i lovens forstand. På dette området må terskelen ligge relativt høyt, uten at jeg her vil innlate meg på å trekke opp en grense. Den vil avhenge av hvilken person som omtales, og hendelsens karakter.»

I avgjørelsen ble Se og Hør holdt ansvarlig for brudd på dagjeldende fotografilov for å ha gjengitt bilder av Diana Ross og Arne Næss hentet fra fotografering av et videoopptak sendt på NRK. Ren underholdningsjournalistikk var ikke «dagshending», og bruken var dermed utenfor det bestemmelsen er gitt for å verne.

Tilsvarende synspunkter vil gjelde uavhengig av om bildene er hentet fra en film eller andre steder – så lenge bildene ikke er rettighetsklarert med den som har rettighetene etter åndsverkloven vil prinsippene i dommen gjelde.

Av dette kan det utledes at i alle fall tradisjonelle nyhetsreportasjer om hendelser i inn- og utland er omfattet, og at det ikke er noe krav at saken må være av spesielt stor nyhetsverdi eller av interesse for en stor del av befolkningen. Likevel må det i alle fall trekkes en grense mot rene kjendisreportasjer. Dette har rett nok interesse i befolkningen, men det har i seg selv ingen egentlig informasjonsverdi for for samfunnsdebatten. De samme synspunkter som anlegges av Høyesterett for kjendisstoff må nok antas å gjelde også «nyheter» med rent underholdningsformål.

Som en tommelfingerregel kan man altså si at for tradisjonell nyhetsjournalistikk kan bilder som illustrerer nyheten benyttes, men at regelen ikke gjelder for ren underholdnings- eller kjendisjournalistikk.

Dersom verket som benyttes er knyttet til dagshendingen som omtales, er bruken gratis. Hvis verket kun er brukt til å illustrere dagshendingen, har opphavsmannen krav på vederlag.

3.3.2    Gjengivelse i bakgrunnen

Etter § 23a annet ledd kan et kunstverk, fotografisk verk eller fotografisk bilde også fritt medtas i aviser og annet medium der det «utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen».

At bildet må utgjøre en del av bakgrunnen eller spille en underordnet rolle innebærer at formålet med gjengivelsen ikke må være å vise bildet. For eksempel kan det nevnes et bilde av en person i et galleri, hvor ulike kunstverk kan synes i bakgrunnen.

Regelen åpner altså ikke for fri bruk av bilder uten rettighetsklarering, men er snarere en regel for å forenkle mediehverdagen slik at man ikke skulle måtte sensurere innholdet når verket som synes ikke egentlig er en del av sammenhengen.

3.4     Parodivernet

Parodivernet er også et unntak fra opphavsmannens eneretter slik de fremgår av åndsverkloven. I forarbeidene til åndsverkloven ble det uttalt at opphavsmannens eneretter ikke var til hinder for parodier og travestier. Begrunnelsen er at parodier gjerne har som formål å harselere eller ironisere, og dermed ikke kommer i konkurranse med den økonomiske interessen opphavsmannen har i sine opphavsrettigheter. Hensynet til ytringsfriheten er også sentral.

Formålet bak parodien er av betydning i vurderingen av om det er tale om en tillatt bruk eller ikke. Er formålet samfunnskritikk, satire, harselas eller lignende over det originale verket, vil parodien lett kunne passere. Er det imidlertid tale om i første rekke kommersiell utnyttelse, kan parodien kunne komme i strid med markedsføringslovens regler.

Merk at det må være tale om parodi over verket – ikke bare en «humorsak». Det er ikke fritt frem å bruke åndsverk til å illustrere humorsaker, det må være parodi over verket som sådan.

3.5     Personbilder

Bilder av personer kan ikke gjengis uten samtykke av den som er avbildet unntatt i visse tilfeller, jf. åndsverkloven § 45c. Regelen gjelder også for video. Bestemmelsen er et utslag av generelle personvernhensyn.

I «samtykke» ligger at den avbildede må ha gitt eksplisitt eller implisitt samtykke til publiseringen. Det er den som publiserer bildet som har bevisbyrden for at slikt samtykke er gitt. At en person selv har lagt ut et bilde i åpne sosiale medier er normalt ikke tilstrekkelig til at samtykke kan anses å foreligge.

Bestemmelsen inneholder også unntak fra hovedregelen. Unntakene er i hovedsak begrunnet i ytringsfrihetshensyn.

Det er for det første gjort unntak for avbildninger av aktuell og allmenn interesse. Dette ivaretar borgernes informasjonsbehov, og muliggjør bruk av bilder av personer som omtales i media. Det nærmere innholdet av unntaket lar seg ikke definere presist, men det må foretas en konkret vurdering av om bruken av personbildet kan forsvares i den aktuelle sammenhengen. Sentralt blir en avveining av den avbildede personens rett til privatliv etter EMK artikkel 8 og pressens rett til ytringsfrihet etter EMK artikkel 10. Der det er tale om en offentlig person i omtalen av vedkommendes offentlige rolle vil ofte ytringsfriheten få gjennomslag. Motsatt vil privatpersoner normalt ikke kunne avbildes unntatt i særlige tilfeller.

Videre gjelder forbudet ikke der avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. Bilder av forsamlinger, folketog i friluft eller andre hendelser av allmenn interesse, er også omfattet. Bilder av 17. mai-tog, konserter og lignende er følgelig omfattet.

Utover dette kan det altså ikke publiseres bilder av en person som ikke har gitt sitt samtykke. Det anbefales derfor å forhøre seg med den avbildede før publisering dersom det ikke er åpenbart at et av unntakene i § 45c kommer til anvendelse. For en nærmere behandling av pressens bruk av personbilder, se innlegget “Bruk av personbilder i media – en rettslig oppdatering”.

SKRIV UT (PRINT)

Plagiat, sitatrett og opphavsrett

Kopiering av andres tekster i journalistikken er et hett tema om dagen i norsk presse. Diskusjonen avslører en del misforståelser med hensyn til det rettslige; det vil si opphavsretten.

 
Det synes som om enkelte mener at det er i orden å helt eller delvis kopiere en annens artikkel ved å oversette innholdet fra for eksempel engelsk til norsk, så lenge man oppgir kilden. Det er fullstendig misforstått.

 
Ingen “eier” informasjonen eller idéene som formidles i en artikkel, men måten informasjonen og idéene er formulert og fremstilt på språklig og disposisjonsmessig, formen, utgjør et åndsverk. Forfatteren er opphavspersonen, og ingen andre kan kopiere og publisere åndsverket, uten etter avtale med opphavspersonen eller den som har fått rettigheter til å forvalte opphavsretten av opphavsmannen. (Sitatretten er et unntak, men den er ikke aktuell i den konteksten som diskuteres nå – jeg har ellers skrevet litt om sitatretten i innlegget “Sitatrett”. Se også innlegget om “Intervjuobjekter og opphavsrett”). En oversettelse av en artikkel, en annens tekst, regnes opphavsrettslig som en kopi av originalen (det er derfor forlag også må inngå avtaler med forfattere for å kunne utgi deres bøker i oversatte versjoner).

 
Med andre ord; om en journalist i det vesentlige bare oversetter en fremmedspråklig artikkel til norsk, kan ikke oversettelsen lovlig publiseres uten at det er gitt tillatelse fra den som har rettighetene til originalen. Kilde skal oppgis uansett, men det er altså ikke tilstrekkelig.

 

Det er ellers publisert en del artikler i pressen om temaet i videre forstand, herunder de presseetiske sidene, i det siste, blant annet i Journalisten og Medier24

SKRIV UT (PRINT)

Ytringsfrihet i praksis*

*Dette innlegget sto først på trykk i Aftenposten 26/4-2015

Tåler vi ikke den ytringsfriheten vi snart skal høre svulstige hyllester av igjen når grunnlovsdagen skal feires om drøye to uker?

Det kan av og til virke som om enkelte mener at ytringsfrihet består i at man skal ha rett til å ytre sin mening uten å bli “utsatt” for konfrontasjon og uten å måtte stå for sine offentlige meningsytringer.

Eller at det er et slags overgrep om mediene konfronterer “vanlige” mennesker med sine offentlige kommentarfeltytringer, dersom ytringene deres er kontroversielle?

Slik kan noe av kritikken mot VG fremstå, etter at VG valgte å ringe og intervjue enkelte kommentarfeltdebattanter på VG Nett og deretter vise deler av noen av intervjuene på VGTV. Eksempler på kritikk i den retningen er Karl-Fredrik Tangen i intervju i Aftenposten 25. april, Håvard Nyhus i en kronikk i Dagbladet 24. april og Mímir Kristjánsson gjengitt i Aftenposten 24. april.

Kritikken deres inneholder nyanser, men den reiser likevel noen grunnleggende, prinsipielle spørsmål om offentlig debatt i dagens medievirkelighet.

At ethvert intervju med et enkeltindivid og senere publiseringen av hele eller deler av intervjuet, for redaksjoner som er medlemmer av Norsk Presseforbund, må forholde seg til presseetikken, er selvsagt. Det gjelder her som i all journalistikk. Det er en diskusjon som må tas for seg, i hvert enkelt tilfelle.

Men er det i seg selv problematisk at personer som ytrer seg offentlig – enten det er i kommentarfeltet på VG Nett eller i andre offentlige debattfora, konfronteres med sine ytringer også utenfor det forum ytringen ble fremsatt?

Ytringsfriheten i vårt demokrati skal være nær absolutt når det gjelder politiske meningsytringer. Disse skal kunne luftes, formidles og brytes fritt, uten offentlige myndigheters sanksjoner. Det er den positive ytringsfriheten.

Den negative ytringsfriheten er retten til å la være å ytre sine meninger offentlig. Ingen skal kunne tvinge deg til å lufte dine politiske meninger offentlig. Dette har en side til tankefriheten, som i motsetning til ytringsfriheten, er absolutt.

Man skal ikke stå til ansvar for sine tanker før de er omsatt til handling eller ytring. Når man først velger å lufte sine tanker i form av offentlige meningsytringer, står man til ansvar for ytringene.

Det gjelder både på den måten at man må tåle konfrontasjon og på den måten at man, i ytterste konsekvens, må stå rettslig ansvarlig, dersom man overtrer ytringsfrihetens grenser (for eksempel ved fremsettelse av trusler, oppfordringer til vold med videre).

Når et voksent, myndig individ velger å lufte sine politiske meninger offentlig, for eksempel på et åpent forum på Internett, enten det er på VG Nett eller en annen, allment tilgjengelig nettside, har vedkommende benyttet seg av et demokratisk privilegium; retten til å delta i samfunnsdebatten.

Samtidig har vedkommende akseptert det ansvaret det innebærer å delta i offentlig debatt, herunder i form av å kunne bli konfrontert med innholdet i sine ytrede meninger. Først og fremst ved å bli møtt med demokratiets ideelle reaksjon på en ytring: Motytringen.

Motytringen, konfrontasjonen, innebærer selvsagt tilsvarende ansvar for den som fremfører den, men man kan ikke beklage seg over reaksjonen i seg selv. Man kan ikke ytre seg offentlig selv og samtidig definere hvem som skal kunne konfrontere en eller i hvilke fora konfrontasjonen skal skje.

Man kan selvsagt velge om man vil svare på konfrontasjonen, akkurat som man hadde valget med å ytre seg i første omgang, men man kan i utgangspunktet ikke kreve seg og sine ytringer unntatt fra konfrontasjonen.

Er det noen grunn til at disse selvsagte utgangspunktene ikke skal gjelde for folk som ytrer seg i nettavisenes kommentarfelt? Er det noe spesielt med dem? Er de ikke fullverdige borgere hvis meninger skal høres eller utfordres? Skal de eventuelt bare høres, men ikke utfordres?

Det fremstår for meg som umyndiggjørende overfor vedkommende debattanter og dermed som lite demokratisk, dersom de ikke skulle måtte stå til ansvar for sine offentlige meningsytringer også utenfor det aktuelle kommentarfeltet.

Og innenfor presseetikkens grenser må de, dersom de selv ønsker å bli behandlet som voksne, myndige mennesker, også tåle at både konfrontasjonen og deres håndtering av den skjer offentlig.

Det er ytringsfrihet i praksis.

SKRIV UT (PRINT)

Evaluering av kontrollen med de hemmelige tjenestene

I mars 2014 oppnevnte Stortingets presidentskap et utvalg som skal foreta en evaluering av EOS-utvalgets virksomhet og rammebetingelser/regelverk: Evalueringsutvalget for EOS-utvalget. Det er første gang en slik evaluering gjennomføres siden EOS-utvalgets opprettelse i 2006.

ICJ-Norge (Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling, der jeg er styremedlem) er blant de organisasjonene som Evalueringsutvalget for EOS-utvalget har invitert til møte, for å gi utvalget innspill til forbedringspunkter og endringsbehov i EOS-utvalgets rammebetingelser/regelverk. Dette møtet fant sted tidligere i denne uken, på tirsdag 23/4-2015.

ICJ-Norge tok opp flere forhold i tirsdagens møte. Her nevnes noen av dem, stikkordsmessig:

  • Viktigheten av å sørge for at EOS-utvalget er utstyrt med ressurser – både økonomisk, administrativt og kompetansemessig – som står i forhold til utviklingen av og aktiviteten i virksomheten i EOS-tjenestene og andre deler av forvaltningen som utvalget skal føre kontroll og tilsyn med.
  • Behovet for gjennom endringer i det relevante regelverket å gi EOS-utvalget bedre mulighet til å føre kontroll med EOS-tjenestenes utveksling av personopplysninger med utenlandske, samarbeidende tjenester. Dette gjelder særlig med hensyn til Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten), som etter dagens regler utveksler informasjon – også om norske statsborgere – helt uten domstolskontroll. EOS-utvalgets muligheter til å kontrollere på dette feltet begrenses av flere forhold ved dagens regime, herunder ved en etablert praksis hvorved EOS-utvalget kan nektes innsyn i forhold som kan røpe metoder/kilder hos utenlandske, samarbeidende tjenester. Dagens regime på dette feltet, samt begrensningene i EOS-utvalgets kontrollmuligheter er oversiktlig beskrevet av meg i Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake? del II punkt 5 (delrapport til prosjektet “Status for ytringsfriheten i Norge”, Fritt Ord/Institutt for samfunnsforskning/FAFO/Universitetet i Oslo/TNS/Jon Wessel-Aas 2014).
  • At gjeldende praksis, hvorved enkeltindivider som har blitt utsatt for ulovlige inngrep fra EOS-tjenestenes side, ikke blir underrettet om dette når EOS-utvalget avdekker ulovlighetene gjennom sin kontrollvirksomhet, er i strid med både Grunnloven og med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). På dette punktet må regelverket endres, for å være i samsvar med Grunnloven og EMK. Dette innspillet er fra ICJ-Norges side utdypet og nærmere begrunnet i et eget skriftlig Innspill til Evalueringsutvalget for EOS-utvalget  som ble overlevert til utvalget i dagens møte.

SKRIV UT (PRINT)

Regjeringen og rettsstaten*

*Teksten er forfattet i samarbeid med professor, Dr juris Mads Andenæs (UiO) og høyesterettsdommer emeritus Ketil Lund, og ble også publisert i Aftenposten 22/1-2015

I møte med et opplevd populistisk press om å «gjøre noe» med en bestemt enkeltsak i utlendingsforvaltningen, utviser dessverre Regjeringen og dens representanter en manglende forståelse og respekt for grunnleggende prinsipper i vår rettsstat.

Utlendingen Najumuddin Faraj Ahmad (også kjent som mulla Krekar), skulle i henhold et vedtak fra utlendingsforvaltningen, som ble stadfestet av Høyesterett 2007, ha vært utvist fra Norge, fordi han – i alle fall i 2007 – ble ansett å utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Utvisningsvedtaket kan foreløpig ikke effektueres, fordi det ikke kan garanteres at han ikke vil bli henrettet eller torturert i sitt opprinnelsesland, Irak.

I forbindelse med at han i disse dager løslates etter sonet dom for blant annet å ha fremsatt trusler, har det fra enkelte hold blitt tatt til orde for at Krekar nå enten må sendes til Irak eller må settes i forvaring/interneres (frihetsberøves) inntil han kan returneres til Irak. Ingen av alternativene er mulige i dag, uten at man samtidig bryter norsk lov, herunder Grunnloven og menneskerettighetskonvensjoner som gjelder som norsk lov.

Konfrontert med denne virkeligheten svarte statsråd Siv Jensen til TV2 sist fredag slik på følgende spørsmål:

– I 2009 sa du at du i ytterste konsekvens var villig til å sette

menneskerettighetene side for å få mulla Krekar i forvaring. Er du fortsatt det?

– Ja! Svarer Jensen kontant.

Det er etter vårt syn ikke bare uheldig, men helt uakseptabelt at en sittende statsråd uttrykker en slik holdning i en rettsstat. Jensen tar her til orde for å sette til side ikke bare Grunnloven, men dermed også selve rettsstaten. Derfor er det positivt at hennes regjeringskollega, statsråd Anders Anundsen, justisministeren, har avvist at det er aktuelt å bryte Grunnloven og menneskerettighetene.

Anundsen har derimot, som ansvarlig statsråd, nylig utstedt en instruks til politiet, som også står i et tvilsomt lys i rettsstaten. Etter tidligere å ha opplyst offentligheten om at han hadde bedt embetsverket om å lete etter muligheter i lovgivningen for å kunne sette Krekar i forvaring, er konklusjonen – ikke overraskende – at det ikke finnes slik hjemmel.

Det finnes imidlertid hjemmel i utlendingsloven (kapittel 12 og 14)  for at politiet kan pålegge en person med Krekars status meldeplikt og bestemt oppholdssted, så fremt og i den utstrekning det i den enkelte sak vurderes som nødvendig og forholdsmessig. Dette er etter loven opp til politiet i første instans å vurdere om vilkårene for bruk av slike tvangsmidler er oppfylt i den enkelte sak. Den som pålegget retter seg mot kan bringe spørsmål om påleggets lovlighet inn for domstolene. Regjeringen har ingen instruksjonsmyndighet overfor politiet i en slik sak.

Likevel har Justisdepartementet nylig utstedt en instruks til politiet som i generelle vendinger beskriver personer med akkurat den status Krekar har, og som bortsett fra å gjenta hva som allerede står i loven om adgangen til å pålegge slike personer meldeplikt og bestemt oppholdssted, instruerer om at bruk av denne hjemmelen skal praktiseres som en hovedregel. På dette punkt kan de se ut til at instruksen blander seg opp i nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen. Hva som vil være en lovs hovedregel, når dette ikke fremgår av loven selv, vil bero på hva som følger av praksis slik den utformes i henhold til loven. Det bør ikke bero på forsøk fra Regjeringen på å påvirke vurderingsnormen ved å instruere om hva som skal være hovedregelen.

Selv om instruksen formelt er generelt utformet, kan det ut fra den konteksten den er utstedt i med rette også reises spørsmål ved om den ikke må oppfattes som et forsøk på å instruere politiet i en enkeltsak; Krekars tilfelle. En pressemelding av 15. januar fra Politidirektoratet tyder også på at instruksen oppfattes slik. Der står blant annet følgende:

«Mulla Krekar omfattes av denne instruksen. Politidirektoratet har i dag, torsdag, gitt Oslo politidistrikt i oppdrag å iverksette instruksens bestemmelser. Oslo politidistrikt er samtidig anmodet om å vurdere å ilegge meldeplikt og/eller bestemt oppholdssted for mulla Krekar.»

Det er grunnleggende i en demokratisk rettsstat at politiets bruk av tvangsmidler i enkeltsaker skjer etter en uavhengig vurdering av innenfor lovens rammer, og ikke på grunnlag av politiske motiver. Derfor er det like grunnleggende at politiske myndigheter ikke skal kunne instruere politiet i enkeltsaker. Er en regjering misfornøyd med hvordan lovgivningen er eller hvordan den praktiseres i enkeltsaker, er middelet å vende seg til lovgiver, Stortinget, med forslag om lovendringer. Middelet er ikke å instruere politiet i enkeltsaker.

Utspillene fra henholdsvis Justisministeren og Fremskrittspartiets leder bør gi opphav til en bredere debatt om demokrati, maktfordeling og rettsstat – selv om, og kanskje nettopp fordi, vi nettopp har lagt bak oss jubileumsfeiringen av Grunnloven.

SKRIV UT (PRINT)

Freedom of expression – a reminder of offence, shock and disturbance(?)

The legal basis, as expressed by The European Court of Human Rights (in Handysde v. UK , 1976):

Freedom of expression […] is applicable not only to “information” or “ideas” that are favourably received or regarded as inoffensive or as a matter of indifference, but also to those that offend, shock or disturb the State or any sector of the population. Such are the demands of that pluralism, tolerance and broadmindedness without which there is no “democratic society”.

A defence for this right to offend, shock or disturb the State or any sector of the population, eloquently delivered by Rowan Atkinson in 2012:

SKRIV UT (PRINT)

Falske basestasjoner og “mobilspionasje” – hva sier jusen?*

I lys av Aftenpostens avsløringer i dag om omfattende overvåkning av mobilnettet i sentrale deler av Oslo, resier mange spørsmål. Blant annet har jeg registrert at mange lurer på hva reglene er når det gjelder statens egne myndigheters adgang til å bedrive slik overvåkning ved hjelp av falske basestasjoner. Det er også spørsmål om hva statens ansvar er med hensyn til å oppklare og eventuelt straffeforfølge andre aktører, om det er slike som står bak. Nedenfor redegjøres det for noe av dette.

***

Innledning

Å ta i bruk andres frekvenser i mobilnettverket og/eller registrere/avlytte den private kommunikasjonen som foregår der, er ulovlig og straffbart, med mindre man har lovhjemmel for å gjøre det.

Spørsmålet er i hvilke tilfeller politiet, herunder politiets sikkerhetstjeneste (PST) har adgang til å opprette såkalte mobilregulerte soner (i praksis opprettelse av falske basestasjoner som “overtar” eller bryter inn i mobiltrafikken i området) for enten å jamme (slå ut) den vanlige trafikken i mobilnettet eller å innhente opplysninger om kommunikasjonen i mobilnettet). I 2013 ble det innført en ny bestemmelse i ekomloven for å gi et presisert og eksplisitt hjemmelsgrunnlag for opprettelse av mobilregulerte soner (tidligere skjedde det på til dels tvilsomt rettslig grunnlag).

Rettslige utgangspunkter

Ekomloven

Utgangspunktet er at frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret ikke kan tas i bruk uten tillatelse fra staten, jf ekomloven § 6-2. Det er Post- og teletilsynet og samferdselsdepartementet (myndigheten) som tildeler slike frekvenstillatelser.

Etter ekomloven § 6-2a kan politiet uten tillatelse fra myndighetene ta i bruk frekvenser tildelt andre dersom de har hjemmel i følgende bestemmelser:

Nasjonal sikkerhetsmyndighet kan i særskilte tilfeller og i korte tidsrom uten tillatelse fra myndigheten ta i bruk slike frekvenser når dette er nødvendig for å sikre forsvarlig sikring av konferanserom, jf. sikkerhetsloven § 16.

Dersom frekvenser tildelt andre tas i bruk, skal myndigheten varsles uten ugrunnet opphold. Varselet skal angi frekvensområde, tidsrom og sted. Myndigheten avgjør i samråd med politiet eller Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) om rettighetshavere (teleselskapene) skal underrettes.

Bestemmelsen gir også adgang til i særskilte tilfeller å gi tillatelse til Forsvaret og politiet til øvingsformål. Disse skal være avgrenset i tid og område, og Forsvaret kan kun få tillatelse innenfor Forsvarets permanente øvingsområder.

Det gis også adgang til å søke om bruk av slike frekvenser for å etablere mobilregulert sone og i tilknytning til fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Relevante tilbydere må da konsulteres.

Etter § 6-2a siste ledd skal frekvensbruken skje på en måte som i minst mulig grad griper inn i rettigheter som følger av allerede tildelte frekvenstillatelser.

Bestemmelsen gir ikke selvstendig grunnlag til å foreta inngrep i kommunikasjonen. Vilkårene i bestemmelsene listet opp ovenfor må være oppfylt, eller det må foreligge nødrettslig grunnlag (noe som det er svært snevre rammer for).

Avveining mot personvernet og vernet om kommunikasjonsfortroligheten

Den kommunikasjonen som foregår mellom mennesker via mobilnettet er fortrolig, privat kommunikasjon som er vernet etter både Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Opprettelse av falske basestasjoner som fanger opp opplysninger om denne kommunikasjonen, er et inngrep i dette vernet. For at et slik inngrep skal være rettslig akseptabelt, må det både være hjemlet i lov, forfølge et legitimt samfunnsmessig formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn. Det siste vil si at det må foreligge et presserende samfunnsmessig behov for inngrepet og at inngrepet må være proporsjonalt i forhold til dets formål.

Som nevnt gir også Ekomloven § 6-2a femte ledd anvisning på en vurdering av rettigheter som følge av allerede tildelte frekvenstillatelser. Forarbeidene til bestemmelsen uttaler at «[v]ed all bruk av mobilregulert sone må konsekvensene for personvernet vurderes». Dette er en henvisning nettopp til blant annet Grunnloven og EMK. En generell, mer eller mindre permanent utplassering av slike falske basestasjoner vil ikke være i samsvar med personvernet og kommunikasjonsfortroligheten.

Straffeprosessuelle forutsetninger for bruk av frekvenser tildelt andre

Straffeprosessloven

Retten kan i visse tilfeller ved kjennelse gi politiet tillatelse til å benytte tvangsmidler. De relevante bestemmelsene for bruk av frekvenser tildelt andre følger nedenfor.

Straffeprosessloven § 216a gjelder kommunikasjonsavlytting når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan medføre mer enn 10 års fengselsstraff eller som rammes av:

  • Strl §§ 90-91a (rikets sikkerhet)
  • Strl § 104 a (militære organisasjoner eller forening som har til formål å forstyrre samfunnsordenen med mer).
  • Strl § 162 (narkotikaforbrytelser)
  • Strl § 317 jf § 162 (heleri/hvitvasking etter narkotikaforbrytelser)
  • Lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi § 5

Etter tredje ledd gjelder bestemmelsen også identifisering av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr.

Strpl § 216b gjelder kontroll av kommunikasjonsanlegg når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av tilsvarende straffebud som § 216a samt bestemmelser om overgrep mot mindreårige samt § 390a (krenke en annens fred med skremmende eller plagsom opptreden).

Strpl § 222d gjelder politiets bruk av tvangsmidler i etterforskningsøyemed når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en av følgende handlinger:

  • Terrorhandlinger etter strl § 147a
  • Drap etter strl § 233
  • Grovt ran, drap eller narkotikainnførsel som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe etter strl § 268 annet ledd jf § 267 eller § 162 tredje ledd jf strl § 60 a
  • Drap for å motarbeide rettsvesenet,strl  § 233 jf § 132a

Bestemmelsen åpner også for å gi PST tillatelse til å iverksette slike tiltak når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå forbrytelser mot rikets sikkerhet mv., sabotasjehandlinger, visse lovbrudd mot medlemmer av Kongehus, Storting, regjering og så videre.

Tillatelse kan bare gis dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge handlingen og at avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.

Dersom det er stor fare for at en handling ikke vil kunne avverges ved opphold, kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse av retten. Inngrepet skal fremlegges retten for godkjennelse snarest mulig og senest 24 timer etter at det ble tatt i bruk.

Politiloven § 17d

Politiloven gir PST adgang til å benyte tvangsmidler også i rent forebgyggende øyemed, altså før det foreligger mistanke om at straffbart forhold foreligger. Politiloven § 17d gir PST tillatelse til å benytte tvangsmidler for å undersøke om noen forbereder følgende handlinger:

  • Terrorhandlinger etter straffeloven § 147a, herunder planlegging av slike.
  • Åpenbare noe som bør holdes hemmelig etter rikets sikkerhet og lignende etter straffeloven §§ 90-91a
  • Tvang etter § 222, frihetsberøvelse etter § 223, trusler etter § 227, legemsbeskadigelse etter § 229, drap etter § 233 dersom det retter seg mot Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller tilsvarende representanter i andre stater.

Bestemmelsen gir tilsvarende adgang som nevnt ovenfor for PST til å iverksette tiltak uten rettens kjennelse dersom det er stor fare for at en handling ikke vil kunne avverges ved opphold.

Oppsummert

Det er kun i avgrensede tilfeller og ved mistanke/rimelig grunn til å tro at bestemte straffbare handlinger kan iverksettes, at opprettelse av mobilregulerte soner kan skje i medhold av ekomloven. (PST har i tilleg g adgang i rent forebyggende øyemed, jf ovenfor om politiloven § 17d). Ekomloven gir ikke selvstendig adgang til å opprette slike soner, og når det kan gis adgang til dette reguleres i sin helhet av straffeprosessloven og politiloven. Som hovedregel kreves rettens kjennelse, med unntak av visse situasjoner der opphold vil føre for fare for at formålet forfeiles.

Sammenfatningsvis er det ikke adgang til å opprette mer eller mndre permanente, aktve basestasjoner som tar i bruk frekvenser tildelt andre – slik som Aftenposten ser ut til å ha avdekket er situasjonen i sentrale Oslo. Det som er avdekket vil derfor være ulovlig og straffbart etter straffeloven § 145, jf også Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, uansett hvem som står bak. Dersom det skulle være statlige myndigheter som står bak, vil det i seg selv utgjøre en krenkelse av både Grunnloven og EMK. Etter EMK har staten også en viss plikt til å hindre at andre driver med slik virksomhet i Norge, og i alle fall til å etterforske det, når det avdekkes som det er gjort av Aftenposten nå.

(Justis- og beredskapsdepartementet sendte helt nylig ut på høring et forslag om å utvide politiets adgang til benytte seg av mobilregulerte soner som omhandlet ovenfor.)

 

* Gjennomgangen ovenfor bygger på et notat som ble utarbeidet i samarbeid mellom meg og advokatfullmektig Mathilde Wilhelmsen, i vårt arbeid i Bing Hodneland advokatselskap DAInnlegget er senere publisert også i Aftenposten

SKRIV UT (PRINT)

Pressefrihetens kår i 2014 – ett skritt frem og to tilbake?

Nylig ble hovedrapporten i det Fritt Ord-finansierte forskningsprosjektet “Status for ytringsfriheten i Norge” publisert. Prosjektet har vært ledet av Institutt for samfunnsforskning (ISF) og har vært et samarbeid mellom ISF, Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved UiO, Fafo, TNS Gallup og meg. 

Mitt hovedbidrag i prosjektet har vært å utarbeide en rapport om noen hovedpunkter i utviklingen av pressefriheten fra 1999 (da Ytringsfrihetskommisjonen leverte sin utredning; NOU 1999:27) og frem til 2014. Nedenfor følger in introduksjon til dette bidraget.

***

Pressefrihetens kår forsidePressefriheten er en sentral bestanddel av og dels også en forutsetning for realisering av den overordnede ytringsfriheten, som igjen er en grunnpilar i et levende demokrati.

Dette er uttalt mange ganger i avgjørelser som omhandler pressefriheten, både i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og i Høyesterett.

Høyesterett har formulert seg slik, når det gjelder hva man må ha som utgangspunkt, når det oppstår spørsmål om å begrense pressefriheten:

”[…]pressens grunnleggende funksjon i et demokratisk samfunn, både som sentral utøver av ytringsfriheten og som den viktigste arena for andres bruk av denne frihet. Det inngår i pressens rolle å avsløre maktmisbruk, ulovligheter og uhederligheter i første rekke hos representanter for samfunnsmessige institusjoner og organisasjoner, offentlige så vel som private. Den skal – som det uttrykkes i flere avgjørelser av EMD – være ’a public watchdog’.» ([Rt 2002 s 764]

Denne offentlig vaktbikkje-funksjonen og reell pressefrihet er betinget av mange faktorer.

Blant annet er den betinget av at det eksisterer publisistisk frihet; at en redaksjonelt uavhengig presse kan publisere meninger og informasjon uten statlig forhåndskontroll (formell ytringsfrihet) og uten å oppleve vilkårlige eller mangelfullt begrunnede rettslige sanksjoner i etterkant, på grunn av innholdet i det som publiseres (materiell ytringsfrihet).

Denne publisistiske friheten kommer blant annet til uttrykk i Grunnloven § 100 andre, tredje og fjerde ledd, som tilsammen verner om både den materielle og den formelle ytringsfriheten:

“Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.”

Den offentlige vaktbikkje-funksjonen og den reelle pressefriheten er imidlertid også avhengig av reell informasjons- og kommunikasjonsfrihet mellom borgerne og av offentlighet i myndighetsforvaltningen, slik at pressen kan få tilgang på de meninger og den informasjonen som bør bringes ut i offentligheten gjennom pressen for å gjøre den demokratiske debatten informert, og for å sikre at den kan skje uavhengig av og med et kritisk blikk på blant annet statsmaktene.

Det hjelper nemlig lite med vid publisistisk frihet, dersom man ikke har noe substansielt å meddele. Det vil si dersom man for eksempel ikke får innsyn i hva som foregår i den offentlige forvaltningen eller hvis informasjon som potensielle kilder besitter om ukjente, kritikkverdige forhold, ikke når frem til pressen, fordi kildene frykter negative konsekvenser for seg selv om de varsler pressen.

Man kan si at dette offentlighetsprinsippet og denne informasjonsfriheten, herunder kildevernet, utgjør hovedbestanddeler av den underliggende infrastrukturen som reell ytrings- og pressefrihet er avhengig av.

I Grunnloven § 100 erkjennes dette for så vidt gjennom kravet til offentlighet i forvaltningen i bestemmelsens femte ledd og det generelle infrastrukturkravet i bestemmelsens sjette ledd:

“Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.”

Når det gjelder forutsetninger for et reelt kildevern, er en av dem at det finnes et vern mot statlig innsyn i borgernes fortrolige, private kommunikasjon. Slikt vern finner vi i Grunnloven § 102 første ledd første setning, slik den lyder etter revisjonen som ble vedtatt tidligere i år:

“Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.”

Vi finner tilsvarende beskyttelse av ytringsfriheten og av privatlivets fred, herunder privat kommunikasjon, i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) henholdsvis artikkel 8 og artikkel 10, som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov, med forrang foran annen norsk lov i tilfeller av motstrid.

Behovet for vern av disse forskjellige forutsetningene for pressefriheten er med andre ord erkjent og rettslig forankret i overordnede rettsregler, både i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av og som er inkorporert i norsk lov.

Spørsmålet er hvordan dette vernet fungerer og respekteres i praksis. Det er deler av dette spørsmålet som jeg har forsøkt å besvare i rapporten Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake? 

 

SKRIV UT (PRINT)

Personvern i Grunnloven*

200 års forsømmelse

Norges Grunnlov har i sine 200 år ikke inneholdt noen generell beskyttelse av personvernet – forstått her som vern om enkeltindividets privatliv, personlige integritet og private kommunikasjon.

Grunnloven § 102 har riktignok beskyttet  borgerne mot vilkårlige ransakinger i private hjem, eller som det har stått:

«Hus-inkvisitioner maa ikke finde Sted, uden i kriminelle Tilfælde.»

I nyere tid er det antatt at bestemmelsen også er til hinder for hemmelig romavlytting i private hjem, med mindre det foreligger mistanke om straffbare forhold.

Men vi har ikke hatt bestemmelser som beskytter oss mot for eksempel vilkårlig telefonavlytting eller annen avlytting av eller kontroll med deres fortrolige, analoge eller elektroniske kommunikasjon. Ei heller har vi hatt bestemmelser som beskytter mot innsamling, registrering og behandling av deres personopplysninger mer generelt, eller mot vilkårlige ransakinger av person. Og mens ytringsfriheten har vært beskyttet i § 100 siden 1814, og forsterket ved revisjon i 2004, har vi ikke hatt bestemmelser i Grunnloven som beskytter individene mot at andres ytringer røper informasjon om deres privatliv eller utsetter dem for urettmessige beskyldninger.

Det har vi derimot hatt i mer moderne konstitusjoner og, ikke minst i internasjonale konvensjoner og traktater. Eksempler her er Den europeiske menneskerettskonvensjon og EUs charter om grunnleggende friheter.

Og vi ser at de håndheves ganske effektivt, som skranker mot blant annet overdrevne statlige inngrep i borgernes private kommunikasjon. EU-domstolens ugyldiggjøring av EUs datalagringsdirektiv er et nyere eksempel. De håndheves også som skranker mot andre borgeres handlinger som griper for langt inn i medborgeres personvern. Et typisk eksempel er når pressefriheten begrenses av hensyn til privatlivets fred og ærekrenkelsesvernet.

Som antydet allerede, har personvernet mange sider og kan fungere som beskyttelse mot mange typer inngrep.

Her skal jeg imidlertid argumentere for og forklare nærmere om betydningen av å beskytte personvernet på grunnlovsnivå, hevet over et tilfeldig stortingsflertalls makt, i bare to perspektiver: Som skranke mot flertallets tendens til å ofre personvernet til fordel for diverse tiltak som har samfunnsvern som formål, og som skranke mot andre borgeres krenkelser ved bruk av ytringsfriheten.

I behandlingen av særlig det første perspektivet vil jeg dessuten forsøke å få frem hvor nært forbundet og gjensidig avhengig personvernet er med og av andre sivile og politiske friheter, som for eksempel ytrings- og informasjonsfriheten.

Samfunnsvern og personvern

I et levende demokrati vil det alltid eksistere et spenningsforhold mellom den generelle befolkningens ønske om sikkerhet og trygghet – samfunnsvern – og forutsetningene for selve demokratiet: statens respekt for enkeltindividenes sivile og politiske rettigheter og friheter.

På det generelle plan finner vi få eller ingen toneangivende folkevalgte eller myndighetspersoner i vårt samfunn som vil si noe annet enn at vi er og må forbli en liberal, demokratisk rettsstat – og at grunnleggende forutsetninger for dette er at sivile og politiske rettigheter som retten til privatliv, fortrolig privat kommunikasjon, ytringsfrihet, den strafferettslige uskyldspresumsjon med videre, må ivaretas og respekteres av staten. Etter tragedien i Norge 22. juli 2011 er statsministerens ord om ”mer demokrati, mer åpenhet” et illustrerende eksempel.

Når det kommer til handling derimot, har flertallet, representert gjennom Stortinget og regjeringen, en tendens til å utfordre mange av disse rettighetene og frihetene når det tilsynelatende gavner hensyn til effektivitet, ro, orden, trygghet og sikkerhet – og i verste fall fordi det gavner makten selv. Oftest skjer nok dette fordi de umiddelbare, konkrete og “gode” formål fremstår som mer håndgripelige enn de mer abstrakte prinsipper og friheter som menneskerettighetene dels gjennom Grunnloven og særlig gjennom EMK har oppstilt som skranker for flertallsmakten.

Det ligger imidlertid også en iboende, strukturell årsak til slike tendenser i selve demokratiet: De regjerende myndigheter og deres byråkrati vil nærmest per definisjon søke mot mest mulig kontroll med sine subjekter, borgerne – fordi myndighetenes jobb er å ha kontroll, enten det dreier seg om kriminalitetsbekjempelse eller forvaltning av andre fellesskapsoppgaver. Det ligger i myndighetenes natur. Samtidig ledes staten av en politisk utpekt, valgt regjering – som også, i sin natur, søker å konsolidere egen regjeringsmakt ved å hindre opposisjonen i å overta regjeringskontorene etter neste valg. Også med tanke på denne ”oppgaven” er kontroll med mest mulig informasjon om borgerne, den potensielle opposisjonen, et naturlig ønske.

Denne institusjonaliserte tendensen krever en motvekt, blant annet for å sikre at det er reell mulighet for opposisjon mot det til enhver tid regjerende flertall. Og nettopp her er eksistensen av juridiske skranker for flertallets politiske handlefrihet, som i siste instans kan håndheves av uavhengige domstoler, en nødvendighet.

I dette perspektivet er prinsipper som offentlig innsyn i forvaltning, privat kommunikasjonsfrihet og pressefrihet essensielle. Utgangspunktet er at det er statens myndigheter som til enhver tid skal stå til ansvar overfor borgerne. Da må borgeren ha størst mulig grad av innsyn i hvordan myndighetene forvalter den makten de er gitt av borgerne.

Staten på sin side skal i utgangspunktet ha minst mulig innsyn i borgernes private sfære og i den kommunikasjon som foregår mellom dem der. Og staten skal avstå fra å gjøre andre inngrep i borgernes privatliv og kommunikasjonsfrihet, med mindre inngrep er strengt nødvendig for å ivareta andre samfunnsinteresser i et demokrati – herunder kriminalitetsbekjempelse – eventuelt for å beskytte selve demokratiets institusjoner, rikets sikkerhet, mot angrep.

Disse klare utgangspunktene viser seg å være vanskeligere å forene i praksis, og man kan trygt slå fast at dette utgjør et konstant spenningsforhold. Hvor store spenningene er, varierer i tid og rom, og går dels i bølger, påvirket av ulike faktorer og omstendigheter. Jeg har ikke til hensikt å forsøke å gi en nærmere vitenskapelig fremstilling av disse sammenhengene her.

Det som imidlertid er klart er at en kjerne i kampen mellom flertallsmakten og mindretallet er en kamp om kontroll, og da særlig kontroll over informasjon om hverandre. Klisjéen om at ”informasjon er makt” er for så vidt dekkende.

Jo mer borgerlig adferd som søkes regulert, begrunnet i mål om økt trygghet og sikkerhet–samfunnsvern, jo mindre spillerom blir det for borgerne til å utøve sine friheter til å utfordre makten i denne kampen. Denne sammenhengen blir mest fremtredende når adferdsreguleringen søkes oppnådd gjennom kriminalisering av adferd som antas å true målet om trygghet og sikkerhet.

Straff og frihetsberøvelse utgjør selvfølgelig den absolutt sterkeste begrensning i frihetsutøvelsen. Men også selve trusselen om straff samt alle de kontroll- og tvangsmidler som hører til selve kriminalitetsbekjempelsen har stort, om enn mer subtilt, potensial som adferdsbegrensende funksjoner.

Når informasjon om statens egen virksomhet – typisk begrunnet i hensynet til rikets sikkerhet – beskyttes gjennom straffebud mot befatning med og formidling av informasjonen, skapes ikke bare formelle sperrer for informasjonsfriheten. Igjen vil selve trusselen om straff og virkningen av de kontroll- og tvangsmidler staten får til å håndheve beskyttelsen av informasjonen, i seg selv kunne ha en nedkjølende effekt på informasjonsfriheten, ofte langt ut over den formelt ønskede.

Går man i disse sammenhengene for langt i å vektlegge hensynet til samfunnsvern, er det lett å se at man ikke bare skaper så store begrensninger på borgernes formelle og reelle frihet at de vanskelig kan utøve de frihetene som er nødvendig for å kunne skape reell opposisjon til den regjerende makten. I tillegg gir de tilhørende kontroll- og tvangsmidlene staten en disproporsjonal informasjonsfordel. Noe som gjør reell opposisjon desto mer illusorisk i lengden.

De eksisterende rettslige instrumentene som skal ivareta den nødvendige balansen, som EMK, har for så vidt løst disse dilemmaene; individrettighetene tas for gitt, mens innskrenkninger i dem ikke kan gjøres på andre vilkår enn dem som eventuelt er gitt i konvensjonsteksten. I rettigheter som retten til privatliv og ytringsfriheten kan det for eksempel gjøres innskrenkninger, men bare unntaksvis. Vilkårlige inngrep og inngrep som rammer videre en strengt nødvendig, aksepteres ikke. Og det er staten som har bevis- og begrunnelsesbyrden for at hensynet til samfunnsvern i det enkelte tilfellet gjør det nødvendig i et demokratisk samfunn å foreta vedkommende innskrenkning.

På den måten kan hensynet til samfunnsvern aldri rettslig sett gis generell prioritet foran individvernet. Unntak fra dette systemet aksepteres kun i akutte krisesituasjoner, hvor nasjonens liv står på spill på grunn av en umiddelbar, overhengende fare. Typisk her er krig eller umiddelbar trussel om angrep på staten eller dens institusjoner. Vilkårene for slik unntakstilstand er tolket strengt av Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) – nettopp på grunn av den fare det representerer for demokratiet å tillate at hensynet til samfunnsvern gis mer generell forrang, jf ovenfor om hvilke uheldige virkninger det får for maktbalansen mellom stat og borger.

Ytringsfrihet i konflikt med personvernet

Ytringsfriheten er en beskyttet menneskerettighet. Den er som nevnt juridisk forankret i Grunnloven. Den er dessuten forankret i internasjonale konvensjoner som Norge er forpliktet etter, som for eksempel EMK – som endog gjelder direkte som norsk lov, i henhold til menneskerettsloven. Ytringsfriheten er imidlertid en relativ rettighet, som det i konkrete tilfeller må gjøres innskrenkninger i, herunder av hensyn til andres krav på personvern. Personvernet er som nevnt i seg selv beskyttet av EMK, og er generelt likestilt med ytringsfriheten.

De to sidene av personvernet som særlig aktualiseres ved utøvelse av ytringsfriheten, er vernet om privatlivets fred og vernet om individers omdømme (også kalt æresvern eller injurievern).

Når det gjelder privatlivets fred, består vernet blant annet i i å beskytte enkeltindivider mot at opplysninger om deres personlige forhold, deres private liv, urettmessig blir offentliggjort.  Utgangspunktet er at nær sagt enhver opplysning om en identifiserbar persons privatliv er beskyttet mot offentliggjøring. Det er ikke bare snakk om det helt private – det «hemmelige» – men om detaljer fra alt hva en person foretar seg som privatperson. Følgelig har det i rettspraksis også blitt regnet som offentliggjøring av private opplysninger at ukeblader har publisert bilder av kjente personer på offentlige steder, i private ærender (eksempelvis i alpinbakken, på restaurant og lignende). Det er videre slått fast i flere dommer at også kjente personer i utgangspunktet har krav på samme respekt for privatlivet som alle andre personer.

Omdømmevernets kjernegjenstand er individers offentlige omdømme. Det skal vernes mot angrep i form av urettmessige beskyldninger om faktiske forhold. Enhver påstand om at noen har foretatt seg noe som omverdenen vil fordømme, vil normalt bli regnet som en ærekrenkende beskyldning. Beskyldninger om straffbare forhold vil alltid bli ansett som ærekrenkende, men også beskyldninger om forhold som ellers er egnet til å svekke vedkommendes omdømme – moralsk, profesjonelt eller på annen måte – vil kunne bli regnet som ærekrenkende. Det er de udokumenterte beskyldningene man ønsker å verne mot.

I moderne, europeisk menneskerettighetstenkning, slik den kommer til uttrykk gjennom blant annet EMK, anses vid ytrings- og informasjonsfrihet i samfunnsdebatten som en forutsetning for et fungerende demokrati. Likeledes forutsetter et fungerende demokrati at den enkelte borger har en beskyttet privat sfære, hvor det er mulig å utvikle seg som person, sosialt vesen og samfunnsdeltager, uten inngrep fra offentlige myndigheter og uten at det private offentliggjøres – man skal ikke ufrivillig måtte ”stå til ansvar” offentlig for det man foretar seg privat, med mindre det har offentlig interesse.

I forholdet mellom ytringsfriheten og privatlivets fred opereres det i den sammenheng med et prinsipielt skille nettopp mellom den offentlige sfære – hvor meninger og informasjon om det som angår fellesskapet, samfunnet, utveksles – og den private sfære – hvor det som i utgangspunktet ikke angår samfunnet som sådant, foregår.

For ytringer som angår den offentlige sfære, er vernet sterkt – her er ytringsfriheten som sådan et samfunnsgode som krever beskyttelse for å sikre en opplyst samfunnsdebatt, hvor deltagerne ikke skal vegre seg fra å delta av frykt for rettslige sanksjoner. Det er blant annet et slikt synspunkt som begrunner at selv ”usanne” ærekrenkende beskyldninger i visse tilfeller kan aksepteres, når de offentliggjøres som ledd i samfunnsdebatten. De aksepteres i så fall ikke fordi samfunnet ønsker seg offentliggjøring av usanne beskyldninger som sådanne, men fordi samfunnet ønsker en prosess som leder til ”sannhet” – og den prosessen skjer nettopp gjennom den informasjonsutvekslingen som foregår i den offentlige sfære. Det er ytringsfriheten som prosess som krever beskyttelse.

Når det oppstår spørsmål om offentliggjøring av opplysninger om en enkeltpersons privatliv – uten at opplysningen har relevans i samfunnsdebatten eller var en nødvendig «bieffekt» av et bidrag i samfunnsdebatten – er det på tilsvarende vis, ikke bare den enkeltes privatliv som krever beskyttelse, men også selve den private sfære som felles samfunnsgode.

Det mest sentrale elementet i alle vurderinger hvor hensynet til ytringsfriheten skal avveies mot hensynet til personvernet, er derfor hvorvidt offentliggjøringen har allmenn interesse – om publiseringen skjedde som ledd i samfunnsdebatten. Man kan si det slik at det først er når en udokumentert, ærekrenkende ytring eller en ytring som offentliggjør private opplysninger, formidles som (nødvendig) ledd i samfunnsdebatten, at hensynet til ytringsfriheten for alvor slår til.

I saker som utelukkende dreier seg om offentliggjøring/publisering av private opplysninger om identifiserbare personer, kommer dette tydeligst frem. Her kan det som en grov hovedregel slås fast at publisering av slike opplysninger anses som lovlig bare dersom opplysningene kan sies å yte et minstebidrag til samfunnsdebatten, eventuelt at de inngår som et nødvendig ledd i formidlingen av annen informasjon som bidrar til samfunnsdebatten – for eksempel fordi de er relevante i pressens dekning av en offentlig straffesak. Det er ellers ikke noe forsvar for krenkelse av privatlivets fred (slik det som hovedregel er for ærekrenkende beskyldninger) at opplysningene er sanne. Det er snakk om opplysninger som etter sin art ikke hører hjemme i offentligheten. Den omtalte skal nettopp slippe å stå til ansvar for sitt privatliv overfor offentligheten, noe som indirekte ville bli følgen dersom bevisføring ble avgjørende.

Når det gjelder ærekrenkelser, er vurderingene mer sammensatte. En sann beskyldning vil – med mindre den samtidig krenker privatlivets fred – som klar hovedregel være rettmessig. En udokumentert beskyldning er imidlertid ikke automatisk rettsstridig. Dersom den fremsettes som ledd i samfunnsdebatten, som et i konteksten forsvarlig bidrag til «sannhetssøkingen», vil den kunne være beskyttet av ytringsfriheten. I helhetsvurderingen inngår særlig spørsmål om ytreren er i aktsom god tro på ytringstidspunktet og, ikke minst, om den beskyldte gis rimelig mulighet til samtidig imøtegåelse. Man «ofrer» i slike tilfeller den enkeltes personvern på sannhetssøkingens alter.

Det er altså henholdsvis ytringsfrihetens og personvernets kombinerte egenskaper, som både individuelle rettigheter og generelle samfunnsgoder, prosesser som demokratiet er avhengig av som sådanne, og som også er gjensidig avhengige av hverandre, som gjør at avveiningen mellom dem i konkrete tilfeller kan være utfordrende. Da er det også viktig at begge nyter lik beskyttelse i Grunnloven.

Endelig

Gjennom den beskyttelse vi i dag har av alle sivile og politiske friheter – herunder personvernet – gjennom EMK, fungerer det som er gjennomgått ovenfor forholdsvis tilfredsstillende. Ikke minst etter at EMK ble gjort til norsk lov direkte, gjennom menneskerettsloven.

Vi har imidlertid ingen garanti for at EMK-systemet vil vare evig, og dessuten kan et tilfeldig stortingsflertall formelt sett når som helst oppheve menneskerettsloven – i motsetning til hva som gjelder med hensyn til endringer av Grunnloven.

Hadde Grunnloven blitt skrevet i dag, ville det blitt ansett som et stort hull i reguleringen av grunnleggende sivile og politiske rettigheter, dersom personvernet ble utelatt. Og samfunnsutviklingen, herunder med hensyn til effektiv, elektronisk kommunikasjon – som i utgangspunktet er en gave til borgernes reelle kommunikasjonsfrihet, og derved til demokratiet – viser med all tydelighet at både personvernet og kommunikasjonsfriheten trenger den beskyttelsen som et konstitusjonelt vern gir.

Det er derfor gledelig at Stortinget i forrige uke i alle fall vedtok å innta blant annet følgende nye bestemmelse i Grunnloven:

«Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.

Husransakelse må ikke finne sted, unntatt i kriminelle tilfeller.

Statens myndigheter skal sikre et vern om den personlige integritet.»

At teksten kunne har vært bedre, og at Stortinget foreløpig ikke har klart å enes om en bestemmelse som angir kriteriene for å gjøre innskrenkninger i personvernet (og andre relative rettigheter), er en annen sak. Det lar jeg ligge. Hovedpoenget er at personvernet nå har fått en generell anerkjennelse på konstitusjonelt nivå.

 

*Denne teksten er en lettere redigert versjon av en artikkel som jeg leverte på bestilling til Manifest Tidsskrift, som et bidrag til dets serie “Grunnlov 2014”. En forkortet versjon sto på trykk i Bergens Tidende 20/5-2014 

SKRIV UT (PRINT)

I medias søkelys?*

*Artikkelen ble opprinnelig publisert på hegnar.no 2/5-2014

Hva gjør du den dagen du eller din virksomhet havner i medias kritiske søkelys? Hvem bestemmer hva som blir publisert, og hva har du å si? Hva er dine valg?

«Hei, du, det er fra VG her…»

Pressens ideelle samfunnsoppdrag er å finne ut av og informere allmenheten om hva som foregår i verden og som har betydning for det samfunnet vi lever i. Det som har såkalt «allmenn interesse». Dette omfatter særlig å få frem og avdekke hva som ikke er bra; maktmisbruk, ulovligheter og annet som er negativt for samfunnet og for enkeltindivider.

Det er ikke slik at det bare er politikere og andre offentlige personer som skal «holdes i ørene». Også for eksempel næringslivet og dets forhold til forbrukerne, kjøperne av varer og tjenester, må finne seg i å bli utsatt for et kritisk lys.

Hvorfor meg?

I moderne forbrukerjournalistikk belyses ofte mer generelle temaer ved å bruke konkrete eksempler. Én enkelt representant for en bransje – for eksempel en butikkjede i elektronikkbransjen – kan bli utsatt for kritiske reportasjer om kundebehandling, selv om problemet eksisterer også hos konkurrentene. Og ofte kan en slik sak ta utgangspunkt i en eller flere bestemte kunders klager/tips til media.

Hvem definerer om det er en «sak», og hvilke rettigheter har du, om journalisten ringer til din virksomhet og stiller kritiske spørsmål om påståtte kritikkverdige eller ulovlige forhold i virksomheten?

Det er pressens sak

I Norge har vi i utgangspunktet et forbud mot forhåndssensur av pressen. Det betyr at det ikke er noen aktuell strategi å forsøke å hindre pressen i å publisere en sak. Pressen har frihet til å publisere – frihet under ansvar. Du kan saksøke pressen i ettertid, og kreve for eksempel erstatning, hvis den har publisert rettstridige ærekrenkende beskyldninger om deg eller din virksomhet. Men frem til og med publisering, er det pressen som definerer hva som er «saken» – det er pressens sak.

I denne fasen er du en av som oftest flere relevante kilder for journalisten, når denne skal undersøke saken. Da kan du velge om du vil bidra med informasjon/kommentar eller ei, men å satse på at du kan overbevise journalisten om at dette ikke har offentlig interesse eller at det heller er andre journalisten bør se kritisk på, fungerer sjelden.
Imøtegåelse eller taushet?

Selv om man ikke kan hindre pressen i å publisere en sak der man utsettes for kritikk og beskyldninger basert på informasjon som journalisten har fra andre kilder, kan man som sagt holde pressen ansvarlig i ettertid, dersom det ikke er hold i beskyldningene som publiseres og det var rettstridig, uaktsomt, av pressen å publisere dem.

Men det er ikke slik at pressen blir ansvarlig uten videre, selv om det viser seg at beskyldningene ikke medførte riktighet eller ikke kan dokumenteres.

Pressefriheten tillater også at pressen formidler feil og unøyaktigheter, så lenge temaet hadde allmenn interesse og publiseringen baserte seg på et forsvarlig journalistisk arbeid. Hvis pressen har undersøkt og bygget på et forsvarlig kildegrunnlag – herunder gitt deg rimelig mulighet til å imøtegå beskyldningene – og gitt en ellers rimelig fremstilling av saken, går den som regel fri, selv om det i ettertid viser seg at det ikke var hold i beskyldningene.

Slik sett har du ikke bare krav på å få besvare/imøtegå kritikk og beskyldninger, slik at dette inngår i grunnlaget for hva som eventuelt publiseres. Du har til en viss grad en «plikt» til å bidra, på den måten at hvis du nekter å gi journalisten din versjon eller å kommentere beskyldningene, vil du stille svakere i et søksmål i ettertid. Da vil du risikere at ansvaret for at reportasjen ble feilaktig, helt eller delvis lempes over på deg – fordi du hadde, men ikke benyttet deg av, muligheten til å korrigere eller balansere bildet.

Det bør du være klar over når du vurderer hvordan du skal forholde deg til spørsmål fra en journalist. Saken blir ikke borte ved at du svarer «ingen kommentar» eller at dette ikke er noe å skrive om.

Form og innhold

For at du skal anses å ha fått en rimelig anledning til å imøtegå beskyldninger, kreves ikke annet enn at journalisten har forelagt de konkrete beskyldningene for deg og gitt deg rimelig tid til å kommentere/imøtegå dem.

Du har verken krav på å få se noe utkast til artikkel/reportasje eller til å få vite mer om form og vinkling på det som vurderes publisert. Å kreve det som betingelse for at du skal kommentere saken, vil derfor i verste fall likestilles med at du har avslått muligheten for imøtegåelse.

Om du velger å gi kommentarer og/eller informasjon/dokumentasjon, har du heller ikke noe krav på å bestemme hvordan dette brukes eller fremstilles i saken som publiseres. Journalistens plikt er å formidle substansen i den informasjonen du gir, på en lojal måte, så langt den anses som relevant i saken.

Alt du sier…

Det er videre viktig å være klar over to ting, når det gjelder hva du kommuniserer til en journalist.

For det første; så lenge journalisten har gitt til kjenne at det er i den egenskap han/hun tar kontakt, vil i utgangspunktet alt du sier og alt du formidler av informasjon, muntlig eller skriftlig, kunne brukes og publiseres. Skal du snakke eller gi informasjon om noe som journalisten ikke kan publisere, må det være uttrykkelig avtalt på forhånd at man kommuniserer «off the record».

For det andre; har du avgitt uttalelser til journalisten uten at det er avtalt annet, har du ikke noe krav på sitatsjekk, før uttalelsene publiseres. Mange journalister vil likevel ønske å få sitatene godkjent før publisering, for å kvalitetssikre. Men for at du skal kunne kreve det, må det altså være avtalt før du avgir uttalelser.

Toget går…

Som nevnt, skal journalisten ha gitt deg en rimelig mulighet til imøtegåelse, før det publiseres beskyldninger mot deg/din virksomhet. Dette innebærer ikke bare at du må ha fått presentert de konkrete beskyldningene på en måte som er forståelig. Det innebærer også at du er gitt rimelig tid til å besvare dem. Hva som anses som rimelig i den sammenheng vil selvsagt variere fra sak til sak, blant annet ut fra hvor kompliserte de faktiske forholdene er.

Men å spekulere i at du kan forsinke eller kanskje helt unngå publisering av en ubehagelig sak, ved å gjøre deg utilgjengelig eller å si at du ikke kan svare, er en strategi med begrenset verdi. På et visst punkt vil journalisten kunne sette en endelig frist, og så lenge den ikke er urimelig kort etter forholdene, vil saken kunne publiseres uten dine kommentarer – uten at pressen vil lastes for det i et eventuelt etterfølgende søksmål. Her har domstolene akseptert ganske korte frister, så lenge det dreier seg om profesjonelle næringsdrivende, ut fra hensyn til at det ikke skal være mulig å forsinke nyhetsformidlingen ved å gjøre seg utilgjengelig.

If you can’t beat ‘em….

Det vil selvsagt være mange vurderinger som skal gjøres i den enkelte sak, når du/din virksomhet blir gjenstand for medias kritiske lys – også rent kommunikasjonsfaglig. Og det kan være mange hensyn som begrenser om og eventuelt hva man kan kommentere og gi informasjon om – for eksempel taushetsplikt.

Poenget med denne gjennomgangen var å få frem at det er lite man kan gjøre rettslig for å hindre pressen i å omtale deg/din virksomhet. Og fordi det ofte vil brukes mot deg, dersom du ikke bidrar, og det er det som fører til at saken blir skjevt eller feilaktig fremstilt, kan det ofte være best å bidra aktivt ved å gi informasjon og kommentarer, for å få frem din side av saken. Og i alle fall slik at du i ettertid kan dokumentere at det ikke skyldtes manglende bidrag fra deg at pressen eventuelt «bommet».

Det er i alle fall vanskeligere å reparere skader i ettertid, enn å forebygge dem i forkant av publisering. Pressefriheten er vid. Det er derfor bedre å bidra med informasjon enn å prøve å holde den igjen.

[Om du vil lese mer utdypende om hvilke regler som gjelder for pressen, kan du lese mitt bokbidrag “Når journalister havner i rettssalen – og hvordan de kan unngå det”.]

SKRIV UT (PRINT)