Tror professor Fredrik Sejersted at Rettsstaten er en stat der Staten har Rett?

I forlengelsen av debatten omkring statsråd Giskes håndtering av saken om politisk tv-reklame, har det oppstått en mer generell debatt om hva som kjennetegner en demokratisk rettsstat, og særlig om overnasjonale, juridiske institusjoners rolle i den sammenheng. Den har foregått i flere medier, men Dagbladet har fortjenestefullt vist absolutt størst interesse i å la denne viktige debatten få løpe og utvikle seg i sine debattspalter. Dagbladet har også hatt meninger, både på lederplass og ikke minst gjennom Marie Simonsens kommentarer. Mye av dette har jeg kommentert og oppsummert underveis i andre innlegg på denne bloggen (se bloggarkivet). I løpet av den seneste uken har både Anine Kierulf og jeg hatt ytterligere innlegg.

I Dagbladet i dag (6/6-09) har Fredrik Sejersted nok et innlegg i debatten, hvor han igjen – uten i nevneverdig grad å substansiere sin kritikk eller å konkretisere problemene med EMK – angriper de av oss som har forsøkt å forsvare EMK og EMDs rolle som voktere av grunnleggende prinsipper om individets rettigheter i en demokratisk rettsstat.

Jeg holder meg – som jeg også har gjort tidligere i debatten – til EMK og EMDs praktisering og håndheving av den overfor blant andre Norge. (Sejersted blander inn EU-systemet, og det fortjener også en debatt, men EU er først og fremst en regulering av frihandel, og ikke av individuelle rettigheter i en demokratisk rettsstat).

Det interessante i Sejersteds innlegg i dag, med hensyn til EMK, er at han endelig kommer ut av skapet på et sentralt punkt; han idealiserer vår egen Grunnlov, som ikke har “mer enn 4-5 paragrafer som er «operative», i den forstand at de faktisk påberopes for domstolene som skranker for Stortingets myndighet”. Med andre ord foretrekker han situasjon hvor borgernes grunnleggende friheter overfor staten er regulert i en så impotent form som mulig, i en konstitusjon som et to tredjedels flertall uansett kan endre når det vil. EMK og EMD er et problem, fordí det gir borgerene et reellt og rettslig håndevbart vern mot staten og mot et tilfeldig poiltisk flertall, dersom de grunnleggende frihetene og rettighetene til mindretallet/opposisjonen forsøkes innskrenket eller fjernet.

Med andre ord er Rettsstaten i Sejersteds visjon, en stat der staten alltid har siste ord; Statens Rett kontra RettsStaten…

Da kan man jo diskutere videre på disse forutsetningene. Inntil i dag, trodde noen av oss at vi snakket om samme konsept, men det gjør vi altså ikke..

SKRIV UT (PRINT)

Leave a Reply