EMD med to nye, viktige dommer om pressefrihet og privatliv

I går falt det to dommer i Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) om forholdet mellom pressefriheten og privatlivets fred, vedrørende omtale av kjente personers privatliv. I den grad det har hersket usikkerhet omkring disse spørsmålene, bidrar de to dommene til avklaring. Etter min mening, bekrefter dommene imidlertid bare hva som følger av tidligere praksis.

Før jeg kommenterer de to dommene nærmere, må de settes i kontekst.

Et tilbakevendende tema i domstolene, er saker som angår avveiningen mellom på den ene side pressefriheten og på den annen side personvernet til de som omtales i pressen. Pressefriheten og personvernet er begge beskyttet som grunnleggende menneskerettigheter – blant annet gjennom Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artiklene henholdsvis 8 og 10. EMK gjelder som norsk lov, med forrang foran annen lov, jf menneskerettsloven.

I alle saker hvor det er spørsmål om et presseoppslag har krenket noens privatliv og/eller deres omdømme, vil derfor den juridiske vurderingen til syvende og sist dreie seg om en avveining mellom rettighetene som er beskyttet i henholdsvis EMK artikkel 8 og EMK artikkel 10. Dette har jeg skrevet om i flere fagpublikasjoner. En oversikt over utviklingen i norsk rett de seneste 30 årene, med særlig fokus på betydningen av EMK, finnes i mitt bidrag til verket Norsk presses historie. En nærmere, kritisk behandling av forholdet mellom pressefrihet og privatlivets fred, finnes i min artikkel “Pressefriheten og privatlivets fred – en oppsummering av rettstilstanden og en kritikk av Høyesteretts dom i Bryllupsfotosaken” i Lov og rett 2008/10. 

Det som behandles i sistnevnte artikkel – spørsmålet om når det er beskyttet av pressefriheten å publisere opplysninger om det som i utgangspunktet hører til personers privatliv – har vært særlig omdiskutert de seneste syv-åtte årene. Først og fremst på bakgrunn av en dom fra 2004 der EMD slo fast at det var i strid med Caroline von Hannovers (prinsesse av Monaco) rett til privatliv etter EMK artikkel 8, at tyske domstoler ikke hadde slått ned på at tysk presse tok, og publiserte, en rekke (“paparazzi”-)bilder av henne i situasjoner hvor hun befant seg på offentlige steder, men i rent private ærender.

I pressekretser – også de norske – ble denne dommen av mange karakterisert som et uakseptabelt inngrep i pressefriheten. Selv mente jeg at kritikken var forfeilet, og at den bygget på en tolkning av dommen som var alt for pressefiendtlig – og som dessuten underslo betydningen av å beskytte den private sfære som sådan, med mindre opplysninger derfra ble publisert i en kontekst hvor de var relevante for samfunnsdebatten. Dette ble jeg bedt om å skrive om i Norsk Redaktørforenings årbok i 2005. Mitt hovedpoeng den gang og senere – og som fremgår av de artikler jeg har lenket til ovenfor – var og er at uansett hvilken person det er tale om, er alle mennesker i utgangspunktet beskyttet mot at pressen offentliggjør informasjon om deres ikke-offentlige liv. For at man skal fravike dette utgangspunktet, kreves det – i mangel av samtykke, selvfølgelig – at informasjonen på en eller annen måte kan bidra til å belyse et tema av offentlig interesse, og at den publiseres i en kontekst hvor dette er formålet.

I noen tid har det på dette bakteppet vært knyttet en del spenning til utfallet av to saker som har vært til behandling i EMD, i såkalt “storkammer”, og hvor dommene falt i går 7/7-2012: von Hannover mot Tyskland (nr 2) og Axel Springer AG mot Tyskland.

I den første saken var det – igjen – prinsesse Caroline som klaget over at tyske domstoler ikke hadde domfelt tyske medier som hadde publisert bilder av henne på offentlig sted, men i private feriesituasjoner. EMD ga henne – i motsetning til i 2004 – ikke medhold. Grovt oppsummert begrunnet EMD utfallet nettopp med at det i de påklagde tilfellene denne gang, var det forbundet med en viss offentlig interesse, fordi angjeldende oppslag tok for seg Monacos statsoverhode, Carolines far, fyrsten av Monacos helse. Noe av poenget i oppslagene var hans skrantende helse, og oppslagene – herunder bilder av prinsesse Caroline på skiferie i St Moritz – omhandlet hvordan Caroline, i motsetning til sin yngre søster , prioriterte ferieturer, fremfor å være hjemme hos sin syke far. Dommen illustrerer slik sett at det med hensyn til personer i en slik samfunnsposisjon som fyrstefamilien, ikke skal særlig mye til, før de må finne seg i å bli gjenstand for omtale, selv om det dreier seg om private situasjoner. Forskjellen mellom denne saken og saken fra 2004, var at oppslagene den gang overhodet ikke utga seg for å ha noe annet formål enn å vise bilder av Caroline i diverse private situasjoner.

I den andre saken dreide det seg om publisering i avisen Bild av opplysninger om at en kjent skuespiller, som i det aktuelle tidsrom spilte en hovedrolle som politimann i en tysk fjernsynsserie, ble pågrepet for bruk/besittelse av en mindre mengde kokain på en offentlig festival (Oktoberfestivalen i München). Han ble senere dømt for forholdet, etter full tilståelse – noe som også ble omtalt i Bild. Det hører med til historien at skuespilleren tidligere hadde fått en betinget fengselsdom for import av kokain til personlig bruk.  I tyske domstoler ble utgiveren av Bild dels forbudt å publisere opplysninger om skuespillerens kokainforhold, dels dømt for å ha overtrådt forbudet samt for å ha krenket skuespillerens personvern. I EMD ble Tyskland dømt for å ha krenket EMK artikkel 10. Selv om vurderingen var sammensatt, var det igjen særlig spørsmålet om hvorvidt opplysningene om vedkommendes personlige forhold i den publiserte konteksten hadde offentlig interesse, som sto sentralt. Det ble i den forbindelse lagt vekt på flere momenter: at skuespilleren hadde en tidligere dom for tilsvarende forhold; at han gjennom sin status som skuespiller dels hadde søkt offentlighetens lys også som person, ved å ha gitt intervjuer om sitt privatliv; at skuespillerens kjendisstatus knyttet seg til rollen som politimann som håndhevet lov og orden i tv-serien; at det omtalte forholdet skjedde på et stort, offentlig arrangement; at reportasjene kun dreide seg om selve pågripelsen og den senere domfellelsen, og baserte seg på korrekte referater fra henholdsvis politi og domstoler; at omtalen ikke inneholdt unødvendige opplysninger om hans privatliv.  Disse momentene tilsa samlet sett, at det forelå nok offentlig interesse i publisering til at denne måte veie mer enn hensynet til skuespillerens personvern.

Leser man disse avgjørelsene sammenholdt med EMDs tidligere praksis i tilsvarende saker, ser man at selv om vurderingene kan være sammensatte og kompliserte og momentene kan slå ut forskjellig i den konkrete sak, er det likevel en ganske klar rød tråd i vurderingene: Spørsmålet om personomtalen/-opplysningene i den publiserte konteksten yter et relevant bidrag til samfunnsdebatten.

Når det gjelder publisering av personbilder, har jeg skrevet særskilt om dette i artikkelen “Bilder som forteller og bilder som feller”.

 

SKRIV UT (PRINT)