PSTs nye ledelse – en demokratisk vending?

De riktige spørsmål stilles

I går la Politiets sikkerhetstjeneste (PST) frem sin evaluering av egen rolle og innsats med hensyn til Anders Behring Breiviks handlinger 22/7-2011. Det var et PST under ny ledelse, ved konstituert sjef Roger Berg, som presenterte funnene, vurderingene og konklusjonene. PST-sjef Berg har i tillegg publisert en egen kommentar i tilknytning til evalueringen, på PSTs blogg – under den spørrende overskriften “Hvor langt skal en sikkerhetstjeneste kunne gå i å forebygge?”.

Dette er både et betimelig og et helt essensielt spørsmål å stille – og politikerne våre bør lese PSTs rapport nøye, før de vurderer å følge opp de forslag til utvidelser av terrorlovgivningen og PSTs overvåkningsfullmakter som PST under forrige sjef, Janne Kristiansen, la frem i fjor. Dette er for øvrig et tema som jeg har kommentert løpende siden 22/7-2011, herunder i følgende innlegg her, i kronologisk rekkefølge:

På mange måter er PST med sin endelige evalueringsrapport – dog på en langt mer fundert og edruelig måte – tilbake der forrige sjef var umiddelbart etter 22/7, da hun leverte følgende, famøse uttalelse:
Mange ble provosert av Kristiansens uttalelse den gang – både på grunn av form og fordi det ble oppfattet som en ansvarsfraskrivelse, basert på refleks, og ikke på evaluering. Det kan man kanskje forstå, hensyntatt tidspunktet. Jeg ble den gang ikke provosert av uttalelsen, fordi jeg mente at substansen var korrekt. Enn så ønskelig det vil være å kunne gardere seg mot slike grusomme handlinger, er det ikke ønskelig i, langt mindre forenlig med, et demokrati, å ha et PST med så omfattende overvåkningsfullmakter at man klarer å fange opp slike enkeltpersoner, før de eventuelt påbegynner sine handlinger.
Stasi-lignelsens selvmotsigelse
Hva som imidlertid provoserte meg, var den selvmotsigelsen som lå i at PST under Kristiansens ledelse likevel la frem forslag om betydelige utvidelser av sine fullmakter med sikte nettopp på å kunne fange opp slike, potensielle “soloterrorister” allerede på planleggingsstadiet – det vil si personer som ikke bedriver noe ulovlig, men som eventuelt har subjektive intensjoner om å begå en kriminell handling med terrorforsett i fremtiden.  Selvmotsigelsen kan lettere tabloid uttrykkes slik: Vi vil ha utvidede fullmakter som gir oss muligheter som selv ikke Stasi hadde.
I PSTs nye evalueringsrapport synes jeg å kunne se en viss erkjennelse av denne selvmotsigelsen fra dagens ledelse av tjenesten. Blant annet skrives dette om utfordringen med hensyn til såkalte “soloterrorister”, i rapportens pkt 4.2:

“Soloterrorisme brukes i PST som en benevnelse på enkeltpersoner som med terrorforsett forbereder og eventuelt gjennomfører en terrorhandling uten at det foreligger et forbund. Gjerningspersonen kan altså få bistand, motivasjon og støtte fra andre, men han/hun er alene om handlingen. Soloterrorisme er ikke knyttet til noen ideologi eller formål, det særegne er metoden.

Soloterrorisme er ikke et nytt fenomen. Begrepet er kjent fra både anarkistiske og høyreekstreme miljøer, der det har blitt oppfordret til å gjennomføreaksjoner på egen hånd. I tillegg har det de siste årene vært flere tilfeller både i Norge og i andre europeiske land, der enkeltpersoner knyttet til ekstrem islamistisk ideologi har utført alvorlige voldshandlinger, uten å være del av noen gruppe eller større nettverk. Denne utviklingen bidro til at PST i 2010 utarbeidet en grunnlagsvurdering av hvilke trusler soloterrorister kan representere mot Norge og norske interesser. I tillegg utarbeidet PST forslag til lovendringer for bedre å kunne imøtegå denne trusselen.

PST har ved ulike anledninger pekt på de utfordringer som soloterrorisme som fenomen representerer. Hovedutfordringen er at sikkerhetstjenestene mangler de tradisjonelle inngangene som kontakt og kommunikasjon mellom medlemmer av en gruppe gir, for å avdekke intensjonen til en person. En annen utfordring er at et systematisk arbeid for å fange opp soloterrorister vil føre til at mange personer vil bli utsatt for urettmessig overvåkning. Det er i utgangspunktet svært vanskelig å skille mellom ekstremister som kun verbalt gir uttrykk for ytterliggående holdninger og ekstremister som på egen hånd faktisk søker å utføre et angrep.” (Mine uthevelser)

Dette gir langt på vei uttrykk for hva både jeg og andre har sagt lenge, men det markerer et edruelig skift i offisielle uttalelser fra PST, i forhold til hva vi opplevde under forrige sjefs ledelse. Også senere i rapporten, hvor PST går mer konkret gjennom hvilke muligheter man hypotetisk sett kunne ha hatt for å fange opp og stanse Breivik, før han gikk fra planlegging og over til påbegynt handling, utdypes dette. I rapportens pkt 6.2.4, drøftes hvordan slike personer som Breivik eventuelt kan oppdages gjennom å følge med på og registrere anskaffelse av ellers lovlige ting/midler som også kan nyttes til vold/terrorformål – noe som omtales som “kapasitetsbygging”. Dette er et alternativ og/eller et supplement til å søke etter intensjoner. Fra den drøftelsen hitsettes følgende:

“I den grad PST har prioritert kapasitetsbygging har dette vært et arbeid som har vært relatert til etablerte saker mot personer eller grupper. PST har i liten grad sett på kapasitet som inngang for å avdekke eller identifisere personer eller grupper som kan være en sikkerhetsrisiko. PST har heller ikke arbeidet med enkeltforhold knyttet til kapasitetsutvikling, som for eksempel omsetning av kunstgjødsel. Dersom PST hadde prioritert kapasitetsutvikling, er det likevel ikke nærliggende at PST skulle føre register over alle personer som gjør innkjøp av en lovlig vare med et slikt omsetningsvolum som kunstgjødsel har.

PST har så langt prioritert å se på intensjon. Skal tjenesten i større grad prioritere kapasitetsutvikling, vil det medføre at tjenesten nødvendigvis vil ha behov for å behandle opplysninger om et betydelig antall personer, over et lengre tidsrom. Dette vil være personer som for en stor del har kjøpt lovlige varer. En slik tilnærming utfordrer balansen mellom hensynet til kriminalitetsbekjempelse og hensynet til den enkeltes personvern. Det er heller ikke gitt at innsamling og behandling av slike store mengder data vil være en effektiv arbeidsmåte.”

Også på dette punkt synliggjør PST de samfunnsmessige, demokratiske kostnadene ved å forsøke å få kontroll med potensielle kriminelle/terrorister før de faktisk påbegynner selve den uønskede handlingen. Kretsen av “potensielle” kriminelle blir så stor at den i prinsippet vil omfatte store deler av befolkningen (jf PSTs egen Stasi-lignelse).

Tilbake til start?

Vi er med dette også på mange måter tilbake til hva Riksadvokaten uttalte allerede i 2002, i sin høringsuttalelse til det som ble begynnelsen på den terrorlovgivningen vi har i dag – og som altså i seg selv går kontroversielt langt. Dette er omtalt tidligere av meg, herunder i et av innleggene lenket til ovenfor, men følgende sitat fra Riksadvokatens uttalelse fra 2002, gjengis igjen her:

«Isolert sett helt dagligdagse handlinger kan i prinsippet rammes så fremt det foreligger «terrorforsett». Den som kjøper en kniv eller øks med tanke på å begå en terrorhandling kan etter forslaget straffes med inntil 6 års fengsel, mens den som derimot bruker en kniv innkjøpt før tanken på terror dukket opp er straffri. Dette enkle eksemplet illustrerer etter riksadvokatens mening både hvor vidtgående forslaget er, og hvor upraktisk det er. Det man i realiteten ønsker å ramme er formentlig den onde vilje i seg selv, den praktiske forberedelseshandling er uvesentlig. Dette er uakseptabelt.» (Min utheving)

Kan vi håpe på at PST under ny ledelse representerer et skritt tilbake, til det rasjonelle? Jeg leser PSTs evalueringsrapport slik, og legger i den forbindelse også merke til at PST heller ikke nevner behovet for utvidede fullmakter med ett ord i rapportens oppsummering og forslag til tiltak.

Rett svar er…:

Konstituert PST-sjef Roger Berg stiller i ovennevnte blogginnlegg følgende spørsmål:

“Et vanskelig spørsmål som man derfor kan stille seg er; hvor langt skal en sikkerhetstjeneste kunne gå i å gjøre relativt inngripende undersøkelser rundt personer som det i utgangspunktet ikke hefter noen mistanke ved, eller som ikke har gjort noe ulovlig? Med andre ord, hvor mange personer som ikke har gjort noe ulovlig, må en sikkerhetstjeneste overvåke for eventuelt å finne den som planlegger å gjennomføre en terrorhandling?”

Sett i sammenheng med hva PST selv redegjør for i selve evalueringsrapporten, tror jeg egentlig at Bergs eget svar må være “i alle fall ikke lenger”.

Jeg oppfordrer alle – ikke minst våre politikere – til å lese PSTs rapport nøye, også med øye for disse problemstillingene. Det bør blant annet føre til at de forslag til utvidelser av terrorlovgivningen som PST la frem i vinter, under Janne Kristiansens ledelse, arkiveres som historisk dokumentasjon på et tilbakelagt stadium i PSTs historie. Det vil gavne både demokratiet og vårt demokratiske samfunns tillit til PST som en kontroversiell, men nødvendig tjeneste – som skal bidra til vern av demokratiet, ikke til dets forvitring.

Norsk utenrikspolitisk institutt (NUPI) arrangerte for øvrig nylig et seminar om hvilken effekt de siste ti års kamp mot terror har hatt på de skandinaviske samfunn. Konklusjonen fra representantene fra de enkelte land, var at det var på tide å reversere noe av utviklingen. Aftenposten kommenterte seminaret 15/3-2012. Bakgrunnen for seminaret var at dette spørsmålet var i fokus i siste nummer av tidsskriftet Internasjonal Politikk. Jeg var en av flere inviterte skribenter, som også ble bedt om å holde innlegg på seminaret. Mitt bidrag i Internasjonal Politikk, var artikkelen “Krigen mot terror og den norske rettsstaten”.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

3 Comments

  1. Lagringslogikken løper løpsk? | § UHURU
  2. Ikke politisk overvåkning, men overvåkning av “ein politisk ståstad som har eit valdspotensial”? | § UHURU
  3. 22. juli-kommisjonens rapport – klokt om ikke å gjøre ren “soloplanlegging” av terror straffbart | § UHURU

Leave a Reply