Ubehagelige ytringer – om oransje og hvite menn(*)

(*) En versjon av dette innlegget ble publisert som kronikk i Aftenposten 11/4-2013, under tittelen “Det ubehagelige oppgjøret”

Demokratiske bærebjelker som offentlighet og ytringsfrihet er alltid enklest på papiret og når de kun utfordrer noen få. Noen få har mareritt om ”den oransje mannen på tv”,  fordi han vil tvinge familien fra hverandre eller ut til et fremmed land. Mange flere tåler ikke at en hvit massemorder med angivelig ideologiske motiver, skal få forklare sine grusomme handlinger offentlig, når han står til rette for dem i en norsk rettssal.  Skal vi sensurere bort den oransje og den hvite mannen – eller andre – av slike grunner?

Frykten er oransje

”Den oransje mannen” var betegnelsen som ifølge en psykolog ble brukt av et av de mange asylbarna hvis videre skjebne diskuteres heftig for tiden. Som del av en bredere asyl- og innvandringsdebatt. Det var ganske åpenbart den rødhårede statssekretæren i justisdepartementet, Pål Lønseth, barnet siktet til.

Man kan mene hva man vil om den politikken han på vegne av regjeringen må formidle og forsvare jevnlig i ”alle kanaler”. Men at han har rett til å gjøre det, og at befolkningen har krav på å få se og høre at han gjør det, vil neppe noen bestride. Selv om noen allerede sårbare barn, får mareritt av hans bilde, som for dem er symbolet på en skrekk. Og selv om den oransje mannen representerer et statsapparat som faktisk har all makt til å realisere skrekken deres.

Hvitt hat

Om kort tid starter straffesaken mot Anders Behring Breivik. Han som antagelig er Norges mest forhatte nålevende person. Da skal han stå til rette overfor samfunnet, for de grusomme handlingene han har erkjent å ha begått 22. juli i fjor.

Ut fra hva vi foreløpig fått vite, var hans motiv blant annet at han mener at den politikken som ”den oransje mannen” representerer, slipper inn for mange slike som barnet med marerittene.

Hans anførte ideologiske motiv, årsakene til det og plasseringen av dette i et større samfunnsperspektiv, har vært livlig debattert i norsk offentlighet under hele prosessen så langt. Hans personlige egenskaper, herunder hans psykiske helse, likeså. Sjelden har vel en levende persons handlinger, motiver og personlige egenskaper vært gjenstand for så intens, uavbrutt offentlig diskusjon over så lang tid.

Offentlighet på grått papir?

Når han i Oslo tingrett skal gi sin fulle, offisielle forklaring, skjer det i prinsippet offentlig – i henhold til hovedregelen i en rettsstat som Norge. Så vel anklagene mot ham, som hans forsvar mot dem, skal foregå i offentlighet. Det dreier seg om rettssikkerhet og demokratisk kontroll med rettssystemet.

Men hvordan praktiserer vi dette prinsippet nå, når han som vi alle har diskutert, selv skal fremstilles for og fremstå i den retten som skal dømme ham på våre vegne?

Vel, med mindre man er blant de noen hundre som har anledning til å møte og som får plass i Oslo tingrett eller de 20 rettsalene rundt om i landet som lyd og bilder fra forhandlingene overføres til, blir det bare offentlighet i prinsippet – men ikke i praksis.

Riktignok vil man kunne lese hva skrivende journalister velger å referere, direkte på nett eller i morgendagens aviser – og således være prisgitt deres utvelgelser, tolkninger og vinklinger. Kanskje tilsvarende VGs ”slik var Breivik i retten”-reportasje fra i fjor, hvor et hovedpoeng var at VGs kommentator ”satt to meter unna Breivik” under et fengslingsmøte.

Men om man ønsker å se og høre hans egen fremtreden og forklaring, slik den faktisk fremstår – uten at det skjer gjennom VGs eller andre mediers journalistiske filter – mener mange, herunder Oslo tingrett, at det blir for mye offentlighet. Hans forklaring nektes nemlig formidlet via det medium som best kan ivareta et reelt offentlighetsprinsipp; fjernsynet.

Talerstol eller rettssal?

Rettens begrunnelse er dels at han ikke skal kunne bruke rettsaken til «å skape publisitet om sitt budskap». Dels at det vil kunne medføre en urimelig belastning for de fornærmede/pårørende som ikke vil overvære hans forklaring, at de risikerer å bli eksponert for den i fjernsyn.

Dette er meget problematiske begrunnelser, og jeg mistenker dem for ubevisst å dekke over den reelle begrunnelsen: Man ønsker egentlig ikke å høre ham eller la ham høres, fordi vi egentlig er ”ferdige” med ham. Han teller ikke lenger. Han skal bare dømmes, for det må han, før han kan låses inn og vekk fra oss. Handlingene hans, motivene hans og deres eventuelle psykologiske og/eller samfunnsmessige forbindelser, kommer til å diskuteres videre, men hans eget syn på dette, vil vi egentlig ikke vite av – fra ham.

Det er nemlig lite relevant å begrunne sensuren med at han ikke skal få bruke retten for å skape publisitet om sitt budskap. Publisiteten er allerede et faktum, og hva han forklarer i retten, om hvorfor han mener at hans handlinger kan rettferdiggjøres, blir altså fremført med verdenspressen tilstede og overført direkte til flere hundre mennesker i 20 rettssaler. ”Budskapet” vil nå ut. Og i retten er det nettopp retten som skal sørge for at forklaringen ikke går ut over rammene for saken. Men han må – innenfor disse rammene – få lov til å begrunne hvorfor han mener å kunne rettferdiggjøre det som vi andre fordømmer. Det er en hver tiltaltes rett. (For øvrig blir “budskap”-argumentet desto snodigere, når situasjonen i dag er at et hvilket som helst tv-medium kan intervjue Breivik – uten andre rammer enn de redaksjonelle rammene vedkommende medium selv velger – og kringkaste dette, legge det ut på nett med videre. Hans rett til å la seg intervjue slik følger av Grunnloven § 100, og er dessuten uttrykkelig hjemlet i straffegjennomføringsloven § 24).

Budskap og handling

Å omtale hans forklaring innenfor disse rammene som et ”budskap” hvis offentlighet må begrenses, er langt på vei det samme som å si at hans forsvar må begrenses, fordi vi ikke liker meningene. Da blander vi sammen hans handlinger – som han skal dømmes for – og hans meninger, som ikke er oppe til doms.

Når det gjelder hensynet til fornærmede/pårørende, er det ikke vanskelig å forstå de av dem som ikke ønsker/tåler å høre eller se ham eller hans forklaring,. Men det er ikke et hensyn som kan forsvare å begrense offentligheten omkring hans forklaring – i alle fall ikke den delen som dreier seg om å begrunne handlingene.

Konsekvens?

Da ville man fort kunne anføre tilsvarende argumenter for å sensurere bort mye annet fra offentligheten. Hva som kan virke støtende eller endog traumatiserende på enkelte, vil i bunn og grunn bero på subjektive forhold hos den det gjelder.

Vi har allerede vært innom synet av ”den oransje mannen” i fjernsyn, og hvilken effekt det kan ha på enkelte barn i en sårbar situasjon. Det er likegyldig for dem om vi andre sier at han har en selvfølgelig rett til å fremstå i fjernsyn og at han bare redegjør for og forsvarer regjeringens politikk . For dem er det subjektivt sett like vondt, uansett.

Og hva med nyhetsformidling ellers, hvor mennesker som har flyktet fra traumatiske opplevelser, forårsaket av grusomme overgrep utført av ledere i repressive diktaturer, må tåle at den statslederen som  var ansvarlig, står og eventuelt forsøker å snakke seg ut av det på skjermen? Sensurerer vi slikt vekk, av hensyn til dem som ikke tåler å se og høre disse personene?

Krigens forbrytere og de seirende verdier

Hva med ofrene for dem som har stått tiltalt for krigsforbrytelser eller andre forbrytelser mot menneskeheten, i henholdsvis krigsforbryterdomstoler eller Den internasjonale straffedomstolen? Derfra overføres som hovedregel hele rettssaken til hele verden, via nett-tv og fjernsyn.

Mange av de tiltalte i de sakene er ansvarlige for minst like grusomme handlinger som dem Oslo tingrett snart skal behandle.  Har noen av oss tenkt noe annet enn at det er en selvfølgelighet at slike saker kringkastes, selv om vi forakter de tiltaltes forsøk på å rettferdiggjøre handlingene?

Nei. Det hører med til den smertefulle prosessen det kan være, når et demokratisk rettssamfunn skal ta et rettferdig oppgjør med de grusomste brudd på nettopp dette samfunnets verdier. Og det hører med til historieskrivningen som er nødvendig for å komme videre som samfunn.

Vi vinner ikke som samfunn, ved å forsøke å sensurere bort det vonde og ubehagelige i slike saker, på bekostning av de verdiene vi ønsker å forsvare ved å stille de som har krenket dem til ansvar.

I offentligheten må vi ta et åpent oppgjør – det kan bli vondt og kaldt. I det private bør vi som familie, venner og medmennesker støtte og skjerme ofrene for grusomhetene så godt vi bare kan – der skal det være godt og varmt.

 

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

5 Comments

  1. Frank

     /  March 23, 2012

    Jeg får en uggen smak i munnen når publikum, oss, fratas muligheten til å mene noe om hva gærningen (selv) sier til sitt forsvar og egen rettferdiggjøring. 

    Alle VET at Dagbla-bla og VG — og andre bla-blaere, ER selektive, og at de slører til (eller tier om) det som ikke virker salgsfremmende. Hvordan vinden blåser ift valgte vinklinger, påvirker medias perpektiv og horisont. De kan snakke dagesvis om tre trær, men ikke om skogen de står i.   Derfor, er det en type barnelærdom som er sterk i Norge; ikke tro på alt det du leser i avisen, selv om mye kan være underholdene som såpeopera.

    Like lite som Wikipedia er en formidabelt vektig og solid leksikalsk kilde, har jeg saltbøssa klar når bla’blaere presenterer hva de mener som nyhet.

    Nå skal vi altså alle spares, og ynklingen skal ties i hjel, radio og tv slås av. Lex Behring hurtigbehandles og implementeres. Det bygges fengsel av sykehus, eller sykehus i fengselet — Frankenstein skal garantert aldri mer slippes ut.  Neste, blir vel kanskje å byggen en langtids observasjons-/behandlingspost på Bjørnøya.

    Hvorfor, hvorfor minner dette meg så mye om fordums Sovjet ?  Dissidenter ble behandlet på sinnsykehus på ubestemt tid og/eller ble fryst ned i Sibir.  Jeg trodde egentlig sosialdemokratene ikke lenger drasset på tankegods fra Komintern-tiden, og at Stalinister og Marxister hadde forlatt strategien om nedfrysning i Sibir eller på Bjørnøya, så feil kan man ta.

    Men vi feirer i alle fall pressefriheten og Den Frie Presse, så lenge de ikke presser for ubehagelige ting på et totalt uforberedt og uskyldsrent publikum.

  2. Daniel

     /  March 29, 2012

    Jeg vil bare si du gjorde en god figur på TV idag og det du sa med tanke på ytringsfrihet var det eneste som var troverdig og at dine betraktninger virkelig ga mening. Det gjorde meg nysgjerrig, så jeg googlet navnet ditt og fant bloggen din. Så ser at her har jeg mye spennende lesing foran meg og håper jeg finner like mange gode meninger her som du kom med på TV idag. Bloggen virker spennende ved første øyekast ihvertfall. Ja, jeg likte virkelig det du kom med, da du i det minste var litt nyansert i forhold til politikere som er mest interessert i å score billige politiske poenger 🙂

  3. Kris

     /  March 31, 2012

    I am reminded of Professor Wayne Morrison’s book “Theoretical Criminology: from modernity to post-modernism” and his chapter, “Crime and the existentialist dilemma”.

    Morrison quotes Nietzche’s “Of the pale criminal” and says..

    “Nietzsche wants us to see the positive side of the criminal action as it appeared to the subjectivity of the actor. We may not wish to do so:

    i) we may desire to side with the victim;

    ii) we may wish to speak a scientific language which is cleansed of the metaphysics of evil; and

    iii) we may have learnt from the false romanticism of the ‘radical’ criminologist of the late 1960s and 1970s who appeared t see the criminal as a politically motivated fighter against the system.

    Of course, the criminal is not directly interested in his act to create a more just society – but he may be attempting to achieve an act, a leap into action which gives power to his being”.

    I don’t think listening to Anders Brevik is going to give me permission to feel joining a militia or going on a murderous spree is acceptable behaviour.

    It might, however, give us all insight into how he “judged himself” and gave himself a “supreme moment”.

    I suspect if we could undertake that type of analysis – we’d find he’s the flip side of the 9/11 hijackers coin.

    Shine a light on that mentality. Expose it for what it is. Shutting it up only adds mystique to the deranged.

  4. John Pitt-Rivers

     /  May 10, 2012

    Tankevekkende! 22/7 er en prøvestein for den norske rettsstaten.

  1. | § UHURU

Leave a Reply