22. juli-kommisjonens rapport – klokt om ikke å gjøre ren “soloplanlegging” av terror straffbart

I dag la 22. juli-kommisjonen frem sin rapport – NOU 2012:14 – om evaluering av statsmyndighetenes håndtering av hendelsene 22/7-2011, der den har forsøkt å besvare følgende hovedspørsmål:

• Hva skjedde 22/7?
• Hvorfor skjedde det?
• Hvordan kunne vårt samfunn la dette skje?

Rapporten er omfattende, og den tar for seg mange temaer og gjennomgår spørsmålene med hensyn til mange sektorers forutsetninger og handlinger.

Et av de opplagte temaene har vært Politiets sikkerhtestjenestes (PST) rolle. Jeg har ikke gjenomgått alt som er skrevet om dette, og skal derfor heller ikke kommentere det nærmere her. Men ett tema som har opptatt både meg og andre over flere år, og ikke minst i det seneste året, er spørsmålet om dagens terrorbestemmelser burde utvides slik at man innfører et generelt straffebud mot å planlegge en terrorhandling alene – forberedelse til såkalt “soloterror”.

PST la nemlig i fjor frem forslag om blant annet dette. Jeg har oppsummert mye av den diskusjonen for egen del i innlegget PSTs nye ledelse – en demokratisk vending?. Hovedinnvendingen som både jeg og blant andre professor i strafferett Erling Johannes Husabø har hatt, er at en slik straffebestemmelse ville være nær det samme som å kriminalisere en persons tanker – noe som samtidig ville innebære at PSTs overvåkningsfullmakter ville bli utvidet til det ganske vilkårlige.

Det er derfor gledelig at kommisjonen i sin rapport i stor grad avviser at det er manglende straffebestemmelser og overvåkningshjemler som hindret PST i å fange opp og avverge Anders Behring Breiviks handlinger 22/7-2012. I stedet peker kommisjonen blant annet på at mye kan forbedres med hensyn til å gi PST bedre budsjetter og infrastrukter – og dermed bedre og mer effektiv organsiering av arbeidet. Det er altså – ifølge kommisjonen – ikke lovgivning det skorter på, men ressurser og evner til å utnytte de fullmaktene som PST har.

I rapportens pkt 16.7 om straffebestemmelser, skriver kommisjonen nemlig følgende om forslag om å innføre en generell straffebestemmelse som rammer ren planlegging hos en enkeltperson:

“For terrorhandlinger er også forberedelseshandlingen, «å inngå forbund», gjort straffbar. Dette vil si å planlegge terror eller inngå en avtale om å utføre en terrorhandling sammen med andre.

Denne typen forberedelseshandlinger vil ikke kunne ramme en terrorist som handler alene. Dersom Breiviks planer og forsett hadde blitt avslørt, ville han derfor ikke kunne blitt dømt for terrorisme, men han kunne antakelig dømmes etter straffeloven § 161, som rammer dem som i hensikt å begå en forbrytelse anskaffer, framstiller eller oppbevarer skytevåpen, våpendeler, ammunisjon eller sprengstoff, eller særlig utstyr til å tilvirke slike. Befatning med andre farlige stoffer, som radioaktive, kjemiske eller biologiske våpen, omfattes av straffeloven § 152a og § 153a.

Soloterroristens forberedelse må således etter dagens lovgivning ha fått en form for fysisk utslag for å være straffbar, ettersom straffeloven § 161 og § 153a ikke rammer intensjonen isolert. Handlingene kan i seg selv være lovlige, men om de er gjort med forsett om å gjennomføre en forbrytelse, vil bestemmelsene ramme kapasitetsoppbygging.

Kommisjonen observerer at straffeloven § 161 ikke er videreført i den nye straffeloven av 2005 fordi man mente det ville høre til sjeldenhetene at noen lovlig ville anskaffe seg våpen og sprengstoff i en kriminell hensikt.112 Kun ulovlig befatning med sprengstoff og annet farlig materiale er videreført i en ny § 142. Utenfor faller lovlig erverv og annen befatning med farlig materiale, herunder kjemikalier til framstilling av sprengstoff. Kommisjonens undersøkelser etter 22/7, hvor vi ser at våpenkontrollen er dårlig, og at kjemikalier til bruk i eksplosiver er enkelt å skaffe seg, sammenholdt med at informasjon som beskriver tilvirking av eksplosiver, er lett tilgjengelig, viser at det er behov for å reversere denne beslutningen. Det er kun etter straffeloven § 161 Breiviks planer eventuelt kunne ha vært stanset.

Straffeloven § 161 bør også etter vår oppfatning utvides til å ramme anskaffelse av andre former for stoffer eller gjenstander som er farlige i seg selv, eller som kan brukes til å framskaffe dette, når det er gjort i hensikt å begå en straffbar handling.

Kommisjonen ser heller ingen store betenkninger mot å straffesanksjonere konkrete forberedelseshandlinger, slik som PSTs forslag om at det bør være straffbart å motta trening eller instruksjon med terrorformål.

Kommisjonen er derimot mindre overbevist av PSTs forslag om å straffe enhver handling som i et vidt perspektiv kan framstå som en forberedelseshandling, som – satt på spissen – å skaffe seg plasthansker, bombeoppskrifter, kniver eller finlandshetter, er et godt forslag. Særlig gjelder det når dette er kombinert med et forsettkrav der påtalemyndigheten kun må bevise at omstendighetene rundt gir skjellig grunn til mistanke om terrorformål med handlingen.

Det er betenkelig om alminnelige rettssikkerhetsgarantier blir svekket dersom straffeloven i seg selv ikke gir klar anvisning på hva som er ulovlige handlinger. Det kan være tale om forberedelseshandlinger som det ikke er naturlig å belegge med straff. Om man i tillegg skal basere seg på et forsett som i realiteten fører til at bevisbyrden deles – ved at den mistenkte må godtgjøre at han ikke har et terrorformål med handlingene dersom «omstendighetene» gir skjellig grunn til mistanke – mener vi at det er å gå for langt i å straffesanksjonere handlinger på en måte som er lite i tråd med norsk rettstradisjon. Faren for feilaktige domfellelser vil være åpenbar med denne typen lovgivning.”

Det er gledelig at kommisjonen med dette langt på vei er enig med hva flere uavhengige jurister har sagt lenge, og for så vidt også med hva Riksadvokaten sa om tilsvarende spørsmål i 2002.

Dersom Regjeringen skal ta  alle disse uavhengige rådene på alvor, bør derfor slike forslag nå legges på hylla. “Billige” og populistiske, men rettsstatsfiendtlige lovvedtak må erstattes med riktignok dyrere og mindre populistiske budsjettmessige og organisatoriske grep, som man har neglisjert i alt for lang tid allerede.

Kanskje kan våre politikere i tillegg lære seg at en “kunnskapsbasert” tilnærming til sikkerhet og kriminalitetsbekjempelse, ikke er det samme som å lytte ensidig til politimyndighetenes syn på hvilke nye “verktøy” de trenger – de ser nok ikke alltid selv hvor skoen egentlig trykker i et større perspektiv – og da er kanskje blant annet forskning om slikt et sted å starte. Som jeg skrev noe om i fjor, i innlegget Om å la politimyndigheter avgjøre rettsstatens grenser – ny forskning

SKRIV UT (PRINT)