Kontrollhysteri?

“Debatten om byråkratisering av offentlig sektor har blusset opp med full styrke etter 22. juli-kommisjonens knusende dom over politiet. Haugli retter nå pekefingeren mot det han mener er et kontrollhysteri […]”

Dette sitatet stammer fra en artikkel i dagens utgave av Klassekampen s 6-7 – “Kontrollhysteri på tinget” – hvor oppslagets tema er et utspill fra stortingsrepresentant Håkon Haugli (Ap). Det er bevisst når jeg i sitatet ikke har tatt med resten av den siste setningen – foreløpig.

I et velfungerende demokrati, ville man i sakens kontekst forvente at det Haugli siktet til, var  de stadige utvidelsene av straffebestemmelser og kontroll- og overvåkningsfullmakter som Norge har inført i kampen mot terror de seneste ti årene, og som forrykker maktforholdet mellom staten og enkeltindividene i favør av statlige kontroll og til skade for invidvidenes demokratiske rettigheter og friheter som rettssikkerhet, personvern og kommunikasjonsfrihet, som blant annet gir individene makt til å kunne se myndighetene i kortene.

Men, nei; gjengivelsen av Haugli i sitatet ovenfor, fortsetter slik (med mine uthevinger):

“[…] blant opposisjonen på Stortinget [sic!]. Han mener opposisjonens stadig mer detaljerte spørsmål om enkeltsaker fører til at forvaltningen må bruke altfor mye tid på å bevise at den ikke gjør feil.- De går ekstremt detaljert inn i alt som er av detaljer i rundskriv og brevvekslinger. Konsekvensen er at departementene må bruke tid på å hente fram dokumentasjon, å bevise at den ikke gjør ting galt.”

Knappe tre uker har passert siden 22.juli-kommisjonen leverte sin rapport – NOU 2012:14. Rapporten inneholder som kjent en hard dom over regjeringens forvaltning av blant annet politiesektorens ressurser og organisering, hvor viktige funksjoner og tiltak (som implementering av planverk og opprusting av IKT-systemer) har vært neglisjert over mange år. Foreløpig har ingen bestridt disse funnene og konklusjonene.

At den sittende regjeringen har hovedansvaret for dette, sier seg selv, men at de store mangelene som nå er avdekket, fikk lov til å vokse seg så store, skyldes også manglende kontroll med de relevante sektorene i forvaltningen. Dette har også opposisjonen et ansvar for – det er opposisjonens oppgave å stille kritiske spørsmål til regjeringens forvaltning av sin makt. Her kan man neppe hevde at denne kontrollen har vært overdreven i de seneste to stortingsperiodene. Samtidig har regjeringen i løpet av samme periode gjort det vanskeligere for både opposisjonen, media og andre “vaktbikkjer” å få innsyn i forvaltningen, noe som blant annet gikk frem av en rapport utarbeidet nylig  av Direktoratet for forvaltning og IKT (Difi), slik den ble gjengitt i media.

Dette er mildt sagt et tankekors – og i alle fall noe som bør lede til at man reverserer denne tendensen, ved å tilstrebe mer åpenhet – og ved å ønske velkommen en opposisjon som faktisk tar kontrolloppgaven sin alvorlig, som nettopp opptrer som en vaktbikkje overfor regjeringen og forvaltningen på sin måte, som media skal gjøre det på sin.

Men Haugli fra regjeringspartiet Arbeiderpartiet, ser det altså tilsynelatende annerledes i sitt utspill gjengitt i Klassekampen:

“Poenget er at kravene om stadig mer omfattende innsyn i alle slags saker kan bidra til en kontroll- og fryktkultur i offentlig sektor.”

Riktignok gjengis han også på at han ikke kritiserer Stortingets “høyst nødvendige” kontrollfunksjon (på generelt grunnlag, underforstår jeg), men når hans hovedbekymring i umiddelbar etterkant av 22. juli-kommisjonens rapport, er at opposisjonen på Stortinget er for kontrollkåte og for opptatt av “dypdykk i detaljer”, demonstrerer han likevel en grunnleggende maktarroganse og tilsvarende manglende respekt for grunnfunksjoner i demokratiet.  Både den politiske ledelse og embetsverket skal jo nettopp disiplineres gjennom å vite at så vel Stortinget som befolkningen generelt kan se dem i kortene. Det er selvsagt ikke et mål å skape en “fryktkultur” i offentlig sektor, men når det gjelder  borgernes kontroll med forvaltningen av  statsmakt, er klisjeen om at “har du intet å skjule, har du intet å frykte”, faktisk gyldig.

Paradoksalt nok har verken Haugli eller Arbeiderpartiet vært like opptatt av hvilken kontroll- og fryktkultur som kan oppstå i befolkningen og hos enkeltindivider, når det gjelder innføring av inngripende kontrolltiltak fra statens side. som han selv har vært en iherdig talsmann for, jf blant annet datalagringsdirektivet, som nettopp bygger på denne omvendte logikken hvor borgerne skal ha tillit til staten, men ikke omvendt (en logikk som pussig nok også opposisjonspartiet Høyre gikk med på, som Arbeiderpartiets eneste støttespiller). Tvert om, har den sittende regjeringen, med Arbeiderpatiet i spissen, over mange år nå – i “kampen mot terror” – brukt nettopp fryktfaktoren for å få innført slik og annen inngripende  lovgivning.

Desto mer paradoksalt er dette – kanskje ikke i Hauglis perspektiv, men i et demokratiperspektiv – når den typen lovgning som Arbeiderpartiet i regjering nylig har foreslått ytterligere utvidelser av, jo i seg selv ytterligere bidrar til å undergrave de mekanismene som faktisk gjør det mulig for individene og opposisjonen å skaffe seg reellt innsyn i hva som foregår innad i statsforvaltningen; nemlig blant annet kommunikasjonsfriheten – noe som er påpekt av flere, herunder professor i strafferett Erliong Johannes Husabø. (Heldigvis er også en av konklusjonene i 22. juli-kommisjonens rapport at det ikke er mangelen på lovhjemler for kontroll- og overvåkning som er problemet med Norges beredskap mot terror.)

Som sagt dokumenterer 22. juli-kommisjonens rapport at vi trenger mer åpenhet og innsyn i forvaltningen og mer kontroll og kritiske spørsmål fra opposisjonen og andre, slik at Stortinget og velgerne får korrekt informasjon om tingenes egentlige tilstand – uansett hvor politisk pinlig det eventuelt blir innimellom for den sittende regjeringen. Det er en av opposisjonens viktigste funksjoner – uansett partipolitisk konstellasjon, og kanskje særlig overfor en flertallsregjering. Og – som Morten Strøksnes tar opp i en kommentaren “Harde fakta” i dag – gjør den sittende regjeringens dyrking av New Public Management opposisjonens oppgave enda vanskeligere, men desto viktigere.

Å problematisere påstått “overivrighet” i utøvelsen av denne kontrollfunksjonen i dagens kontekst, vitner om skremmende lite selvkritikk på vegne av eget regjeringsparti og tilsvarende manglende respekt for demokratiets forutsetninger.

Haugli representerer imdilertid per i dag et parti som sitter i en flertallsregjering – og det går tydelig frem av hans holdning til opposisjonen, slik den gjengis avslutningsvis i oppslaget i Klassekampen:

“- Veldig mye av politikken utformes i og rundt regjeringen, så opposisjonen har kanskje litt lite å gjøre. Lediggang er som kjent roten til alt ondt, sier Haugli med et smil.”

Det smilet bør han tørke av seg – av hensyn til demokratiet. Og om det blir en for ideell fordring for ham, kan han prøve å forestille seg at kanskje også han sitter i mindretall en dag.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

4 Comments

  1. oyvindbremnes

     /  September 3, 2012


    Enhver har Ret til Indsyn i Statens og Kommunernes Akter og til at følge Forhandlingerne i Retsmøder og folkevalgte Organer.”

  2. PalLykkja

     /  September 25, 2012

    Kontroll og tvang. Haugli snur ting på hovudet. Han vil disiplinere ekstreme ytringar, og ser bort ifrå at demokrati er synonymt med å sleppe til dei ekstreme ytringane. Haugli ynskjer istaden å vergje mainstream og makta, som eit slags “Haugli¨s anti-maktfordelingsprinsipp”.  Haugli kjem kanskje til å skrive seg inn i historia som ein stor statsmann som endeleg fekk hivd ut ytringsfridom og maktfordelingsprinsipper frå statsvitskapen. På tide. Eg seier som Romney: Kvifor i helsike er det ikkje mogleg å opne flyvindaugo?

    Hvor trives noe godt og stort i tvang?

    Kval engen — gresset blir ei
    grønt.

    Bind ørnen — dør den på sin
    pynt.

    Stans kilden som med sang
    begynt har raskt sin gang

    — og den en giftig sump vil
    bli.

    Naturen hater, sterk og fri, all tvang.

    Henrik Wergeland

  3. Uholdbart, jf blant annet tidligere bloggposter om henholdsvis vilkårlig bruk av tvangsmidler, uavhengig av konkret mistanke http://www.uhuru.biz/?p=38 og om behandling av DNA i kriminalitetsbekjempelse http://www.uhuru.biz/?p=781

Leave a Reply