Nødvendig hemmelighet – i et demokrati?*

*En kortere versjon av dette innlegget er publisert i Aftenposten – og posten her er dessuten oppdatert nederst

Aftenposten har de siste dagene hatt bred dekning av Riksarkivets beslutning om å unnta fra offentlighet de skriftlige gjengivelsene av de forklaringer som henholdsvis to statsråder og tre tidligere toppembetsfolk avga for 22. juli-kommisjonen.

Det er tale om forklaringene fra to statsråder med direkte ansvar for den samfunnsberedskapen som kommisjonen befattet seg med; nå avgåtte justisminister Knut Storberget og fornyings- og administrasjonsminister Rigmor Aasrud. Videre dreier det seg om forklaringene fra lederne for sentrale funksjoner med hensyn til den samme beredskapen; tidligere PST-sjef Kristiansen og de tidligere direktørene i Politidirektoratet (POD), Øystein Mæland og Ingelin Killengren.

Riksarkivaren har begrunnet unntaket fra offentlighet under henvisning til offentlighetsloven § 14, om adgang til å unnta dokumenter som er «utarbeidet for intern saksforberedelse». Som jusprofessor Jan Fridthjof Bernt uttaler til Aftenposten 10/9, er det i beste fall helt i randsonen av denne bestemmelsens anvendelsesområde å anse nedtegnelser av disse forklaringene som kommisjonens interne dokumenter. Hadde forklaringene vært sendt fra de aktuelle statsrådene og embetene som skriftlige redegjørelser, ville de kunne betraktes som innkommet kommisjonen utenfra – og unntaket for interne dokumenter ville være uaktuelt.

Heller ikke er noen av de nærmere begrunnelsene som er anført holdbare, når det gjelder forklaringene fra disse personene.

Ser man bort fra eventuelle deler av forklaringene som inneholder sensitive personopplysninger om vedkommende selv eller tredjemenn, eller (legitimt) sikkerhetsgradert informasjon – som i så fall kan sladdes – er det komplett uforståelig at en statsråds forklaring skal unntas offentlig innsyn. Vedkommende ville ha hatt plikt til å svare på de samme spørsmål direkte overfor Stortinget, uansett.

Når det gjelder sjefene for henholdsvis POD og PST, har Riksarkivaren – med støtte fra både Arbeiderpartiets medlem i Stortingens kontroll- og konstitusjonskomite, Martin Kolberg, og fra kulturminister Anniken Huitfeldt (Ap) – anført at slike embetsfolk i fremtiden vil kunne forklare seg mindre fullstendig, dersom de vet at innholdet i forklaringene kan bli gjenstand for offentlig innsyn.

Hva er det de mener med dette? For det første forutsetter argumentet at disse toppembetsfolkene ikke ville fortelle den hele og fulle sannhet, dersom de risikerte at forklaringenes innhold ble gjenstand for offentlighet. Det er i seg selv et spesielt synspunkt, som sier mer om holdningene til dem som fremfører det enn noe annet . Det er dessuten et synspunkt basert på sviktende faktiske forutsetninger. Forklaringene ble jo avgitt til en kommisjon som forutsetningsvis skulle bruke og eventuelt gjengi dem helt eller delvis i en offentlig rapport. Og i og med at de ble protokollert i sin helhet, ville de til syvende og sist bli underlagt offentlighetsloven. Verken kommisjonen eller andre organer har myndighet til å avtale seg bort fra offentlighetsloven. Det fremgår også av Aftenpostens dekning at kommisjonen – selvsagt – gjorde uttrykkelig oppmerksom på dette overfor den enkelte, i forkant av at de skulle forklare seg.

Med andre ord har disse embetssjefene vært fullstendig klar over at deres forklaringer – også i nedtegnet, protokollert form – ville bli gjenstand for eventuelt innsyn via offentlighetsloven. At de – eventuelt med grunnlag i underhånden signaler fra regjeringen – har trodd at formelle unntaksbestemmelser i offentlighetsloven, ville benyttes til å hindre offentlig innsyn, kan selvfølgelig ikke hensyntas.

Uansett er prinsippet om meroffentlighet – det vil si å gi innsyn, selv om et unntak formelt kunne gjøres gjeldende – sentralt i vår offentlighetslov. Og Norge er dessuten underlagt Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK).

Menneskerettsdomstolen (EMD) har i nyere avgjørelser bekreftet at EMK artikkel 10 om ytringsfrihet også gir krav på innsyn i offentlige dokumenter, med mindre hemmelighet er nødvendig i et demokratisk samfunn av hensyn til visse andre, viktige samfunnsinteresser.  Dette gjelder uavhengig av hva som ellers følger av offentlighetsloven.

Etter EMDs praksis innebærer dette at det må foreligge et presserende samfunnsmessig behov for å nekte offentlig innsyn, for at hemmeligholdet skal være forenlig med EMK.

Det er staten – i dette tilfellet Riksarkivaren og eventuelt Kulturdepartementet – som har bevis- og begrunnelsesbyrden for at hemmelighold er nødvendig.

Jeg skulle likt å se godgjort at det foreligger et presserende samfunnsmessig behov for å hemmeligholde forklaringer fra de politisk og embetsmessig ansvarlige for samfunnssikkerhet og -beredskap, avgitt nettopp til den offentlige kommisjonen som hadde til oppgave å granske dette.

Hvilke presserende samfunnsmessige behov gjør det nødvendig i et demokrati, å skjerme folkets øverste tillitsvalgte fra folkets innsyn i hvordan de har forvaltet den tilliten?

***

OPPDATERING (26/9-2012): I ettertid har Kulturdepartementet etterkommet krav om innsyn, men bare i forklaringene fra statsråder, ikke i forklaringene fra toppembetsfolk som for eksempel tidligere PST-sjef Kristiansen og de tidligere direktørene i Politidirektoratet (POD), Øystein Mæland og Ingelin Killengren.

Det er etter min mening ikke i samsvar med offentlighetsprinsippet å holde disse embetspersonenes forklaringer hemmelig – særlig ikke når vi nå har fått innsyn i deres politiske lederes forklaringer. I flere av disse forklaringene skyves nemlig ansvar nedover på nettopp de samme embetspersonene, eventuelt ser man at tidligere statsråder tar avstand fra virkelighetsbeskrivelser gitt fra embetspersoners forklaringer til kommisjonen. Et eksempel på det siste er forklaringen fra tidligere justisminister Knut Storberget. På side 12 i referatet fremgår følgende:

“Kommisjonen refererte til at bl.a. Killengren oppfattet at POD ble politisk detaljstyrt og uten reelt handlingsrom, og at dette dreide seg om svært mange mål, øremerking av midler og klar beskjed om ikke å ta penger fra distriktene.

Storberget syntes dette er en noe fortegnet beskrivelse ut fra det han har forklart.”

Her får vi altså vite at Storberget er uenig i hva Killengren har forklart til kommisjonen – og vi kan lese hele hans nærmere forklaring, med utdypninger av uenigheten. Men vi får ikke nærmere innsyn i Killengrens forklaring. Man kan si at Storberget – altså politisk ansvarlig ledelse –  får “siste ord” overfor offentligheten. Befolkningen kan – med rette – spørre seg hva det er regjeringen ønsker å oppnå, eller skjule,  med denne ensidige måten å offentliggjøre på.

Paradoksalt nok, har regjeringen, ved å gi etter med hensyn til krav om offentlggjøring av statsrådenes forklaringer, styrket begrunnelsen for å gi innsyn også i toppembetsfolkenes forklaringer. Professor Jan Fridthjof Bernt formulerer det godt i et intervju gitt til Aftenposten i dag:

” Det er ikke særlig smart i en sak der man har fått se saksfremstillinger fra de øverste statsråder, at man skal si at publikum ikke skal få mulighet til å kontrollere om det her er andre virkelighetsfremstillinger som er kommet frem fra ledende embetsmenn”.

Spørsmålet er bare hvor lang tid det går, før kulturminister Hadia Tajik innser dette. Blir det nødvendig for pressen å ta saken til domstolene?

OPPDATERING (28/9-2012): ……og så gikk det som det måtte gå: Nå gis innsyn også toppembetspersonenes forklaringer, ifølge Aftenposten.

SKRIV UT (PRINT)

Previous Post
Leave a comment

1 Comment

  1. Det er vel rimelig åpenbart at det her forsøkes dekkes over eventuelle forklaringer som vil sette Regjering/Partier (I hovedsak AP vil jeg tro) i et dårlig lys. Å tro noe annet er å utvise naivitet man kun finner i pornofilmer ifra 70-tallet.

    Tiden vil vise, men jeg antar at noe vil bli offentliggjort, dog sladdet. Og det som kan skade AP og Regjeringen veldig mye vil holdes tilbake. Vil tro det foregår hektisk aktivitet innad hos AP nå for å finne ut hva de taper mest på: Hemmeligholdelse eller offentliggjøring. Det er tross alt valg om et år.

Leave a Reply