Politisk ytringskluss fra regjeringen*

*En versjon av innlegget står også på trykk som kronikk i Dagbladet i dag

Vi går nå inn et nok et valgår med et regjerende flertall som opprettholder en villet og bevisst ulovlig begrensning i den politiske ytringsfriheten: kringkastingslovens totalforbud mot sending av reklame for politiske budskap i fjernsyn.

Det er nå mer enn tre og et halvt år siden Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD) avgjorde at håndheving av dette totalforbudet var i strid med ytringsfriheten. Forbudet står likevel uendret ved lag i dag.

Saken den gang gjaldt bøteleggelse av TV-Vest for å ha sendt et reklameinnslag for Rogaland Pensjonistparti i forkant av kommunevalget i 2003. EMD slo fast at det dreide seg om et inngrep i politisk ytringsfrihet – uavhengig av om ytringen fant sted via kjøpt annonseplass.

EMD holdt åpent for at man av hensyn til gjennomføring av frie og rettferdige valg, kunne tenke seg visse reguleringer av politiske partiers bruk av kjøpt reklameplass til å bedrive valgkamp. Dette kunne imidlertid ikke forsvare et forbud som var permanent og absolutt, og som kun gjaldt tv, når slik reklame var tillatt i alle andre medier, herunder nett-tv.

EMD respekterte også på det generelle plan, statens ønske om å unngå at de mest ressurssterke partiene skulle ha råd til å dominere tv-mediet, gjennom kjøp av dyr annonseplass. Imidlertid pekte EMD på at det i utgangspunktet allerede var de største partiene som dominerte tv-mediet, da de fikk langt større redaksjonell dekning enn mindre partier. Og EMD la til at det nettopp var gjennom kjøp av annonseplass at et parti som Rogaland Pensjonistparti hadde mulighet til å nå ut til samme tv-publikum som de store partiene. EMD avviste derfor statens argument om at den eneste måten å hindre at de mest ressurssterke fikk dominans, var gjennom et slikt totalforbud.

Det eneste regjeringen har gjort for å rette seg etter EMDs dom, er å la være å kreve inn boten fra TV-Vest, samt gjennom et forlik kommet til enighet om dekning av TV-Vests saksomkostninger i den konkrete saken. Totalforbudet står der altså fortsatt, og den neste som formidler et politisk budskap via reklameplass på tv, risikerer altså fortsatt bot fra staten.

Det vil si; med mindre budskapet sendes av Frikanalen; en tv-kanal som riktignok er teknisk tilgjengelig for mange tv-abonnenter, men som har så godt som ingen seere. Frikanalen er en statsstøttet kanal, hvor sendetid skal fordeles mellom frivillige organisasjoner. Etter EMDs dom i 2009, ga regjeringen kanalen i snitt noen millioner kroner i året, blant annet for å slippe til reklamebudskap fra politiske partier. Det var regjeringens tilbud til partier og andre med politiske budskap, som ønsket å kunne nå ut til de samme tv-seere som de store partiene.

Dermed opprettholdes det demokratiske paradoks at de store partiene, herunder det regjerende flertall, kan boltre seg som sedvanlig i beste redaksjonelle sendetid – slik det er når man er i posisjon – mens mindre partier og andre mer marginale (og opposisjonelle) stemmer, henvises til å be om sendetid i en kanal som ingen ser på.

Totalforbudet inneholder dessuten flere demokratiske paradokser, som ennå ikke er prøvd.

Forbudet gjelder «politiske budskap». Dette dekker langt mer enn partipolitisk reklame. I følge bestemmelsens forarbeider dekker forbudet alle ytringer, uansett form, som har til formål å fremme tilslutning til eller påvirke opinionen i politiske spørsmål eller samfunnsspørsmål.

Forbudet rammer derfor også for eksempel sending av budskap fra miljøvernorganisasjoner mot regjeringens klimapolitikk. Det rammer imidlertid ikke statseide Statoils reklame for sine oljeprodukter. Og en minkpelsprodusent kan fritt kjøpe sendetid for reklame for sine produkter, men en dyrevernorganisasjon kan ikke gjøre det samme, for å fremme budskap om å forby minkoppdrett. Felleskjøpet kan kjøpe reklameplass for indirekte å skape sympati for den statssubsidierte bondenæringen som eier det, men den som vil formidle seg kritisk om regjeringens landbrukspolitikk, får ikke gjøre det samme.

På hvilken måte kan regjeringen hevde at denne rettstilstanden fremmer demokratiet?

Det er ikke bare respektløst overfor rettsstaten at regjeringen ser helt bort fra at Europas øverste domstol i blant annet ytringsfrihetsspørsmål, har slått fast at Norge krenker den politiske ytringsfriheten, på en måte som først og fremst rammer de marginale og opposisjonelle stemmene. Det er også nok et eksempel på at regjeringen ikke forstår at hele poenget med beskyttelsen av demokratiske friheter som ytringsfriheten, er at det ikke er flertallet som skal diktere frihetenes grenser etter eget forgodtbefinnende.

I tillegg til å være menneskerettsstridig, er forbudet i ferd med å bli fullstendig parodisk, på grunn av den teknologiske utviklingen. I dag selges det i økende grad såkalte smart-tv’er og andre løsninger som gjør at det for seerne fremstår som ganske likegyldig om det som vises på en og samme tv-skjerm, er formidlet via fjernsynssignaler eller via Internett. Man kan i økende grad til og med se akkurat de samme sendingene via begge formidlingsformer – det er likegyldig for seeren. På nett-tv gjelder imidlertid ikke forbudet.

Kulturdepartementet har helt nylig fremmet en lovproposisjon om endringer i blant annet kringkastingsloven, som nettopp har til formål å gjøre flere av reglene mer teknologinøytrale, og i større grad likestille fjernsyn og nett-tv. I proposisjonen tas spørsmålet om forbudet mot reklame for politiske budskap uttrykkelig opp. Ikke som man burde kunne forvente, med forslag om å oppheve det, men med spørsmål om det bør innføres også for nett-tv! Dette besvares imidlertid benektende av departementet selv. Man vil heller se an utviklingen, sies det.

Vel, som vist har både den rettslige og den teknologiske utviklingen for lengst talt. Må domstolene plages nok en gang, for å lære regjeringen dette?

SKRIV UT (PRINT)

Next Post
Leave a comment

1 Comment

  1. Sjekk innlegget til Magnus Hoem Iversen på Masterbloggen. Han fullførte tidligere i år sin masteroppgave om nettopp politisk fjernsynsreklame.

    Iversen skriver at “det viktigste er at det tas et aktivt valg, at en ikke glemmer å ta stilling til smutthull og vanskelige tilfeller, eller passivt tillater politisk fjernsynsreklame fordi det har skjedd teknologiske fremskritt innen internett og mobiltelefoni”. Vi må altså ha en debatt som handler om hvor vidt vi faktisk ønsker politisk fjernsynsreklame, i stedet for å konkludere med at “ja, men alle kan jo se politisk reklame på internett uansett, så da er det vel greit å sende det på tv også”. Anbefaler å lese innlegget (og eventuelt hele masteroppgaven) hans her: http://www.masterbloggen.no/blog/2012/10/31/fryktede-reklamer/

Leave a Reply