Sitatretten

Jeg får stadig spørsmål angående den såkalte sitatretten – altså retten til å kunne sitere fritt fra et åndsverk, uten å måtte be om samtykke fra og uten å måtte betale vederlag til opphavspersonen/rettighetshaveren til vedkommende åndsverk.

Derfor legger jeg ut hva jeg har skrevet om dette i den offisielle merknaden til åndsverkloven § 22 på abonnementversjonen av  lovdata.no:

Sitatretten er tradisjonelt ansett som en selvsagt avgrensing av opphavsmannens enerett. Se blant annet Ot.prp.nr.26 (1959-60) s. 37. Den er begrunnet i hensynet til fri diskusjon og debatt, og kan også forankres rettslig i den alminnelige ytrings- og informasjonsfrihet, jfr. Grunnloven § 100 og EMK artikkel 10, jfr. Menneskerettsloven. Se NOU 1999:27 pkt. 6.2.4.3. Men sitater kan også brukes for å illustrere, utdype eller berike fremstillingen i et nytt verk, jf Rt-2010-366 avsnitt 38. Se dog også de mer spesielle regler om kunstsitater med videre, i åndsverkloven § 23 flg.

Når lovteksten begrenser sitatretten til hva som er «i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger», er det tale om en rettslig standard som skal kunne tilpasses forskjellige, konkrete situasjoner i samsvar med både samfunns- og teknologiutvikling, og som det må overlates til domstolene å fastlegge innholdet i, jfr. Ot.prp.nr.15 (1994-1995) s. 127, jfr. også Rt-2010-366.

NOU 1999:27 pkt. 6.2.4.3 angir Ytringsfrihetskommisjonen følgende om den generelle avveiningen:

«[O]pphavsrett brukt som et middel for å motvirke en informert offentlig debatt ikke kan stå seg mot ytringsfriheten. Dette har sterk støtte både i sannhetsprinsippet og demokratiprinsippet. Motsatt vil opphavsretten stå sterkt når den angripes av interesser hvis sentrale motiv er å utnytte andres materiale til egen økonomisk vinning. I den konkrete sak kan det være en krevende oppgave å avklare om striden står om ytringsfrihet eller økonomiske interesser.»

Ifølge ordlyden i § 22, er en forutsetning for at sitatretten skal komme til anvendelse, at verket som det siteres fra, er «offentliggjort». Dette må også være den klare hovedregel, ettersom en grunnleggende del av opphavsmannens enerett, er retten til å bestemme om verket overhodet skal offentliggjøres. Likevel kan det tenkes situasjoner hvor hensynet til ytringsfriheten tilsier unntak fra dette vilkåret, for eksempel dersom media kun kan dokumentere/avsløre maktmisbruk/ulovligheter hos offentlige og/eller private virksomheter, ved å sitere fra ikke-offentliggjorte dokumenter. Se også diskusjonen om dette i NOU 1999:27 pkt. 6.2.4.3., med videre henvisninger.

En forenklet tommelfingerregel kan være at om du publiserer utdrag av andres åndsverk bare fordi du vil dele det med andre eller fordi du selv mangler det samme uttrykket, er du utenfor sitatretten. Om du derimot publiserer utdrag av andres åndsverk fordi du vil diskutere/kommentere/kritisere selve åndsverket, og det er nødvendig å illustrere/dokumentere hva du diskuterer/kommenterer/kritiserer, er du innenfor sitatrettens nedslagsfelt. Men også da begrenses hva du kan sitere av at du bare kan sitere så mye av åndsverket som formålet betinger, jf Rt-2010-366.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

3 Comments

  1. Medier24.com | Sitater, kreditering og plagiering? Her er en oppklaring og opprydding
  2. Plagiat, sitatrett og opphavsrett | § UHURU
  3. Pressens rett til å bruke andres stoff i egen publisering | § UHURU

Leave a Reply