ØKOKRIM er løs – på rettssikkerheten*

*Innlegget er en noe lengre versjon av en kronikk som er på trykk i Dagens Næringsliv i dag

Økonomisk kriminalitet kan påføre både enkeltmennesker og samfunnet stor skade, og det er viktig at slikt bekjempes.  Men måten politiets sentrale enhet på feltet – ØKOKRIM – benytter sin myndighet på i enkelte saker, gir grunn til bekymring for rettssikkerheten.

Utgangspunktet i en rettsstat er at politiet ved mistanke om at noen har begått en straffbar handling, gjør vedkommende kjent med mistanken eller siktelsen, slik at den det gjelder kan ta til motmæle samt ivareta sine rettigheter. Og at videre etterforskning foregår åpent, slik at det blant annet er full kontradiksjon ved spørsmål om domstolene skal gi politiet adgang til å bruke tvangsmidler som ransaking, beslag med videre.

Denne hovedregelen var også den praktiske hovedregelen i Norge frem til 1999. Unntak, i form av skjulte tvangsmidler som kommunikasjonskontroll, eller ransakingsbeslutninger uten underretning til siktede med videre, gjaldt  hovedsakelig kun i saker som vedrørte rikets sikkerhet eller det som ble behandlet med nesten samme alvor: narkotikakriminalitet.

Fra og med 1999 har imidlertid adgangen til å benytte slike unntak fra hovedregelen om åpen etterforskning blitt utvidet i den grad at bruk av slike utradisjonelle metoder snarere er blitt den praktiske hovedregelen på mange felt – herunder med hensyn til økonomisk kriminalitet.

Når slike tvangsinngrep skal foretas, er idealet at en domstol har vurdert at det er et solid grunnlag for det og at inngrepet er både målrettet , nødvendig og alt i alt forholdsmessig.

Når tvangsmidler blir besluttet – og eventuelt også tatt i bruk – i prosesser som er hemmelige for dem de gjelder, settes dette idealet på store prøver, fordi det ikke er mulig å utøve kontradiksjon. Den siktede har ingen mulighet til å imøtegå politiets faktiske og juridiske grunnlag – og domstolen er i stor grad prisgitt den fremstillingen av grunnlaget som gis av politiet. Med hensyn til det som regnes som de alvorligste tvangsmidler, blant annet kommunikasjonskontroll, oppnevnes det riktignok en hemmelig forsvarer for siktede. Men fordi denne ikke kan tilkjennegi seg for og kommunisere med sin ”klient”, blir kontradiksjon med hensyn til det faktiske grunnlaget, langt på vei illusorisk.

Disse utfordringene er også berørt av det offentlige utvalg som for noen år siden leverte en rapport (NOU 2009:15 ) som skulle inneholde en evaluering av bruken av de nye etterforskningsmetodene. I rapportens punkt 10.4.1 skriver utvalget blant annet følgende:

”Flere av dommerne utvalget har møtt har pekt på at det materiale som fremlegges som grunnlag for begjæringer om skjult tvangsmiddelbruk ofte kan være begrenset, at det kan være vanskelig å foreta svært grundige vurderinger av dette og særlig konsekvensene av tvangsmiddelbruken for utenforstående tredjepersoner. […]

Under utvalgets høringsmøte pekte de fremmøtte advokatene særlig på de vanskelige forholdene som advokatene oppnevnt etter straffeprosessloven § 100a arbeider under i enkelte domstoler.”

Det sier seg selv at det under det rådende regimet, stilles særlig store krav til at politiet og påtalemyndigheten ikke lar seg friste til å utnytte denne ubalansen – denne manglende ”equality of arms” – til å få adgang til å foreta inngrep som det reelt sett ikke er grunnlag for, i håp om å få tilgang til bevismateriale som kan bekrefte en løs hypotese eller i verste fall for å finne bevis mot andre enn siktede og/eller legge et press på siktede til å ”samarbeide”.

Derfor er det sterkt beklagelig at stadig nye eksempler tegner et bilde av at ØKOKRIM gjør nettopp det. Jeg har hatt innsyn i flere saker enn hva offentligheten har fått del i, men i den senere tid har også noen av sakene fått offentlig oppmerksomhet.

At mange av sakene – kanskje etter måneder og år – ender med henleggelse eller frifinnelse, hjelper lite, når den det gjelder underveis ofte er eksponert for både forretningsforbindelser og offentligheten for øvrig som sannsynlig kriminell. Det er ikke uvanlig at ØKOKRIM selv har med pressen på slep, når det første åpne etterforskningskrittet foretas. Å gjenopprette et slikt omdømmetap, er ingen enkel prosess.

Mens det pågår er det dessuten ofte slik at siktede gjør best ved å ikke lage for mye ”bråk”, fordi det – dersom eksponeringen ikke allerede er total – i seg selv kan bidra til at saken blåses i offentligheten. Da finner man seg kanskje i urett, i håp om at det går over, uten offentlig oppmerksomhet. Dette er dilemmaer som i høy grad aktualiseres i mange ØKOKRIM-saker, der de siktede nettopp innehar samfunnsposisjoner som gjør dem særlig sårbare for eksponering.

Det er prekært at justismyndighetene og Stortinget tar tak i denne ukulturen. Slik det har utviklet seg, har ØKOKRIM skapt seg et omdømme som gjør at aktører i de sektorene hvor man ellers kunne ha fått hjelp til å både avdekke og oppklare den uønskede, kriminelle aktiviteten som måtte foregå der, vil vegre seg for å samarbeide i det hele tatt. Dessverre med god grunn.

Ironisk nok pekte det samme utvalget som referert ovenfor på at dets evalueringsarbeid ble vesentlig svekket ved at det ikke ble laget noen statistikk i politiet eller hos påtalemyndigheten over hvordan faktiske bruk av slike tvangsmidler og med hvilket resultat. Utvalget fikk heller ikke innsyn i konkrete saker, slik at det selv kunne skaffe seg en objektiv oversikt – selv ikke etter å ha bedt Justisdepartementet særskilt om dette.

Utvalget oppsummerte denne kritikken slik i rapportens punkt 11.14.3:

”Utvalget er kritisk til at den etterkontrollen som var en av forutsetningene da bestemmelsene ble vedtatt ved lov 3. desember 1999 nr 82, jf. Innst. O. nr. 3 (1999–2000) side 24, ikke er bedre tilrettelagt. Utvalget er opptatt av at forutsetningen om en bebudet evaluering må være reell, at det legges nødvendige føringer på hva evalueringen er ment å sikre og hvordan evalueringen skal gjennomføres allerede ved vedtakelsen av de lovendringer det er aktuelt å evaluere. Videre er det helt sentralt å etablere ordninger for rapportering av relevant informasjon til bruk i evalueringen. Slik rapportering vil for øvrig ikke bare være av nytte i forbindelse med en systematisk evaluering, men også i forbindelse med politiets internkontroll, overordnet påtalemyndighets kontroll og kanskje særlig for Kontrollutvalget for kommunikasjonskontroll.

Etter utvalgets syn er det på denne bakgrunn nødvendig med en bedre registrering av data om bruken av skjulte tvangsmidler. Slikt registreringsverktøy bør implementeres i politiets datasystemer.”

Her må det både nye evalueringer og vesentlige forbedringer til. Slik det er i dag, er veien til maktmisbruk alt for åpen. Og når tilliten til de rettshåndhevende organene svekkes, svekkes også forutsetningene for effektiv bekjempelse av kriminaliteten. Alle taper, bortsett fra de kriminelle.

***

 

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

2 Comments

  1. Du har selvsagt helt rett.
    Uten en helt ny ledelse og gjennomgripende oppvask i Økokrim, kommer jeg ALDRI til å råde noen til å samarbeide eller forklare seg som mistenkt eller siktet til den etaten!
    I min sak trodde jeg lenge at det hele dreide seg om en misforståelse som raskt ville bli oppklart, og forklarte meg om alt jeg trodde kunne være av betydning, og tilbød frivillig innsyn i alt av relevans. Det ville ikke Økokrim ha! Omtrent samtidig fikk jeg innsyn i grunnlaget for siktelsene og oppdaget at siktelsene var basert på ren diktning foretatt av sstatsadvokaten selv. Da hadde det gått ca 10 måneder, og siktelsene var spredd rundt til et stort antall personer i min profesjonelle krets: Tingrett, lagmannsrett, Tilsynsrådet, bobestyrer, skifterett og etterhvert Høyesterett. Det var absolutt ingenting jeg kunne gjøre med det.
    Jeg mener at det er en grunnleggende moralsvikt i den organisasjonen, for det starter allerede ved utforming av siktelsen, fortsetter gjennom etterforskningen, kommunikasjon til domstolene og i retten. Det kommer også til uttrykk gjennom hvordan etaten omtaler seg selv, konsekvent i store, bokstaver ØKOKRIM, gjennom føring av “statistikk” og offentliggjøring av denne, og hvordan domsresultatet i den enkelte sak på egen hjemmeside fremstilles som en suksess, uansett hvor stort nederlaget er.
    SIKTELSENE er gjennomgående ulne, diffuse og skal gjøre det umulig for siktede å føre motbevis/forsvare seg. Dette er klart ulovlig.
    AVHØRENE skjer i strid med anerkjente metoder. “Etterforskeren” stiller med et sett ferdigskrevne spørsmål som alle har til formål å bekrefte egen hypotese. Siktede får ikke anledning til å se noen dokumenter for slik å kunne svare riktig. Formålet er tydeligvis å få siktede til å svare feil, slik at man senere kan svekke vedkommendes troverdighet i retten, ved å “foreholde” ham hva han sa i forklaringen til politiet, og skape et inntrykk av at vedkommende lyver. Dette kritiserte jeg i første avhør og sa at dette er ikke i tråd med loven. Til belysning: I min sak skulle jeg i april 2010 forklare meg om hva som hadde foregått i hhv 2004/5, og august/sept 2007. Prøv selv å huske hva som ble sagt på et møte 6 år tidligere, når du ikke får noe som helst å holde deg til av dokumenter eller korrespondanse! Det sier seg selv at dette har ikke noe fornuftig formål. I BESTE fall kan det være en slags hukommelsestest, men det er jo totalt uten verdi mht å få frem sannheten. Det kan bare tjene som formål å få noen til å si ett eller annet som viser seg ikke å være riktig.
    SKRIV TIL RETTEN underveis i saken, tar kun sikte på å få domstolene til å avstå fra domstolskontroll og å tilsløre hva det er man egentlig tenker og bevise, med hvilke bevis. I den saken mot meg som var oppe for retten før jul 2012, så hadde vært tre varianter av beskyldninger/siktelse/tiltaler – og derved hva jeg skulle forsvare meg mot – før man tre arbeidsdager fær rettsmøtet endet det til en fjerde variant. Nå var det plutselig ikke lenger noe jeg skulle gjort, men en unnlatese: Hva jeg ikke skulle gjort! Hvordan dette skulle “bevises” ble holdt skjult helt til prosedyren, og den hypotesen/forklaringen var så fullstendig absurd at jeg garanterer at intet åndsfriskt, begavet menneske hadde kunnet forutse det. – Hvordan skal man kunne forberede et forsvar mot noe som er absurd? Min påstand er at Økokrim er gjennomsyret av en holdning til at “domfellelse” er overordnet alle regler om fair trial og rettssikkerhet.
    RESULTAT/STATISTIKK:
    Resultatet i min sak var at to av tre ble frifunnet. Den tredje fikk 120 dager betinget, og han hadde erkjent straffeskyld. Banken fikk sitt erstatningskrav redusert til halvparten, eller en tredjedel, etter som man ser det.
    En TOTAL fiasko for Økokrim. Ikke bare har man brukt 3-5 år og millioner av kroner, men man klarte jaggu også de facto å forspille 2/3 av bankens alminnelige pengekrav. (Jeg advarte banken skriftlig på forhånd, mot å overlate noe slikt til den gjengen der, uten at den ville lytte). På hjemmesiden fremstilles dette som sånn cirka “Dømt til fengsel for bedrageri mot bank”. – Ikke to av tre frifunnet og en fikk 120 dager betinget, nei langt i fra. Og videre, om vi to som ble blankt frifunnet, “men de måtte betale erstatning til banken”. Slik fremstilles det som om også jeg ble “dømt”, mens en korrekt beskrivelse ville være “Firifunnet og gjelden redusert til nesten en tredjedel”. Jeg gikk inn i rettssaken med 5.2 mill i gjeld og kom ut med 1.7.
    Men jeg er overbevist om at i Økokrims statistikk så kommer to av tre frifinnelser og en filledom bli slaååt sammen til “oppklart” og “domfellelse”. Bare følg med i Aftonposten i januar 2014!

    Alt dette viser en etter min mening en gjennomgående vilje til uhederlighet og manipulasjon på alle nivåer, som jeg har kunnet kontrollere, som understøtter at det er et ALVORLIG moral- og ledelsesproblem i den etaten.

  2. Du er hjertlig velkommen hit! Om du ønsker objektiv informasjon fra noen som kjenner saken inngående er Nrk-trøndelags Kari Sørbø, advokat Sigurd Klomsæt, advokat Jørgen Langballe, advokat Eirik Edvardsen, Else Marie Stolt Nielsen som førte saken inn for sivilombudsmannen som ikke ville gå inn i sakens beviser, men konkluderte med at økokrim kunne sende info til Brasil. Og takk for det!) I tillegg er rikspolitikerne Per Sandberg, Trine Skei Grande, Odd Einar Dørum og Linda Hofstad Helleland godt informert (særlig førstnevnte). Videre lokal politikerne Varaordfører i Trondheim Knut Fagerbakke SV (den første som satte ordet justismord på saken) og Kjetil Utne H (De skrev kronikk i adressa), samt Frp`s Kristian Dahlberg Hauge og V politiske nestleder i sør-trøndelag Snorre Vikdal. Mitt tel nr er 72 60 61 32 norsk IP. Det er 5 timers forskjell og det kan skje at du må ringe mange ganger før du får svar (Natal er ikke alltid som sør-Brasil!!) Håper å høre fra deg! Mbh fra Arvid Birkeland.

Leave a Reply