Den nye kalde krigen*

“Du spør hele tiden om de samme tingene. Og du kan spørre og spørre, men jeg svarer ikke.” (Forsvarsminister i demokratiet Norge, Anne-Grete Strøm-Erichsen, i Aftenposten 16/8-2013)

I vinter ble det – gjennom lekkasjer til pressen – avdekket at Etterretningsbataljonen (som slett ikke har hjemmel til å bedrive etterretning på norske borgere i Norge) ulovlig hadde kartlagt og ført register over flere norske journalister. Samtlige journalister hadde bedrevet journalistikk som berørte bataljonens arbeid. Undertegnede representerer enkelte av dem, og saken er fremdeles under etterforskning under ledelse av Generaladvokaten. Man vet derfor fremdeles mindre om omfanget av eller de nærmere motiver for lovbruddet.

Noen vil sikkert bagatellisere slikt: er det så farlig å bli registrert, da?  Isolert sett, kanskje ikke, i det enkelte tilfellet. Men ser man dette i det større perspektivet og i det bildet som der etterhvert har tegnet seg med hensyn til vestlige myndigheters holdning til informasjonsfrihet, er det all grunn til bekymring. For pressefrihetens kår.

Fra dokumenter offentliggjort via Wikileaks, vet vi at USAs militære etterretningstjeneste i mange år har betraktet organisasjonens virksomhet som en trussel mot USAs nasjonale sikkerhet. Øyensynlig uavhengig av om det har dreid seg om avsløring av alvorlige brudd på folkeretten og menneskerettighetene. Et slikt dokument fra 2008 illustrerer dette, og viser i tillegg at amerikanske myndigheter er seg meget bevisst hva som er en av informasjonsfrihetens svake punkter: Tilliten til kildevernet.

I dette hemmeligstemplede notatet skrives rett ut at skal man angripe informasjonsfriheten, må man blant annet skremme potensielle kilder (varslere og andre) fra å bidra med informasjon, ved å demonstrere at kildevernet ikke kan stoles på:

“Web sites such as Wikileaks.org use trust as a center of gravity by protecting the anonymity and identity of the insiders, leakers, or whistleblowers. The identification, exposure, termination of employment, criminal prosecution, legal action against current or former insiders, leakers, or whistleblowers could potentially damage or destroy this center of gravity and deter others considering similar actions from using the Wikileaks.org Web site.”

Siden den gang har vi sett at USAs myndigheter har fullbyrdet dette forsettet til gangs. Ikke bare har man aggressivt forfulgt Wikileaks’ kilder, man har sågar i flere år bedrevet en heksejakt på budbringeren selv. Nøyaktig hva myndighetene begrunner den mangeårige etterforskningen av Wikileaks med, er uklart. Det meste skjer i det skjulte. Men retorikken som brukes av politiske myndigheter går langt i retning av å likestille Wikileaks virksomhet med terrorisme. Som da utenriksminister Hillary Clinton i 2010 – i kjølvannet av de såkalte «cable leaks» omtalte Wikileaks handlinger som «et angrep på det internasjonale samfunn». Dette til tross for at Wikileaks opererte i prinsippet likt som enhver annen presseorganisasjon, med redaksjonell vurdering av hvilke opplysninger og dokumenter fra kildene, som ble offentliggjort og/eller delt med andre presseorganisasjoner.

Spørsmålet som mange, inkludert undertegnede, stilte seg den gang var nettopp hva denne holdningen innebar for pressefriheten generelt. Hvis man betraktet Wikileaks som en kriminell organisasjon, hva da med alle de andre presseorganene som publiserte hele eller deler av den samme informasjonen?

Svaret har vi etterhvert fått, og det er dessverre ikke positivt. Den siste utviklingen i etterkant av lekkasjene fra Edward Snowden, om omfanget av NSAs (National Security Agency) og andre allierte etterretningstjenesters overvåkning av blant internasjonal telekommunikasjon og Internett-bruk, viser at vestlige myndigheter nå anser det som legitimt å angripe pressen og dens medarbeidere direkte, under dekke av utvidet anti-terrorlovgivning.

Angivelig på ordre direkte fra den britiske statsministeren, David Cameron, ble avisen The Guardian av etterretningsagenter for regjeringen, presset til å slette datafiler inneholdende dokumenter mottatt fra kilden Snowden, samt fysisk destruere datamaskinene som inneholdt filene.

I tillegg ble samboeren til The Guardians journalist Glen Greenwald, David Miranda, under henvisning til en lovbestemmelse som har til formål å gi adgang til avhør for å avdekke/avverge terror, anholdt og avhørt i ni timer, da han var i transitt på Heathrow lufthavn, på vei fra Tyskland til Brazil. Han bar blant annet med seg journalistisk materiale for Greenwald. Alle hans elektroniske enheter ble beslaglagt, før han fikk reise videre. Ingen domstol var involvert på forhånd.

Som svar på kritikk for angrep på pressefriheten, uttalte det britiske innenriksdepartementet blant annet følgende:

«Myndighetene og politiet har en plikt til å beskytte borgerne og nasjonal sikkerhet. De som er uenige i dette må tenke en gang til på hva de egentlig støtter.»

Her tas altså skrittet fullt ut: Pressens journalistiske virksomhet omtales som en trussel mot borgernes og rikets sikkerhet. Derfor kan myndighetene – uten en gang å være innom uavhengige domstoler – bruke anti-terrorlovgivning til fysisk å gripe inn i pressens kritiske, granskende arbeid om virksomheten til de selvsamme myndighetene.

Og ymter man frempå om at dette er å snu opp-ned på prinsippene i en demokratisk rettsstat, på en måte som vi ellers bare ser i regimer som vi normalt ikke vil sammenligne oss med, antydes det i tillegg at man støtter terroristene.

Budskapet – både i myndighetenes handlinger og i deres offisielle uttalelser i forsvar av dem – er tydelig: Enhver som forsøker å bidra til å belyse omfanget av myndighetenes overvåkning av egne og andres borgere, eller som assosieres med disse, må regne med å bli betraktet som samfunnsfiender og kriminelle – som terroristers medløpere.

Man forsøker med andre ord bevisst å skape en såkalt «chilling effect» på informasjons- og pressefriheten.

Så langt er det kommet at myndighetene i vestlige demokratier begår disse handlingene og begrunner dem slik helt åpent.

Med tanke på hva som hittil er avdekket av overvåkningssystemer – der selv ikke fortrolig, intern kommunikasjon i FN synes å ha blitt respektert – kan man med god grunn anta at de samme etterretningstjenestene anser journalisters fortrolige kommunikasjon, herunder med sine kilder, som fritt vilt, når overvåkning foregår i det skjulte. Vi vet dessuten at informasjon som samles inn via militær etterretning, utveksles ganske fritt mellom våre lands etterretningstjenester. Det er derfor for så vidt lite til hinder for at informasjon om norske journalisters fortrolige kommunikasjon med kilder, kan skaffes til veie av utenlandsk etterretning, for så å deles med kolleger i norsk etterretning som selv ikke vil ha lovlig adgang til å innhente informasjonen direkte.

Går vi da tilbake til tilfellet omtalt innledningsvis – Etterretningsbataljonens interesse for og kartlegging av norske journalister som bedrev kritisk journalistikk om forsvarets etterretningsvirksomhet – ser vi at det slett ikke kan eller bør betraktes som noen bagatell. At slik ulovlig registrering overhodet har funnet sted i det større scenariet som nå er i ferd med å åpenbares, har i seg selv en betydelig «chilling effect» på den frie journalistikken og dens forutsetninger i et demokrati. Hvilke kilder vil ha noe å gjøre med en journalist som kan være gjenstand for den globale etterretningsindustriens elektroniske lytteposter.

Det er derfor mer enn betimelig når Europarådets generalsekretær, Thorbjørn Jagland, under henvisning til respekten for pressefriheten, som er beskyttet i Den europeiske menneskerettighetskonvensjon, i et brev til den britiske regjeringen reagerer på de siste ukers hendelser.

Og det er tilsvarende uakseptabelt at vår egen regjering – og store deler av opposisjonen – nærmest ikke har ymtet et kritisk ord om utviklingen, som Norge selv er en del av: En ny kald krig – mot informasjons- og pressefriheten.

Innlegget er senere publisert som kronikk i Dagbladet, 30/8-2013

SKRIV UT (PRINT)

Leave a Reply