Høyesterett – søkerlister, offentlighet og forfengelighet

Det pågår for tiden en debatt om hvorvidt det skal være mulig for søkere til embetet som høyesterettsdommer å be seg unntatt fra den offentlige søkerlisten. Debatten er grovt, men oversiktlig beskrevet i en artikkel i Advokatbladet nylig.

Norges Høyesterett, 2. avdeling, også kalt Plenumssalen

Norges Høyesterett, 2. avdeling, også kalt Plenumssalen

Som det nevnes i artikkelen, er én av de antatte årsakene til manglende søknader, at søkerlistene er offentlige, uten mulighet for den enkelte søker til å be seg unntatt. Innstillingsrådet for dommere har i sin praksis hittil, ikke ansett vilkårene for unntak fra domstolloven § 55i , jf offentleglova 25 å være anvendbare når det gjelder søkerlistene til Høyesterett. Det skulle være unødvendig her å understreke hvilke vektige demokratihensyn som begrunner offentlighetsprinsippet i denne sammenhengen.

Etter sterke anmodninger fra Høyesterett v/justitiarius selv, med støtte fra Advokatforeningen, har nå Innstillingsrådet for dommere (dissens 5-2)  besluttet å endre denne praksisen – vel og merke med den presisering at dette bare gjelder denne konkrete, aktuelle utlysningsrunden, som hittil har resultert i 0 – null – søkere (hvilket jo unektelig oppsiktsvekkende).

Som jeg har sagt offentlig, blant annet til Aftenposten i forrige uke, er jeg enig i at denne unntaksmessige løsningen kan begrunnes som nødvendig nå, i den akutte situasjonen som foreligger. Men som jeg også sa til Aftenposten, uten at den tilføyelsen kom med i artikkelen; jeg forventer at man foretar grundige undersøkelser som eventuelt dokumenterer at det er offentlighet om søkerlistene som er den avgjørende, eller i det minste den helt dominerende, årsaken til at blant annet praktiserende advokater unnlater å søke embetet som høyesterettsdommer, dersom dette skal bli normalordningen. Og selv da mener jeg at man heller bør arbeide med holdningsendringer i de relevante juristmiljøene.

Det som er anført om dette hittil, synes å være basert på løsere antagelser og anekdotisk empiri. Når det for eksempel anføres at praktiserende advokater vegrer seg mot offentliggjøring av søkerlister,  fordi de dersom de ikke når opp, vil miste klienter som tenker at denne advokaten enten er “annenrangs” eller har mistet engasjementet for advokatgjerningen, har jeg vanskelig for å tro at dette er en rasjonell bekymring. At det blant advokatene selv kan eksistere en viss forfengelighetsfaktor som spiller inn også her – noen av oss, inkludert undertegnede, kan nok generelt lide av en viss profesjonell forfengelighet – er nok korrekt.

Men skal “frykten” for at (noen) kolleger direkte eller indirekte “disser” en for å ha søkt på, men ikke fått en av de mest høythengende juridiske stillingene i samfunnet, i seg selv kunne begrunne unntak fra offentlighet? Det synes jeg ikke. Da må vi advokater heller gjøre noe med våre egne holdninger, fremfor å forlange at samfunnet skal ta hensyn til en eventuell ukultur i våre egne rekker. Reaksjoner som dem nåværende høyesterettsdommer Matheson forteller om i Dagens Næringsliv bør for eksempel ikke forekomme – og det ligger innenfor advokatenes egen kontroll å ta et oppgjør med slike holdninger. Her har advokatfirmaene etter min mening selv et etisk ansvar for å støtte opp om en kollega som ønsker å søke på en slik stilling, blant annet ved – om overhodet nødvendig –  å sørge for at det ikke går utover vedkommendes advokatvirksomhet, dersom han eller hun ikke får stillingen.

Når det ellers gjelder den anførte frykten for at klienter skal forsvinne dersom man er blitt veid og funnet for “lett”, tror jeg – inntil det motsatte underbygges ordentlig – ganske enkelt ikke på at den er rasjonelt forankret. Advokater/advokatkontorer deltar til stadighet i diverse former for konkurranser om oppdrag, herunder ikke minst i offentlige anskaffelsesprosesser. Advokater leverer daglig tilbud i slike anskaffelsesprosesser, der det offentlige og/eller offentlig eide selskaper skal kjøpe juridiske tjenester. Her tåler vi advokater tilsynelatende godt at det er offentlig at vi har levert tilbud, men ikke blitt valgt – uten at vi lar oss påvirke av frykt for at andre klienter skal snu ryggen til oss av den grunn. Det er likevel nokså sikkert at klienter og potensielle klienter til stadighet rangerer oss, basert både på hva vi faktisk presterer/leverer og på hvordan omgivelsene oppfatter oss. Det er en del av hverdagen, som vi må leve med. Av alle disse små og større og direkte og indirekte “målingene”, virker det lite sannsynlig at en mislykket søknad på embetet som høyesterettsdommer, skulle peke seg ut som spesielt ille.

Jeg håper derfor at dette blir første og siste gang at listene over søkere til stilling som høyesterettsdommer, blir unntatt offentlighet. Og skulle det tas til orde for å endre praksis på mer permanent basis, bør dem som gjør det ikke høres før det foreligger grundige undersøkelser og utredninger som underbygger at det er her “løsningen” ligger.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a Reply