I medias søkelys?*

*Artikkelen ble opprinnelig publisert på hegnar.no 2/5-2014

Hva gjør du den dagen du eller din virksomhet havner i medias kritiske søkelys? Hvem bestemmer hva som blir publisert, og hva har du å si? Hva er dine valg?

«Hei, du, det er fra VG her…»

Pressens ideelle samfunnsoppdrag er å finne ut av og informere allmenheten om hva som foregår i verden og som har betydning for det samfunnet vi lever i. Det som har såkalt «allmenn interesse». Dette omfatter særlig å få frem og avdekke hva som ikke er bra; maktmisbruk, ulovligheter og annet som er negativt for samfunnet og for enkeltindivider.

Det er ikke slik at det bare er politikere og andre offentlige personer som skal «holdes i ørene». Også for eksempel næringslivet og dets forhold til forbrukerne, kjøperne av varer og tjenester, må finne seg i å bli utsatt for et kritisk lys.

Hvorfor meg?

I moderne forbrukerjournalistikk belyses ofte mer generelle temaer ved å bruke konkrete eksempler. Én enkelt representant for en bransje – for eksempel en butikkjede i elektronikkbransjen – kan bli utsatt for kritiske reportasjer om kundebehandling, selv om problemet eksisterer også hos konkurrentene. Og ofte kan en slik sak ta utgangspunkt i en eller flere bestemte kunders klager/tips til media.

Hvem definerer om det er en «sak», og hvilke rettigheter har du, om journalisten ringer til din virksomhet og stiller kritiske spørsmål om påståtte kritikkverdige eller ulovlige forhold i virksomheten?

Det er pressens sak

I Norge har vi i utgangspunktet et forbud mot forhåndssensur av pressen. Det betyr at det ikke er noen aktuell strategi å forsøke å hindre pressen i å publisere en sak. Pressen har frihet til å publisere – frihet under ansvar. Du kan saksøke pressen i ettertid, og kreve for eksempel erstatning, hvis den har publisert rettstridige ærekrenkende beskyldninger om deg eller din virksomhet. Men frem til og med publisering, er det pressen som definerer hva som er «saken» – det er pressens sak.

I denne fasen er du en av som oftest flere relevante kilder for journalisten, når denne skal undersøke saken. Da kan du velge om du vil bidra med informasjon/kommentar eller ei, men å satse på at du kan overbevise journalisten om at dette ikke har offentlig interesse eller at det heller er andre journalisten bør se kritisk på, fungerer sjelden.
Imøtegåelse eller taushet?

Selv om man ikke kan hindre pressen i å publisere en sak der man utsettes for kritikk og beskyldninger basert på informasjon som journalisten har fra andre kilder, kan man som sagt holde pressen ansvarlig i ettertid, dersom det ikke er hold i beskyldningene som publiseres og det var rettstridig, uaktsomt, av pressen å publisere dem.

Men det er ikke slik at pressen blir ansvarlig uten videre, selv om det viser seg at beskyldningene ikke medførte riktighet eller ikke kan dokumenteres.

Pressefriheten tillater også at pressen formidler feil og unøyaktigheter, så lenge temaet hadde allmenn interesse og publiseringen baserte seg på et forsvarlig journalistisk arbeid. Hvis pressen har undersøkt og bygget på et forsvarlig kildegrunnlag – herunder gitt deg rimelig mulighet til å imøtegå beskyldningene – og gitt en ellers rimelig fremstilling av saken, går den som regel fri, selv om det i ettertid viser seg at det ikke var hold i beskyldningene.

Slik sett har du ikke bare krav på å få besvare/imøtegå kritikk og beskyldninger, slik at dette inngår i grunnlaget for hva som eventuelt publiseres. Du har til en viss grad en «plikt» til å bidra, på den måten at hvis du nekter å gi journalisten din versjon eller å kommentere beskyldningene, vil du stille svakere i et søksmål i ettertid. Da vil du risikere at ansvaret for at reportasjen ble feilaktig, helt eller delvis lempes over på deg – fordi du hadde, men ikke benyttet deg av, muligheten til å korrigere eller balansere bildet.

Det bør du være klar over når du vurderer hvordan du skal forholde deg til spørsmål fra en journalist. Saken blir ikke borte ved at du svarer «ingen kommentar» eller at dette ikke er noe å skrive om.

Form og innhold

For at du skal anses å ha fått en rimelig anledning til å imøtegå beskyldninger, kreves ikke annet enn at journalisten har forelagt de konkrete beskyldningene for deg og gitt deg rimelig tid til å kommentere/imøtegå dem.

Du har verken krav på å få se noe utkast til artikkel/reportasje eller til å få vite mer om form og vinkling på det som vurderes publisert. Å kreve det som betingelse for at du skal kommentere saken, vil derfor i verste fall likestilles med at du har avslått muligheten for imøtegåelse.

Om du velger å gi kommentarer og/eller informasjon/dokumentasjon, har du heller ikke noe krav på å bestemme hvordan dette brukes eller fremstilles i saken som publiseres. Journalistens plikt er å formidle substansen i den informasjonen du gir, på en lojal måte, så langt den anses som relevant i saken.

Alt du sier…

Det er videre viktig å være klar over to ting, når det gjelder hva du kommuniserer til en journalist.

For det første; så lenge journalisten har gitt til kjenne at det er i den egenskap han/hun tar kontakt, vil i utgangspunktet alt du sier og alt du formidler av informasjon, muntlig eller skriftlig, kunne brukes og publiseres. Skal du snakke eller gi informasjon om noe som journalisten ikke kan publisere, må det være uttrykkelig avtalt på forhånd at man kommuniserer «off the record».

For det andre; har du avgitt uttalelser til journalisten uten at det er avtalt annet, har du ikke noe krav på sitatsjekk, før uttalelsene publiseres. Mange journalister vil likevel ønske å få sitatene godkjent før publisering, for å kvalitetssikre. Men for at du skal kunne kreve det, må det altså være avtalt før du avgir uttalelser.

Toget går…

Som nevnt, skal journalisten ha gitt deg en rimelig mulighet til imøtegåelse, før det publiseres beskyldninger mot deg/din virksomhet. Dette innebærer ikke bare at du må ha fått presentert de konkrete beskyldningene på en måte som er forståelig. Det innebærer også at du er gitt rimelig tid til å besvare dem. Hva som anses som rimelig i den sammenheng vil selvsagt variere fra sak til sak, blant annet ut fra hvor kompliserte de faktiske forholdene er.

Men å spekulere i at du kan forsinke eller kanskje helt unngå publisering av en ubehagelig sak, ved å gjøre deg utilgjengelig eller å si at du ikke kan svare, er en strategi med begrenset verdi. På et visst punkt vil journalisten kunne sette en endelig frist, og så lenge den ikke er urimelig kort etter forholdene, vil saken kunne publiseres uten dine kommentarer – uten at pressen vil lastes for det i et eventuelt etterfølgende søksmål. Her har domstolene akseptert ganske korte frister, så lenge det dreier seg om profesjonelle næringsdrivende, ut fra hensyn til at det ikke skal være mulig å forsinke nyhetsformidlingen ved å gjøre seg utilgjengelig.

If you can’t beat ‘em….

Det vil selvsagt være mange vurderinger som skal gjøres i den enkelte sak, når du/din virksomhet blir gjenstand for medias kritiske lys – også rent kommunikasjonsfaglig. Og det kan være mange hensyn som begrenser om og eventuelt hva man kan kommentere og gi informasjon om – for eksempel taushetsplikt.

Poenget med denne gjennomgangen var å få frem at det er lite man kan gjøre rettslig for å hindre pressen i å omtale deg/din virksomhet. Og fordi det ofte vil brukes mot deg, dersom du ikke bidrar, og det er det som fører til at saken blir skjevt eller feilaktig fremstilt, kan det ofte være best å bidra aktivt ved å gi informasjon og kommentarer, for å få frem din side av saken. Og i alle fall slik at du i ettertid kan dokumentere at det ikke skyldtes manglende bidrag fra deg at pressen eventuelt «bommet».

Det er i alle fall vanskeligere å reparere skader i ettertid, enn å forebygge dem i forkant av publisering. Pressefriheten er vid. Det er derfor bedre å bidra med informasjon enn å prøve å holde den igjen.

[Om du vil lese mer utdypende om hvilke regler som gjelder for pressen, kan du lese mitt bokbidrag “Når journalister havner i rettssalen – og hvordan de kan unngå det”.]

SKRIV UT (PRINT)

Previous Post

Leave a Reply