Pressefrihetens kår i 2014 – ett skritt frem og to tilbake?

Nylig ble hovedrapporten i det Fritt Ord-finansierte forskningsprosjektet “Status for ytringsfriheten i Norge” publisert. Prosjektet har vært ledet av Institutt for samfunnsforskning (ISF) og har vært et samarbeid mellom ISF, Institutt for medier og kommunikasjon (IMK) ved UiO, Fafo, TNS Gallup og meg. 

Mitt hovedbidrag i prosjektet har vært å utarbeide en rapport om noen hovedpunkter i utviklingen av pressefriheten fra 1999 (da Ytringsfrihetskommisjonen leverte sin utredning; NOU 1999:27) og frem til 2014. Nedenfor følger in introduksjon til dette bidraget.

***

Pressefrihetens kår forsidePressefriheten er en sentral bestanddel av og dels også en forutsetning for realisering av den overordnede ytringsfriheten, som igjen er en grunnpilar i et levende demokrati.

Dette er uttalt mange ganger i avgjørelser som omhandler pressefriheten, både i Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) og i Høyesterett.

Høyesterett har formulert seg slik, når det gjelder hva man må ha som utgangspunkt, når det oppstår spørsmål om å begrense pressefriheten:

”[…]pressens grunnleggende funksjon i et demokratisk samfunn, både som sentral utøver av ytringsfriheten og som den viktigste arena for andres bruk av denne frihet. Det inngår i pressens rolle å avsløre maktmisbruk, ulovligheter og uhederligheter i første rekke hos representanter for samfunnsmessige institusjoner og organisasjoner, offentlige så vel som private. Den skal – som det uttrykkes i flere avgjørelser av EMD – være ’a public watchdog’.» ([Rt 2002 s 764]

Denne offentlig vaktbikkje-funksjonen og reell pressefrihet er betinget av mange faktorer.

Blant annet er den betinget av at det eksisterer publisistisk frihet; at en redaksjonelt uavhengig presse kan publisere meninger og informasjon uten statlig forhåndskontroll (formell ytringsfrihet) og uten å oppleve vilkårlige eller mangelfullt begrunnede rettslige sanksjoner i etterkant, på grunn av innholdet i det som publiseres (materiell ytringsfrihet).

Denne publisistiske friheten kommer blant annet til uttrykk i Grunnloven § 100 andre, tredje og fjerde ledd, som tilsammen verner om både den materielle og den formelle ytringsfriheten:

“Ingen kan holdes rettslig ansvarlig for å ha meddelt eller mottatt opplysninger, ideer og budskap med mindre det lar seg forsvare holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelse i sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse. Det rettslige ansvar bør være foreskrevet i lov.

Frimodige ytringer om statsstyret og hvilken som helst annen gjenstand er tillatt for enhver. Det kan bare settes klart definerte grenser for denne rett der særlig tungtveiende hensyn gjør det forsvarlig holdt opp imot ytringsfrihetens begrunnelser.

Forhåndssensur og andre forebyggende forholdsregler kan ikke benyttes med mindre det er nødvendig for å beskytte barn og unge mot skadelig påvirkning fra levende bilder. Brevsensur kan ikke settes i verk utenfor anstalter.”

Den offentlige vaktbikkje-funksjonen og den reelle pressefriheten er imidlertid også avhengig av reell informasjons- og kommunikasjonsfrihet mellom borgerne og av offentlighet i myndighetsforvaltningen, slik at pressen kan få tilgang på de meninger og den informasjonen som bør bringes ut i offentligheten gjennom pressen for å gjøre den demokratiske debatten informert, og for å sikre at den kan skje uavhengig av og med et kritisk blikk på blant annet statsmaktene.

Det hjelper nemlig lite med vid publisistisk frihet, dersom man ikke har noe substansielt å meddele. Det vil si dersom man for eksempel ikke får innsyn i hva som foregår i den offentlige forvaltningen eller hvis informasjon som potensielle kilder besitter om ukjente, kritikkverdige forhold, ikke når frem til pressen, fordi kildene frykter negative konsekvenser for seg selv om de varsler pressen.

Man kan si at dette offentlighetsprinsippet og denne informasjonsfriheten, herunder kildevernet, utgjør hovedbestanddeler av den underliggende infrastrukturen som reell ytrings- og pressefrihet er avhengig av.

I Grunnloven § 100 erkjennes dette for så vidt gjennom kravet til offentlighet i forvaltningen i bestemmelsens femte ledd og det generelle infrastrukturkravet i bestemmelsens sjette ledd:

“Enhver har rett til innsyn i statens og kommunenes dokumenter og til å følge forhandlingene i rettsmøter og folkevalgte organer. Det kan i lov fastsettes begrensninger i denne rett ut fra hensyn til personvern og av andre tungtveiende grunner.

Det påligger statens myndigheter å legge forholdene til rette for en åpen og opplyst offentlig samtale.”

Når det gjelder forutsetninger for et reelt kildevern, er en av dem at det finnes et vern mot statlig innsyn i borgernes fortrolige, private kommunikasjon. Slikt vern finner vi i Grunnloven § 102 første ledd første setning, slik den lyder etter revisjonen som ble vedtatt tidligere i år:

“Enhver har rett til respekt for sitt privatliv og familieliv, sitt hjem og sin kommunikasjon.”

Vi finner tilsvarende beskyttelse av ytringsfriheten og av privatlivets fred, herunder privat kommunikasjon, i Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) henholdsvis artikkel 8 og artikkel 10, som etter menneskerettsloven gjelder som norsk lov, med forrang foran annen norsk lov i tilfeller av motstrid.

Behovet for vern av disse forskjellige forutsetningene for pressefriheten er med andre ord erkjent og rettslig forankret i overordnede rettsregler, både i Grunnloven og i internasjonale konvensjoner som Norge er bundet av og som er inkorporert i norsk lov.

Spørsmålet er hvordan dette vernet fungerer og respekteres i praksis. Det er deler av dette spørsmålet som jeg har forsøkt å besvare i rapporten Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake? 

 

SKRIV UT (PRINT)

Leave a Reply