Falske basestasjoner og “mobilspionasje” – hva sier jusen?*

I lys av Aftenpostens avsløringer i dag om omfattende overvåkning av mobilnettet i sentrale deler av Oslo, resier mange spørsmål. Blant annet har jeg registrert at mange lurer på hva reglene er når det gjelder statens egne myndigheters adgang til å bedrive slik overvåkning ved hjelp av falske basestasjoner. Det er også spørsmål om hva statens ansvar er med hensyn til å oppklare og eventuelt straffeforfølge andre aktører, om det er slike som står bak. Nedenfor redegjøres det for noe av dette.

***

Innledning

Å ta i bruk andres frekvenser i mobilnettverket og/eller registrere/avlytte den private kommunikasjonen som foregår der, er ulovlig og straffbart, med mindre man har lovhjemmel for å gjøre det.

Spørsmålet er i hvilke tilfeller politiet, herunder politiets sikkerhetstjeneste (PST) har adgang til å opprette såkalte mobilregulerte soner (i praksis opprettelse av falske basestasjoner som “overtar” eller bryter inn i mobiltrafikken i området) for enten å jamme (slå ut) den vanlige trafikken i mobilnettet eller å innhente opplysninger om kommunikasjonen i mobilnettet). I 2013 ble det innført en ny bestemmelse i ekomloven for å gi et presisert og eksplisitt hjemmelsgrunnlag for opprettelse av mobilregulerte soner (tidligere skjedde det på til dels tvilsomt rettslig grunnlag).

Rettslige utgangspunkter

Ekomloven

Utgangspunktet er at frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret ikke kan tas i bruk uten tillatelse fra staten, jf ekomloven § 6-2. Det er Post- og teletilsynet og samferdselsdepartementet (myndigheten) som tildeler slike frekvenstillatelser.

Etter ekomloven § 6-2a kan politiet uten tillatelse fra myndighetene ta i bruk frekvenser tildelt andre dersom de har hjemmel i følgende bestemmelser:

Nasjonal sikkerhetsmyndighet kan i særskilte tilfeller og i korte tidsrom uten tillatelse fra myndigheten ta i bruk slike frekvenser når dette er nødvendig for å sikre forsvarlig sikring av konferanserom, jf. sikkerhetsloven § 16.

Dersom frekvenser tildelt andre tas i bruk, skal myndigheten varsles uten ugrunnet opphold. Varselet skal angi frekvensområde, tidsrom og sted. Myndigheten avgjør i samråd med politiet eller Nasjonal sikkerhetsmyndighet (NSM) om rettighetshavere (teleselskapene) skal underrettes.

Bestemmelsen gir også adgang til i særskilte tilfeller å gi tillatelse til Forsvaret og politiet til øvingsformål. Disse skal være avgrenset i tid og område, og Forsvaret kan kun få tillatelse innenfor Forsvarets permanente øvingsområder.

Det gis også adgang til å søke om bruk av slike frekvenser for å etablere mobilregulert sone og i tilknytning til fengsel med høyt sikkerhetsnivå. Relevante tilbydere må da konsulteres.

Etter § 6-2a siste ledd skal frekvensbruken skje på en måte som i minst mulig grad griper inn i rettigheter som følger av allerede tildelte frekvenstillatelser.

Bestemmelsen gir ikke selvstendig grunnlag til å foreta inngrep i kommunikasjonen. Vilkårene i bestemmelsene listet opp ovenfor må være oppfylt, eller det må foreligge nødrettslig grunnlag (noe som det er svært snevre rammer for).

Avveining mot personvernet og vernet om kommunikasjonsfortroligheten

Den kommunikasjonen som foregår mellom mennesker via mobilnettet er fortrolig, privat kommunikasjon som er vernet etter både Grunnloven § 102 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8. Opprettelse av falske basestasjoner som fanger opp opplysninger om denne kommunikasjonen, er et inngrep i dette vernet. For at et slik inngrep skal være rettslig akseptabelt, må det både være hjemlet i lov, forfølge et legitimt samfunnsmessig formål og være nødvendig i et demokratisk samfunn. Det siste vil si at det må foreligge et presserende samfunnsmessig behov for inngrepet og at inngrepet må være proporsjonalt i forhold til dets formål.

Som nevnt gir også Ekomloven § 6-2a femte ledd anvisning på en vurdering av rettigheter som følge av allerede tildelte frekvenstillatelser. Forarbeidene til bestemmelsen uttaler at «[v]ed all bruk av mobilregulert sone må konsekvensene for personvernet vurderes». Dette er en henvisning nettopp til blant annet Grunnloven og EMK. En generell, mer eller mindre permanent utplassering av slike falske basestasjoner vil ikke være i samsvar med personvernet og kommunikasjonsfortroligheten.

Straffeprosessuelle forutsetninger for bruk av frekvenser tildelt andre

Straffeprosessloven

Retten kan i visse tilfeller ved kjennelse gi politiet tillatelse til å benytte tvangsmidler. De relevante bestemmelsene for bruk av frekvenser tildelt andre følger nedenfor.

Straffeprosessloven § 216a gjelder kommunikasjonsavlytting når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan medføre mer enn 10 års fengselsstraff eller som rammes av:

  • Strl §§ 90-91a (rikets sikkerhet)
  • Strl § 104 a (militære organisasjoner eller forening som har til formål å forstyrre samfunnsordenen med mer).
  • Strl § 162 (narkotikaforbrytelser)
  • Strl § 317 jf § 162 (heleri/hvitvasking etter narkotikaforbrytelser)
  • Lov om kontroll med eksport av strategiske varer, tjenester og teknologi § 5

Etter tredje ledd gjelder bestemmelsen også identifisering av kommunikasjonsanlegg ved hjelp av teknisk utstyr.

Strpl § 216b gjelder kontroll av kommunikasjonsanlegg når noen med skjellig grunn mistenkes for en handling eller forsøk på en handling som kan medføre straff av fengsel i 5 år eller mer, eller som rammes av tilsvarende straffebud som § 216a samt bestemmelser om overgrep mot mindreårige samt § 390a (krenke en annens fred med skremmende eller plagsom opptreden).

Strpl § 222d gjelder politiets bruk av tvangsmidler i etterforskningsøyemed når det er rimelig grunn til å tro at noen kommer til å begå en av følgende handlinger:

  • Terrorhandlinger etter strl § 147a
  • Drap etter strl § 233
  • Grovt ran, drap eller narkotikainnførsel som ledd i aktivitetene til en organisert kriminell gruppe etter strl § 268 annet ledd jf § 267 eller § 162 tredje ledd jf strl § 60 a
  • Drap for å motarbeide rettsvesenet,strl  § 233 jf § 132a

Bestemmelsen åpner også for å gi PST tillatelse til å iverksette slike tiltak når det er grunn til å tro at noen kommer til å begå forbrytelser mot rikets sikkerhet mv., sabotasjehandlinger, visse lovbrudd mot medlemmer av Kongehus, Storting, regjering og så videre.

Tillatelse kan bare gis dersom det må antas at inngrepet vil gi opplysninger av vesentlig betydning for å kunne avverge handlingen og at avverging ellers i vesentlig grad vil bli vanskeliggjort.

Dersom det er stor fare for at en handling ikke vil kunne avverges ved opphold, kan ordre fra påtalemyndigheten tre i stedet for kjennelse av retten. Inngrepet skal fremlegges retten for godkjennelse snarest mulig og senest 24 timer etter at det ble tatt i bruk.

Politiloven § 17d

Politiloven gir PST adgang til å benyte tvangsmidler også i rent forebgyggende øyemed, altså før det foreligger mistanke om at straffbart forhold foreligger. Politiloven § 17d gir PST tillatelse til å benytte tvangsmidler for å undersøke om noen forbereder følgende handlinger:

  • Terrorhandlinger etter straffeloven § 147a, herunder planlegging av slike.
  • Åpenbare noe som bør holdes hemmelig etter rikets sikkerhet og lignende etter straffeloven §§ 90-91a
  • Tvang etter § 222, frihetsberøvelse etter § 223, trusler etter § 227, legemsbeskadigelse etter § 229, drap etter § 233 dersom det retter seg mot Kongehuset, Stortinget, regjeringen, Høyesterett eller tilsvarende representanter i andre stater.

Bestemmelsen gir tilsvarende adgang som nevnt ovenfor for PST til å iverksette tiltak uten rettens kjennelse dersom det er stor fare for at en handling ikke vil kunne avverges ved opphold.

Oppsummert

Det er kun i avgrensede tilfeller og ved mistanke/rimelig grunn til å tro at bestemte straffbare handlinger kan iverksettes, at opprettelse av mobilregulerte soner kan skje i medhold av ekomloven. (PST har i tilleg g adgang i rent forebyggende øyemed, jf ovenfor om politiloven § 17d). Ekomloven gir ikke selvstendig adgang til å opprette slike soner, og når det kan gis adgang til dette reguleres i sin helhet av straffeprosessloven og politiloven. Som hovedregel kreves rettens kjennelse, med unntak av visse situasjoner der opphold vil føre for fare for at formålet forfeiles.

Sammenfatningsvis er det ikke adgang til å opprette mer eller mndre permanente, aktve basestasjoner som tar i bruk frekvenser tildelt andre – slik som Aftenposten ser ut til å ha avdekket er situasjonen i sentrale Oslo. Det som er avdekket vil derfor være ulovlig og straffbart etter straffeloven § 145, jf også Grunnloven § 102 og EMK artikkel 8, uansett hvem som står bak. Dersom det skulle være statlige myndigheter som står bak, vil det i seg selv utgjøre en krenkelse av både Grunnloven og EMK. Etter EMK har staten også en viss plikt til å hindre at andre driver med slik virksomhet i Norge, og i alle fall til å etterforske det, når det avdekkes som det er gjort av Aftenposten nå.

(Justis- og beredskapsdepartementet sendte helt nylig ut på høring et forslag om å utvide politiets adgang til benytte seg av mobilregulerte soner som omhandlet ovenfor.)

 

* Gjennomgangen ovenfor bygger på et notat som ble utarbeidet i samarbeid mellom meg og advokatfullmektig Mathilde Wilhelmsen, i vårt arbeid i Bing Hodneland advokatselskap DAInnlegget er senere publisert også i Aftenposten

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

2 Comments

  1. “Utgangspunktet er at frekvenser i det elektromagnetiske frekvensspekteret ikke kan tas i bruk uten tillatelse fra staten, jf ekomloven § 6-2. Det er Post- og teletilsynet og samferdselsdepartementet (myndigheten) som tildeler slike frekvenstillatelser.”

    Jeg antar dette betyr at det også er forbudt for privatpersoner å drive falske basestasjoner for å avlytte mobiltrafikk?

  2. Jon W-A

     /  December 18, 2014

    Ja. Og for enhver annen som ikke har hjemmel i lov for å gjøre det.

Leave a Reply