Ytringsfrihet i praksis*

*Dette innlegget sto først på trykk i Aftenposten 26/4-2015

Tåler vi ikke den ytringsfriheten vi snart skal høre svulstige hyllester av igjen når grunnlovsdagen skal feires om drøye to uker?

Det kan av og til virke som om enkelte mener at ytringsfrihet består i at man skal ha rett til å ytre sin mening uten å bli “utsatt” for konfrontasjon og uten å måtte stå for sine offentlige meningsytringer.

Eller at det er et slags overgrep om mediene konfronterer “vanlige” mennesker med sine offentlige kommentarfeltytringer, dersom ytringene deres er kontroversielle?

Slik kan noe av kritikken mot VG fremstå, etter at VG valgte å ringe og intervjue enkelte kommentarfeltdebattanter på VG Nett og deretter vise deler av noen av intervjuene på VGTV. Eksempler på kritikk i den retningen er Karl-Fredrik Tangen i intervju i Aftenposten 25. april, Håvard Nyhus i en kronikk i Dagbladet 24. april og Mímir Kristjánsson gjengitt i Aftenposten 24. april.

Kritikken deres inneholder nyanser, men den reiser likevel noen grunnleggende, prinsipielle spørsmål om offentlig debatt i dagens medievirkelighet.

At ethvert intervju med et enkeltindivid og senere publiseringen av hele eller deler av intervjuet, for redaksjoner som er medlemmer av Norsk Presseforbund, må forholde seg til presseetikken, er selvsagt. Det gjelder her som i all journalistikk. Det er en diskusjon som må tas for seg, i hvert enkelt tilfelle.

Men er det i seg selv problematisk at personer som ytrer seg offentlig – enten det er i kommentarfeltet på VG Nett eller i andre offentlige debattfora, konfronteres med sine ytringer også utenfor det forum ytringen ble fremsatt?

Ytringsfriheten i vårt demokrati skal være nær absolutt når det gjelder politiske meningsytringer. Disse skal kunne luftes, formidles og brytes fritt, uten offentlige myndigheters sanksjoner. Det er den positive ytringsfriheten.

Den negative ytringsfriheten er retten til å la være å ytre sine meninger offentlig. Ingen skal kunne tvinge deg til å lufte dine politiske meninger offentlig. Dette har en side til tankefriheten, som i motsetning til ytringsfriheten, er absolutt.

Man skal ikke stå til ansvar for sine tanker før de er omsatt til handling eller ytring. Når man først velger å lufte sine tanker i form av offentlige meningsytringer, står man til ansvar for ytringene.

Det gjelder både på den måten at man må tåle konfrontasjon og på den måten at man, i ytterste konsekvens, må stå rettslig ansvarlig, dersom man overtrer ytringsfrihetens grenser (for eksempel ved fremsettelse av trusler, oppfordringer til vold med videre).

Når et voksent, myndig individ velger å lufte sine politiske meninger offentlig, for eksempel på et åpent forum på Internett, enten det er på VG Nett eller en annen, allment tilgjengelig nettside, har vedkommende benyttet seg av et demokratisk privilegium; retten til å delta i samfunnsdebatten.

Samtidig har vedkommende akseptert det ansvaret det innebærer å delta i offentlig debatt, herunder i form av å kunne bli konfrontert med innholdet i sine ytrede meninger. Først og fremst ved å bli møtt med demokratiets ideelle reaksjon på en ytring: Motytringen.

Motytringen, konfrontasjonen, innebærer selvsagt tilsvarende ansvar for den som fremfører den, men man kan ikke beklage seg over reaksjonen i seg selv. Man kan ikke ytre seg offentlig selv og samtidig definere hvem som skal kunne konfrontere en eller i hvilke fora konfrontasjonen skal skje.

Man kan selvsagt velge om man vil svare på konfrontasjonen, akkurat som man hadde valget med å ytre seg i første omgang, men man kan i utgangspunktet ikke kreve seg og sine ytringer unntatt fra konfrontasjonen.

Er det noen grunn til at disse selvsagte utgangspunktene ikke skal gjelde for folk som ytrer seg i nettavisenes kommentarfelt? Er det noe spesielt med dem? Er de ikke fullverdige borgere hvis meninger skal høres eller utfordres? Skal de eventuelt bare høres, men ikke utfordres?

Det fremstår for meg som umyndiggjørende overfor vedkommende debattanter og dermed som lite demokratisk, dersom de ikke skulle måtte stå til ansvar for sine offentlige meningsytringer også utenfor det aktuelle kommentarfeltet.

Og innenfor presseetikkens grenser må de, dersom de selv ønsker å bli behandlet som voksne, myndige mennesker, også tåle at både konfrontasjonen og deres håndtering av den skjer offentlig.

Det er ytringsfrihet i praksis.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

1 Comment

  1. Ja og amen.

Leave a Reply