Pressens rett til å bruke andres stoff i egen publisering

[Teksten nedenfor bygger dels på arbeid som er gjort i samarbeid med Mathilde Strand Wilhelmsen.]

1. Innledning

Det diskuteres jevnlig i pressen, både internt i redaksjonene og i offentligheten, hvor grensene går for hva pressen kan bruke av andres, herunder andre presseorganers, stoff i sin egen publisering.

Nedenfor redegjøres det for sentrale spørsmål knyttet til rettighetsproblematikk, publisering av andres materiale, herunder opphavsrettslige og markedsføringsrettslige spørsmål som er relevante for pressen i den publisistiske virksomhet.

2. Oversikt – utgangspunkter

Journalistisk virksomhet og publisering må holde seg innenfor en rekke ulike regelverk. I det følgende vil det gis en kort oversikt over relevante rettskilder egnet til å belyse hvilke rettigheter og hvilket ansvar som påligger medieaktører i sin virksomhet. Oversikten er ikke uttømmende, og det er fokusert på de mest relevante kildene. Med unntak for et avsnitt om bruk av personbilder, behandles ikke øvrige regler om personvern (for eksempel om privatlivets fred og ærekrenkelser – som er behandlet blant annet av meg i del 1 av rapporten “Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?”)

2.1 Åndsverkloven

Åndsverkloven beskytter åndsverk. Et åndsverk kan være ethvert litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk. Etter § 1 er det den som skaper verket, som har opphavsrett til det. I ansettelsesforhold mellom journalist og medier vil gjerne opphavsretten gå over på arbeidsgiver, noe som også er forutsatt i journalistoverenskomstene.

For å vernes av åndsverklovens alminnelige bestemmelser må det som er skapt ha det som betegnes som «verkshøyde». Dette innebærer at det må en viss individuelt skapende åndsinnsats til for at noe betegnes som et åndsverk. Kravet innebærer blant annet at helt korte notiser og nyhetsmeldinger ikke nødvendigvis vil være opphavsrettslig vernet. Åndsverkloven verner også enkelte typer frembringelser som ikke har verkshøyde, for eksempel fotografiske bilder og bilder av identifiserbare personer.

Den som skaper åndsverket har enerett til å råde over det. Dette innebærer både enerett til å fremstille eksemplarer av verket (for eksempel trykke en artikkel eller legge den ut på en internettside) og retten til å offentliggjøre verket, det vil si å gjøre det tilgjengelig for allmennheten.

Det er viktig å merke seg at opphavsretten gjelder den konkrete utformingen av verket, ikke idéen bak. Ingen kan få opphavsrett til å ta bilder av Stortinget, men man kan få opphavsrett til et konkret fotografi av Stortinget. Det samme gjelder skrift. Ingen kan få opphavsrett til skrive en sak om et bestemt tema, en nyhet eller lignende, men man kan få opphavsrett til artikkelen i den form man har gitt den (selve teksten og formuleringene man har brukt).

Opphavsmannens enerett innebærer også ideelle rettigheter, regulert i § 3. Dette omfatter retten til å bli navngitt og retten mot krenkende bruk eller endring av verket. Disse rettighetene kan opphavsmannen som utgangspunkt ikke fraskrive seg.

Åndsverkloven inneholder også en rekke regler som avgrenser opphavsmannens enerett, for eksempel sitatretten i § 22. Disse reglene betegnes gjerne som «låneregler», og vil gjennomgås nedenfor i del 3.

2.1.1    Særlig om faksimiler

Mediene benytter seg i utstrakt grad av faksimiler.

I RG-1997-390 (Faksimilesaken) var spørsmålet om Se og Hør lovlig hadde gjengitt en faksimile som inneholdt bilder fra et oppslag i Dagbladet. Faksimilen var i en så god kvalitet at fotografiet med tilhørende tekst måtte anses gjengitt på lik linje som om bildet var brukt direkte. Lagmannsretten uttalte følgende:

Bruk av faksimiler er ikke særskilt lovregulert, og rettighetene til opphavsmennene til verk som er gjengitt i faksimile, reguleres av de alminnelige regler om opphavsrett.

At det er tale om en faksimile endrer dermed ikke den opphavsrettslige vurderingen av spørsmålet såfremt faksimilen er av en slik kvalitet at det må likestilles med direkte bruk av verket.

2.1.2    Lovvalg

Her tas det utgangspunkt i norske regler. Dersom et tilfelle har tilknytning til flere land kan det tenkes at domstolen må velge hvilket lands rett som skal benyttes. Den såkalte «Irma-Mignon»-formelen gir anvisning på at det lands rett som skal benyttes er det landet der saken har sin sterkeste tilknytning. Dersom det er tale om bruk av materiale fra utenlandske nettsider, men det brukes på norske nettsider og rettes mot et norsk publikum, antar vi at norsk rett som hovedsak vil anvendes.

Det kan likevel tenkes at enkelte tilfeller vil reguleres etter andre lands rett. En gjennomgang av utenlandske regler gjøres ikke her. Det antas uansett at det tryggeste vil være å forholde seg til norske regler, både fordi langt de fleste tilfeller vil antas å være regulert av norsk rett, samt at det utad vil fremstå som ryddig å forholde seg til det norske regelverket i norsk publikasjonsvirksomhet.

2.2     Markedsføringsloven

Markedsføringsloven inneholder også regler som kan begrense medias handlingsrom. Markedsføringsloven favner gjerne om tilfeller som ikke omfattes av åndsverkloven, for eksempel der materialet ikke har verkshøyde, men bruken likevel kommer i strid med markedsføringslovens bestemmelser.

Spesielt relevant er bestemmelsen i markedsføringsloven § 25. Denne angir at næringsdrivende ikke må foreta handlinger som «strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom». Lovens § 30 rammer også etterligning av annens produkter på en slik måte at det oppstår fare for forveksling.

Vernet etter markedsføringsloven kan altså favne vidt, og kan blant annet ramme omfattende bruk av andres materiale, design, og så videre.

Et eksempel er den såkalte Nettavisen-dommen fra 1998, der Nettavisen hadde publisert ulike avisers terningkast fra anmeldelser av filmer og restauranter (dommen er ikke rettskraftig, da partene forlikte saken før behandling av anken til lagmannsretten). For det første ble dette ansett som uberettiget sitat etter åndsverkloven (et resultat som nok må anses som rettslig tvilsomt). Tingretten fant også at bruken av disse terningkastene var i strid med «god skikk»-standarden i markedsføringsloven. Om betydningen av bransjens praksis ble det uttalt at domstolene kan overprøve om bransjens skikk er god skikk, men at

[i] nærværende sak vil spørsmålet om kutyme knytte seg til mediebransjens bruk av andres stoff. Retten understreker at det da gjelder stoff som er skapt, altså ikke f.eks. nyheter som eksisterer uavhengig av en opphavsmann. Gjennom bevisførselen finner retten det mer enn godt dokumentert at den helt gjennomgående og udiskutable praksis i så henseender å basere seg på avtaler, altså slik at avisene kjøper og betaler for skapt stoff som hentes utenfra. På bakgrunn av bevisførselen legger retten også til grunn at bransjen oppfatter det som klart stridende mot god forretningsskikk å benytte slikt stoff uten forhåndsavtaler.

Selv om et materiale ikke har opphavsrettslig vern eller på andre måter er vernet etter åndsverkloven er det altså mulig at bruken av andres materiale kan stride mot markedsføringslovens regler.

3       Låneregler

3.1     Innledning

Låneregler er regler som gjør unntak fra opphavsmannens økonomiske rettigheter. Reglene gir andre tillatelse til å bruke et åndsverk uten samtykke fra rettighetshaveren. Disse rettighetene kan være helt frie, eller betinget av at det ytes vederlag til opphavsmannen.

Her gjennomgås de lånereglene som er mest relevante for publiseringsvirksomhet i media.

Merk at lånereglene ikke begrenser opphavsmannens ideelle rettigheter i § 3. Opphavsmannen har dermed fortsatt krav på å bli navngitt, og verket kan ikke brukes i en krenkende sammenheng.

3.2     Sitatretten

Sitatretten fremgår av åndsverklovens § 22, og tillater at man siterer fra et offentliggjort åndsverk «i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger».

Ordlyden «sitere» peker på at gjengivelse av hele verk normalt ikke omfattes av bestemmelsen. Unntak kan tenkes ved veldig korte verk, der kun et utdrag ikke ville gi det meningsinnholdet som er tilsiktet. Hvor mye som kan siteres, beror på en vurdering av de øvrige vilkårene.

Det er gjerne vilkåret om at siteringen må skje «i samsvar med god skikk» og ikke lenger enn «formålet betinger» som byr på vanskeligheter i praksis.

Hva som er «god skikk» må avgjøres etter en konkret vurdering, og vil gjerne variere etter ulike typer verk. Hva som er vanlig i samfunnet kan også få betydning, selv om det ikke kan settes likhetstegn ved «skikk» og «god skikk». Kravet innebærer også normalt at sitatet inngår i en sammenheng. Kravet til sammenheng må nok sies å være strengere jo mer av verket man ønsker å gjengi. Sammenhengen verket skal settes i, må være noe man selv har skapt.

At det ikke skal siteres lenger enn «formålet betinger» innebærer at sitatretten gir tillatelse til å bruke det nødvendige av verket for å få frem poengene man ønsker å diskutere eller belyse, men ikke mer. I en bokanmeldelse kan man for eksempel sitere korte avsnitt for å få frem et poeng om forfatterens språk, men ikke et helt kapittel. Lojalitetsplikten som omtalt nedenfor kan også tilsi at sitatet kan være av en viss lengde dersom poenget i sammenhengen ikke kommer frem ved kortere utsnitt. Inntar man mer tekst enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med siteringen (som altså ikke kan være kun å tilegne seg stoff man ikke selv har) er man utenfor sitatretten.

Sentralt for sitatretten er altså at den er et unntak fra de rettigheter opphavsmannen har etter loven. De griper altså inn i opphavsmannens rådighet over sitt eget verk. Dette innebærer at sitatretten ikke må kunne brukes som et skalkeskjul for at man egentlig ønsker å «stjele» andres materiale. Sitatretten kan altså ikke påberopes dersom det synes klart at formålet egentlig har vært å snylte på en annens verk.

Videre må bruken være lojal overfor opphavsmannen. Dette innebærer for eksempel at sitatet er lojalt mot meningsinnholdet der det hentes fra, slik at løsrevne sitater ikke settes inn i feil sammenheng. Se ellers innlegget “Sitatrett” for en nærmere, generell behandling av sitatretten.

3.2.1    «God skikk» og pressens egen praksis

Som nevnt kan vanlig skikk i samfunnet være av betydning når innholdet av «god skikk»-standarden skal fastlegges. Bransjenormer kan dermed være av betydning.

Som nevnt er ikke faksimile noe juridisk begrep eller noe unntak fra opphavsrettsreglene. Media benytter seg likevel i utstrakt grad av slike faksimiler. Bruken av disse kan nok derfor falle innenfor sitatretten forutsatt at vilkårene for dette er oppfylt. Forutsetningen må i tilfelle være at faksimilen brukes for å forklare eller diskutere et tidligere mediums dekning av saken, samt at den ikke gjengir mer enn nødvendig for å oppnå formålet med gjengivelsen. Der faksimilen kan sees på som et forsøk på å omgå det opphavsrettslige vernet er vi utenfor sitatretten, slik også lagmannsretten i avgjørelsen omtalt under punkt 2.3.

3.3     Særregler for bilder og kunstverk

Åndsverkloven §§ 23, 23a og 24 inneholder regler om rett til gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk. Reglene gjelder også fotografier som ikke er åndsverk, jf. § 43a.

3.3.1    Gjengivelse ved omtale av «dagshending»

Etter § 23a kan offentliggjorte bilder, fotografiske verk og kunstverk gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av «dagshending». Dette gjelder likevel ikke verk skapt med henblikk på slik gjengivelse (pressens egne bilder), altså kan man ikke bruke konkurrentens bilder som er tatt nettopp for å illustrere en tilsvarende nyhetssak. Derimot omfatter regelen blant annet bilder som er lastet opp av andre enn pressen selv på Internett, for eksempel av privatpersoner i sosiale medier.

Vilkåret «dagshending» setter grenser for hva slags saker som kan illustreres med bilder uten tillatelse. Ordlyden peker på typiske nyhetssaker. Rettspraksis har vist at vilkåret ikke må tolkes for vidt. Høyesterett uttalte i Rt. 1995 s. 1948 følgende om vilkåret:

Jeg forstår ordlyden og formålet slik at bestemmelsen skal tilgodese allmennhetens interesse i best mulig informasjon om dagsaktuelle hendelser. Det er vanskelig å gi noen eksakt definisjon av hva som ligger i “dagshending”, men sammenstillingen av “dags” og “hending” gir relativt klare indikasjoner på hva det siktes til. Departementet viser til “den moderne nyhetsreportasje”, og hva som kan anses som nyhetsreportasje blir derfor et viktig element ved vurderingen av om en konkret bildebruk går inn under den såkalte “tvangslisensregelen” eller “låneregelen” i § 8 annet ledd. Medias omtale av hendelser i inn- og utland er – og har lenge vært – svært bred, og jeg ser ingen grunn til å legge et snevert syn til grunn ved fortolkningen, i den forstand at hendelsen må ha spesielt stor nyhetsverdi eller være av interesse for en stor del av befolkningen. Men et visst minstemål av generell nyhetsverdi må kreves. Den gang hadde ikke det som i dag gjerne kalles “kjendisreportasjer” tilnærmet samme omfang som nå. I dag informeres allmennheten om likt og ulikt fra kjente personers liv. Vanlige hendelser – som bare har interesse fordi de angår kjente personer – slås ofte stort opp, og pressen skaper til dels “nyheter” av helt trivielle ting, uten virkelig informasjonsverdi for allmennheten. At det er interesse for dette stoffet, er etter min mening ikke i seg selv tilstrekkelig til å gi “nyheter” av denne art karakter av “dagshending” i lovens forstand. På dette området må terskelen ligge relativt høyt, uten at jeg her vil innlate meg på å trekke opp en grense. Den vil avhenge av hvilken person som omtales, og hendelsens karakter.»

I avgjørelsen ble Se og Hør holdt ansvarlig for brudd på dagjeldende fotografilov for å ha gjengitt bilder av Diana Ross og Arne Næss hentet fra fotografering av et videoopptak sendt på NRK. Ren underholdningsjournalistikk var ikke «dagshending», og bruken var dermed utenfor det bestemmelsen er gitt for å verne.

Tilsvarende synspunkter vil gjelde uavhengig av om bildene er hentet fra en film eller andre steder – så lenge bildene ikke er rettighetsklarert med den som har rettighetene etter åndsverkloven vil prinsippene i dommen gjelde.

Av dette kan det utledes at i alle fall tradisjonelle nyhetsreportasjer om hendelser i inn- og utland er omfattet, og at det ikke er noe krav at saken må være av spesielt stor nyhetsverdi eller av interesse for en stor del av befolkningen. Likevel må det i alle fall trekkes en grense mot rene kjendisreportasjer. Dette har rett nok interesse i befolkningen, men det har i seg selv ingen egentlig informasjonsverdi for for samfunnsdebatten. De samme synspunkter som anlegges av Høyesterett for kjendisstoff må nok antas å gjelde også «nyheter» med rent underholdningsformål.

Som en tommelfingerregel kan man altså si at for tradisjonell nyhetsjournalistikk kan bilder som illustrerer nyheten benyttes, men at regelen ikke gjelder for ren underholdnings- eller kjendisjournalistikk.

Dersom verket som benyttes er knyttet til dagshendingen som omtales, er bruken gratis. Hvis verket kun er brukt til å illustrere dagshendingen, har opphavsmannen krav på vederlag.

3.3.2    Gjengivelse i bakgrunnen

Etter § 23a annet ledd kan et kunstverk, fotografisk verk eller fotografisk bilde også fritt medtas i aviser og annet medium der det «utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen».

At bildet må utgjøre en del av bakgrunnen eller spille en underordnet rolle innebærer at formålet med gjengivelsen ikke må være å vise bildet. For eksempel kan det nevnes et bilde av en person i et galleri, hvor ulike kunstverk kan synes i bakgrunnen.

Regelen åpner altså ikke for fri bruk av bilder uten rettighetsklarering, men er snarere en regel for å forenkle mediehverdagen slik at man ikke skulle måtte sensurere innholdet når verket som synes ikke egentlig er en del av sammenhengen.

3.4     Parodivernet

Parodivernet er også et unntak fra opphavsmannens eneretter slik de fremgår av åndsverkloven. I forarbeidene til åndsverkloven ble det uttalt at opphavsmannens eneretter ikke var til hinder for parodier og travestier. Begrunnelsen er at parodier gjerne har som formål å harselere eller ironisere, og dermed ikke kommer i konkurranse med den økonomiske interessen opphavsmannen har i sine opphavsrettigheter. Hensynet til ytringsfriheten er også sentral.

Formålet bak parodien er av betydning i vurderingen av om det er tale om en tillatt bruk eller ikke. Er formålet samfunnskritikk, satire, harselas eller lignende over det originale verket, vil parodien lett kunne passere. Er det imidlertid tale om i første rekke kommersiell utnyttelse, kan parodien kunne komme i strid med markedsføringslovens regler.

Merk at det må være tale om parodi over verket – ikke bare en «humorsak». Det er ikke fritt frem å bruke åndsverk til å illustrere humorsaker, det må være parodi over verket som sådan.

3.5     Personbilder

Bilder av personer kan ikke gjengis uten samtykke av den som er avbildet unntatt i visse tilfeller, jf. åndsverkloven § 45c. Regelen gjelder også for video. Bestemmelsen er et utslag av generelle personvernhensyn.

I «samtykke» ligger at den avbildede må ha gitt eksplisitt eller implisitt samtykke til publiseringen. Det er den som publiserer bildet som har bevisbyrden for at slikt samtykke er gitt. At en person selv har lagt ut et bilde i åpne sosiale medier er normalt ikke tilstrekkelig til at samtykke kan anses å foreligge.

Bestemmelsen inneholder også unntak fra hovedregelen. Unntakene er i hovedsak begrunnet i ytringsfrihetshensyn.

Det er for det første gjort unntak for avbildninger av aktuell og allmenn interesse. Dette ivaretar borgernes informasjonsbehov, og muliggjør bruk av bilder av personer som omtales i media. Det nærmere innholdet av unntaket lar seg ikke definere presist, men det må foretas en konkret vurdering av om bruken av personbildet kan forsvares i den aktuelle sammenhengen. Sentralt blir en avveining av den avbildede personens rett til privatliv etter EMK artikkel 8 og pressens rett til ytringsfrihet etter EMK artikkel 10. Der det er tale om en offentlig person i omtalen av vedkommendes offentlige rolle vil ofte ytringsfriheten få gjennomslag. Motsatt vil privatpersoner normalt ikke kunne avbildes unntatt i særlige tilfeller.

Videre gjelder forbudet ikke der avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. Bilder av forsamlinger, folketog i friluft eller andre hendelser av allmenn interesse, er også omfattet. Bilder av 17. mai-tog, konserter og lignende er følgelig omfattet.

Utover dette kan det altså ikke publiseres bilder av en person som ikke har gitt sitt samtykke. Det anbefales derfor å forhøre seg med den avbildede før publisering dersom det ikke er åpenbart at et av unntakene i § 45c kommer til anvendelse. For en nærmere behandling av pressens bruk av personbilder, se innlegget “Bruk av personbilder i media – en rettslig oppdatering”.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a Reply