Britisk høyesteretts “Brexit”-avgjørelse – kort forklart

by Jon W-A | January 24, 2017 11:05 PM

It is also worth emphasising that this case has nothing to do with issues such as the wisdom of the decision to withdraw from the European Union, the terms of withdrawal, the timetable or arrangements for withdrawal, or the details of any future relationship with the European Union. Those are all political issues which are matters for ministers and Parliament to resolve. They are not issues which are appropriate for resolution by judges, whose duty is to decide issues of law which are brought before them by individuals and entities exercising their rights of access to the courts in a democratic society.

Some of the most important issues of law which judges have to decide concern questions relating to the constitutional arrangements of the United Kingdom. These proceedings raise such issues. As already indicated, this is not because they concern the United Kingdom’s membership of the European Union; it is because they concern […] the extent of ministers’ power to effect changes in domestic law through exercise of their prerogative powers at the international level

Slik formulerte britisk høyesterett seg i innledningen av sin avgjørelse[1] i dag, om hovedproblemstillingen i saken anlagt av noen borgere mot staten. Sakens hovedspørsmål var altså enkelt sagt om den britiske regjeringen kunne iverksette britisk utmelding fra EU, uten at den britiske lovgiver, parlamentet, først hadde vedtatt konsekvensene av slik utmelding i lovs form.*

Britisk høyesterett svarte nei. Hva dreide dette seg egentlig om?

I 2015 vedtok parlamentet en lov som heter European Union Referendum Act[2]. Det var denne som foranlediget folkeavstemningen i 2016 om hvorvidt Storbritannia skulle forbli EU-medlem eller melde seg ut av EU. Folkeavstemningen endte som kjent med at flertallet av de som stemte, stemte for utmelding.

Loven om folkeavstemning sa imidlertid ingenting om hvilken virkning resultatet av avstemningen skulle få, dersom det var flertall for utmelding. Regjeringen på sin side mente at den uansett hadde myndighet til å iverksette utmelding – formelt ved å avgi erklæring om dette til EU i henhold til Lisboa-traktaten (gjeldende EU-traktat) artikkel 50[3] – uten å måtte involvere parlamentet og be om ytterligere vedtak der først. Regjeringen henviste til sitt prerogativ (konstitusjonelle særrett på visse områder, se nærmere på jusleksikon.no[4] om tilsvarende etter norsk statsforfatning) i utenrikssaker, som i utgangspunktet omfatter myndighet til å inngå og avvikle mellomstatlige avtaler (og som tilsvarer regjeringens myndighet i Norge etter Grunnloven § 26[5]).

Saksøkerne i saken som endte med høyesteretts avgjørelse i dag, var ikke uenige i utgangspunktet om at regjeringen har suveren rett til å inngå og si opp mellomstatlige avtaler på statens vegne. De mente imidlertid at en utmelding fra EU ville innebære en endring i britisk lov, noe som bare parlamentet kan vedta. Da Storbritannia opprinnelig ble medlem av det som nå er EU, i 1972, skjedde nemlig selve implementeringen av EU-retten i britisk rett gjennom en egen lov: European Communities Act[6]. Denne loven (og senere supplerende lovvedtak) innebar ikke bare at EU-retten ble en del av britisk rett, men også at parlamentet overførte blant annet deler av sin lovgivningsmyndighet til EU og at EU-lovgivning var gitt forrang overfor annen britisk lov (i tilfeller av motstrid). Slik sett, ble det anført, innebar loven fra 1972 også endringer i britisk statsforfatning. Ettersom en utmelding fra EU ville innebære endring av eksisterende britisk lovgivning, herunder forfatningsrettslig, krevde dette et formelt lovvedtak i parlamentet. Endring av britisk lovgivning omfattes ikke av regjeringens prerogativer, men hører suverent under parlamentets makt. (Se tilsvarende for norsk forfatningsrett i prinsippet nedfelt i Grunnloven § 26[5], når det gjelder traktater som krever lovvedtak i Stortinget.)

Britisk høyesterett var altså enig med saksøkerne i dette hovedspørsmålet, og følgende sitat fra avgjørelsens avsnitt 121 kan tjene som en oppsummering:

Where, as in this case, implementation of a referendum result requires a change in the law of the land, and statute has not provided for that change, the change in the law must be made in the only way in which the UK constitution permits, namely through Parliamentary legislation.

Dette var som sagt innledningsvis bare en grov oppsummering av hovedpoengene i saken. Det kan anbefales å lese selve avgjørelsen for den som er interessert i en mer nyansert behandling av alle de mer detaljerte argumentene og vurderingene.

Som en personlig observasjon vil jeg avslutte med å si at det er nokså paradoksalt at mange tilhengerne av Brexit har betegnet britisk høyesteretts avgjørelse som en demonstasjon av “elitistisk” arroganse som overprøver folkeviljen. Britisk høyesterett har jo nettopp stadfestet de folkevalgtes suverenitet når det gjelder å bestemme hva som skal være britisk rett. Dette var nettopp hva mange av Brexit-tilhengerne anførte som hovedformål med utmelding fra EU; å gi lovgivningsmakten tilbake til det britiske parlamentet.

 

*Saken dreide seg også om noen andre spørsmål, angående forholdet mellom det britiske parlament/den britiske regjering på den ene side og henholdsvis de walisiske, skotske og nord-irske myndigheter på den annen. Dette berører jeg ikke nærmere.

Noter - lenker i teksten
  1.  avgjørelse: https://www.supremecourt.uk/cases/docs/uksc-2016-0196-judgment.pdf
  2. European Union Referendum Act: http://www.legislation.gov.uk/ukpga/2015/36/contents/enacted
  3. artikkel 50: http://www.lisbon-treaty.org/wcm/the-lisbon-treaty/treaty-on-European-union-and-comments/title-6-final-provisions/137-article-50.html
  4. jusleksikon.no: http://www.jusleksikon.no/wiki/Prerogativ
  5. Grunnloven § 26: https://lovdata.no/lov/1814-05-17/§26
  6. European Communities Act: http://www.legislation.gov.uk/ukpga/1972/68/contents

Source URL: http://www.uhuru.biz/?p=1771