Lovfesting av regel om overdragelse av opphavsrett i arbeidsforhold

by Jon W-A | May 7, 2017 2:06 PM

[1]

Nylig la Regjeringen v/kulturdepartementet frem en proposisjon til Stortinget, med forslag om ny lov om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven)[2]. Forslaget inneholder mange punkter som kan og bør reise debatt.

Et punkt som ikke bør reise slik debatt, er forslaget om å lovfeste regelen om hvilken rett en arbeidsgiver får til å utnytte åndsverk som den ansatte har skapt i arbeidsforholdet.

I forslaget til ny åndsverklov § 71 om åndsverk skapt i arbeidsforhold, er hovedregelen formulert slik:

Opphavsrett til åndsverk som er skapt av en arbeidstaker går over til arbeidsgiveren i den utstrekning arbeidsforholdet forutsetter at det skapes åndsverk, og slik overgang er nødvendig og rimelig for at arbeidsforholdet skal nå sitt formål.

Det samme prinsippet skal etter forslaget også gjelde  som hovedregel der det dreier seg om arbeid som utføres for en oppdragsgiver  av en selvstendig oppdragstaker, men da bare når “verket skapes på bestilling og opphaveren er uten økonomisk risiko for resultatet av det som skapes” – altså i situasjoner som er sammenlignbare med arbeidsforhold.

Denne delen av forslaget blir av enkelte fremstilt som om man nå vil overføre flere rettigheter til arbeidsgivere (og oppdragsgivere), på bekostning av opphavspersonene. Et slikt utspill sto å lese i avisen Klassekampen i går[3], den 6. mai. Det synes jeg er et merkelig utspill. På dette punktet innebærer forslaget til ny lov langt på vei bare lovfesting av hva som hittil i lang tid har vært ansett som ulovfestet rett, selv om det med hensyn til selvstendige oppdragstakere har vært mer uklart hittil.

I min bok Opphavsrett, fotorett og personbilder i nettjournalistikk[4] (Cappelen Damm Akademisk 2016) punkt 2.4.2, skrev jeg kort følgende om gjeldende rett (altså dagens rettstilstand, før forslag til ny lov eventuelt blir vedtatt):

Mange virksomheter lever i større eller mindre grad av å utnytte åndsverk som er skapt av dens ansatte. Mediebransjen er et eksempel på virksomheter hvor dette utgjør kjernen. Ettersom det bare er fysiske personer som kan skape åndsverk, må slike virksomheters utnyttelse av åndsverk som de ansatte skaper, ha grunnlag i avtale eller lov.

Med unntak for visse typer åndsverk (eksempelvis datamaskinprogrammer, jf åndsverkloven § 39g), inneholder ikke åndsverkloven noen særlige regler om overdragelse av opphavsrettigheter fra ansatte til arbeidsgiver.

Den utnyttelsen som virksomheten gjør av de ansattes åndsverk, må derfor bygge på avtale.

Selv om det ikke er uttrykkelig beskrevet i arbeidsavtalen, vil det ofte kunne ligge implisitt i arbeidsforholdets art at det skjer en overdragelse av opphavsrettigheter fra den enkelte ansatte til arbeidsgiveren. Er du for eksempel ansatt som journalist for å skrive artikler i arbeidsgivers avis, ligger det implisitt i stillingen at du mot å få lønn, overdrar retten til å publisere dine artikler i nettopp den avisen. Men dersom din arbeidsgiver plutselig bestemmer seg for at det også skal utgis en bok, der dine og andres artikler inngår, vil det måtte avtales særskilt.

Man pleier å si at utnyttelsesrettighetene til åndsverk som ansatte skaper som ledd i arbeidsforholdet, anses overdratt til arbeidsgiver i den utstrekning det er nødvendig og rimelig for at arbeidsavtalen skal nå sitt formål. – eller i den utstrekning det er nødvendig for å utnytte verkene i arbeidsgivers normale virksomhet.[1][5]

Det er forholdene (vedkommendes stilling og hva som er arbeidsgivers normale virksomhet) på det tidspunktet åndsverket blir skapt, som er avgjørende i denne sammenheng. Dersom forholdene endrer seg – for eksempel at arbeidsgiver går fra å kun utgi papiravis til også å publisere på Internett, slik man opplevde i avishusene på 1990-tallet, da Internett kom – vil det måtte inngås nye avtaler for at arbeidsgiver skal kunne utnytte tidligere skapte verk i den nye delen av virksomheten. Dette er et utslag av alminnelig avtalerett, kombinert med spesialitetsprinsippet som ble omtalt ovenfor i punkt 2.4.1. Derimot vil rettigheter til verk som de ansatte skaper i jobben etter at nye utnyttelsesmåter er blitt en del av den normale virksomheten, uten videre anses overdratt.

Fordi det ikke alltid vil være like enkelt å tolke ut fra den generelle arbeidsavtalen, hvilke utnyttelsesrettigheter som må anses overdratt til arbeidsgiver til enhver tid, er det fornuftig å regulere opphavsrettigheter særskilt, som en del av arbeidsavtalen.

[1][6] Se Rognstad:2009 360 flg, med videre henvisninger. I Kulturdepartementet:2016 er et av forslagene at en slik regel lovfestes.

[7]

Det betyr altså ikke annet enn at når en del av jobben din som ansatt (blant annet) innebærer at du skal skape åndsverk, har arbeidsgiver gjennom betaling av lønn, kjøpt retten å faktisk utnytte åndsverket til det som var formålet med å betale deg for å skape det i utgangspunktet. Dette betyr for eksempel at når en ansatt advokat i vårt firma blir bedt om å skrive juridisk utredning om et juridisk spørsmål, skal firmaet faktisk kunne bruke utredningen til det som er formålet med advokatvirksomheten – uten å måtte be om samtykke til dette og dermed kunne møtes med et “nei” eller et “ja, men da skal jeg ha ekstra betaling”.

Er det virkelig noen som på alvor mener at det skal være annerledes? At lønnen man betaler som arbeidsgiver bare skal dekke at arbeidstager fysisk møter opp, mens man må innhente samtykke og eventuelt betale særskilt, hver gang man skal kunne bruke det som den ansatte er ansatt for å produsere i stillingen sin?

Dersom visse typer opphavspersoner ønsker å begrense arbeidsgivers rett, kan de jo bare prøve å få det nedfelt i arbeidskontrakten, når den forhandles. De må imidlertid da regne med at det vil reflekteres i hvilken lønn som tilbys. Hvem vil betale lønn til ansatte hvis arbeid ikke kan brukes i virksomheten?

At det samme prinsippet foreslås å gjelde også når en oppdragsgiver bestiller arbeid som involverer å skape åndsverk, fra en oppdragstaker, er like lite kontroversielt, slik forslaget er utformet. Der hvor avtalen er taus om detaljene med hensyn til opphavsrett, vil spørsmålet bli om, og i så fall i hvilken utstrekning, det er nødvendig og rimelig at deler av opphavsretten til verket skal overføres til oppdragsgiver, for at bestillingen/oppdraget skal nå sitt formål. Da er det slett ikke sikkert at det blir snakk om overdragelse av annet enn begrensede utnyttelsesrettigheter. (Det er altså ikke slik som enkelte i debatten synes å fremstille det, at utgangspunktet er at all opphavsrett går over til oppdragsgiver. Det vil nok heller være et sjeldent unntak i praksis.)

Også her vil det dessuten til syvende og sist bli spørsmål om hva som må anses avtalt – og på dette punktet innebærer andre bestemmelser i lovforslaget, at bevisbyrden i praksis ofte vil ligge hos oppdragsgiver, dersom det senere er uenighet om hvilke utnyttelsesrettigheter denne har fått gjennom avtalen. Dette følger av det såkalte spesialitetsprinsippet, som i forslagets paragraf 67 annet ledd, kommer til uttrykk slik:

Ved overdragelse av opphavsrett skal opphaveren ikke anses for å ha overdratt en mer omfattende rett enn det avtalen klart gir uttrykk for.

Departementet uttaler blant annet følgende om anvendelse av dette tolkningsprinsippet:

Departementet anser at spesialitetsprinsippets gjennomslagskraft i en sak i praksis bør kunne variere ut fra de konkrete forhold, og at det særlig er grunn til å vektlegge spesialitetsprinsippet som moment der opphaveren er den svake part i avtaleforholdet eller har en nær personlig tilknytning til verket. Den foreslåtte ordlyd legger til rette for dette.

Lovforslaget inneholder for øvrig en rekke andre bestemmelser som skal sikre opphavspersonene mot urimelig utnyttelse av deres økonomiske rettigheter, herunder innføring av en ny regel i forslagets paragraf 69 om at opphaverne skal ha “rimelig” vederlag.

Jeg ser at det i debatten florerer mange misforståelser av den foreslåtte regelens konsekvenser. Mange tror at oppdagsgiver etter den foreslåtte regelen, som utgangspunkt overtall hele opphavsretten (om ikke annet er avtalt). Det er en grov misforståelse.

For å illustrere hvordan regelen vil kunne fungere, kan jeg dele en utveksling på min Facebook-side, mellom musiker og journalist Aslak Borgersrud og meg, der Borgersrud stiller gode spørsmål ved å lage et tenkt eksempel, med seg selv som musiker som får i oppdrag å lage og fremføre en låt på bestilling.

Her er Borgersruds spørsmål/eksempel:

[8]

Her er mitt svar:

[9]

Noter - lenker i teksten
  1. [Image]: http://www.uhuru.biz/?attachment_id=1791
  2. forslag om ny lov om opphavsrett til åndsverk (åndsverkloven): https://www.regjeringen.no/no/dokumenter/prop.-104-l-20162017/id2547943/
  3. Klassekampen i går: http://www.klassekampen.no/article/20170506/ARTICLE/170509976
  4. Opphavsrett, fotorett og personbilder i nettjournalistikk: https://www.cappelendamm.no/_opphavsrett-fotorett-og-personbilder-i-nettjournalistikk-jon-wessel-aas-9788202496951
  5. [1]: #_ftn1
  6. [1]: #_ftnref1
  7. [Image]: http://www.uhuru.biz/?attachment_id=1723
  8. [Image]: http://www.uhuru.biz/?attachment_id=1814
  9. [Image]: http://www.uhuru.biz/?attachment_id=1815

Source URL: http://www.uhuru.biz/?p=1790