Politikens farlige forlik

Den ellers notorisk uavhengige og maktkritiske danske dagsavisen Politiken har idag publisert følgende uttalelse:

“Som led i nyhedsdækningen af Kurt Westergaards karikaturtegning af Profeten Muhammed (”Karikaturtegningen”), der første gang blev trykt i Jyllands-Posten i september 2005, har Politiken genoptrykt Karikaturtegningen.

Politiken har aldrig haft til hensigt at genoptrykke Karikaturtegningen som udtryk for redaktionelle holdninger eller værdier, men udelukkende som led i avisens nyhedsdækning.

Det har aldrig været Politikens hensigt med genoptrykningen af Karikaturtegningen at krænke muslimer i Danmark eller andre steder.

Imidlertid anerkender og beklager Politiken, at vores genoptrykning af Karikaturtegningen af Profeten Muhammed har krænket muslimer i Danmark og i andre lande rundt om i verden.

Vi undskylder over for alle, der er blevet krænket af vores beslutning om at genoptrykke Karikaturtegningen.”

Ifølge en felles pressemelding fra Politiken og “ledelsen af otte organisationer i Egypten, Libyen, Qatar, Australien, Jordan, Saudi-Arabien, Libanon og Palæstina, bestående af 94,923 medlemmer der er efterkommere af Profeten Muhammed “, er uttalelsen fra Politiken avisens bidrag i et forlik mellom partene. De nevnte organisasjonene på sin side, bekrefter etter Politikens beklagelse at “tvisten er bilagt, og er enige om ikke at indlede eller gennemføre retlige eller administrative tiltag mod Politiken”.

Dette er etter min mening et dårlig og, på pressefrihetens vegne, farlig forlik. Hvorfor? Ikke fordi avisen presiserer at trykkingen av karikaturene skjedde ut fra nyhetshensyn, og at motivet ikke var å provosere eller krenke noen eller deres tro – isolert sett. Men fordi denne uttalelsen kommer som ledd i et forlik – en avtale – med mektige organisasjoner, hvor alternativet tydeligvis har vært at de samme organisasjonene skulle saksøke Politiken i Danmark og/eller andre steder i verden.

Det fremgår uttrykkelig av intervju i Politiken med sjefredaktør Tøger Seidenfaden, at ønsket om å unngå en rettssak har vært et hovedmotiv bak forliket fra avisens side. En rettssak som Politiken åpenbart ville bli frifunnet i, etter europeisk rett i alle fall.

Politiken har dermed – uansett hvilke forklaringer sjefredaktør Seidenfaden gir – latt seg presse av trusler om søksmål (og eventuelt andre aksjoner) til å trykke en beklagelse, og en anerkjennelse av et syn på ytringsfriheten som ikke samsvarer med avisens egne verdier eller de ytringsfrihetsstandarder som gjelder i Danmark og Europa for øvrig.

Ikke minst sett på bakgrunn av Politikens faste, prinsipielle holdning til disse spørsmål tidligere, sender dette en klar melding til andre mektige aktører; lager dere mest mulig oppstyr og i tillegg truer med søksmål, kan det være at vi bøyer oss, for å unngå bråk og besvær..

Jeg forstår ikke hvordan Seidenfaden kan leve med dette. Han kunne for eksempel valgt å omtale tvisten redaksjonelt, og formulere noen lignende presiseringer – herunder om at trykkingen av karikaturene ikke var et angrep på muslimer generelt eller på profeten deres, men et ledd i normal nyhetsdekning av en aktuell sak m v – uavhengig av noe forlik. Han kunne da ha tilføyd at de nevnte organisasjonene truet med søksmål, dersom avisen ikke beklaget publiseringen. Så kunne han ha konstatert at avisen ikke kan la seg presse av slike organisasjoner eller andre aktører som misliker hva avisen publiserer. Han kunne vise til at det regelmessig vil være mennesker og grupper som misliker eller føler seg krenket av det som publiseres innenfor ytringsfrihetens rammer, men at en uavhengig avis ikke kan imøtekomme krav om beklagelse, selv om redaktøren erkjenner deres opplevelser. Redaktøren kunne gjerne supplere dette med å invitere til dialog og debatt om disse spørsmålene – oppe fra skyttergravene, men uten å rennonsere på den redaksjonelle uavhengigheten. Avslutningsvis kunne han ha skrevet at hvis organisasjonene ikke respekterer partenes ulike roller i denne sammenheng, og etter disse presiseringer, fikk de eventuelt saksøke.

Seidenfaden valgte imidlertid en løsning som rett og slett inviterer til ytterligere angrep på ytringsfriheten fra tilsvarende anti-demokratiske krefter. Og – ironisk nok – har Seidenfaden og Politiken samtidig sørget for at “dialogen” som forliket også påstås å skulle fremme, i virkeligheten er blitt en monolog, hvor de anti-demokratiske kreftene i større grad kan få diktere hvor ytringsfrihetens grenser skal trekkes.

Derfor er forliket ikke bare en dårlig, klønete løsning på saken, men også direkte farlig for pressefriheten. Se for øvrig min gamle bloggpost om “Farlig redaksjonelt hykleri”, som jeg stadig står ved.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

5 Comments

  1. Problemet er at slike knefall for meningsterror LEGITIMERER fortsatte angrep på både ytrings- og trykkefrihet. I stedet for å “redde seg ut av en knipe” har Politiken gravd seg enda dypere ned i den. Og mistet ryggraden i samme åndedrag.

  2. Det Politiken har gjort her er opplagt problematisk. Men tillat meg å minne om at JP og Berlingske argumenterte mot bruk av ytringsfriheten i en sak som gjaldt kritikk av dansk krigføring i Afghanistan. JP og BT lot seg presse av Forsvaret, mens Politiken ga blaffen i Forsvarets forsøk på å sensurere en fri avis. JP og BT er ganske dobbelmoralske når de vifter med ytringsfrihetsfanen.

  3. Jon W-A

     /  February 26, 2010

    Jeg er så enig så enig med deg i den observasjonen. Det er nettopp det som gjør det både trist og uforståelig at det er Seidenfaden og Politiken som begår denne feilen – de som ellers har stått opp (av og til vel friskt) for det frie ord, selv når det har fått konsekvenser…

  4. Dette er en trist dag for all presse, og det vil bli mye verre.

    Når ikke moderate og presumtivt fornuftige redaktører tør stå med ryggen rak, så vil folk støtte ekstremister som vil slå hardt tilbake mot alle muslimer.

    Dette ser vi gang på gang gjennom historien, og det er trist at ingen lærer av den.

    Problemet blir ikke løst før fornuftige moderate mennesker reiser seg opp og gir klar beskjed om at denne form for press ikke aksepteres.

    Det får så være om det blir krangel og bråk av det. Det blir uansett mange ganger verre hvis man fortsetter å gi etter.

  1. Et feigt forlik « Are Slettan

Leave a Reply