Farlig redaksjonelt hykleri – er holdningene modnet?

[Opprinnelig publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 22. februar 2008]

Farlig redaksjonelt hykleri
Denne gangen kommer i alle fall flere av norske mediers redaktører ut av det med integriteten i behold. Jeg tenker på dekningen av den nylig oppblussede debatten om Muhammed-tegninger, etter at dansk politi hevder å ha avverget et planlagt attentat mot avistegneren Kurt Westergaard.

I motsetning til da saken først oppsto i 2005/2006, ser man i dag flere norske medier som i henhold til normale, journalistiske prinsipper, illustrerer og dokumenterer hva som faktisk forårsaker de til dels ekstremt voldelige reaksjonene fra enkelte sunnimuslimer, er det fremdeles flere av redaktørene i Norges ledende medier som ikke vil vise de tegningene som saken dreier seg om.

Begrunnelsene deres varierer noe, men de fleste synes å begrunne selvsensuren med at det ikke er journalistisk relevant nok å vise tegningene – i hvert fall ikke holdt opp mot hensynet til de som måtte føle seg støtt eller krenket. Det ville ha vært artig (eller rettere sagt, skremmende,) å se hvordan norsk journalistikk ble seende ut, dersom slike redaksjonelle kriterier/vurderinger ble lagt til grunn generelt i nyhetsdekningen! Hvor mange etterlatte er det ikke som etter å ha mistet sine kjære i en ulykke eller på grunn av drap, gjerne ville skånes for å få detaljene brettet ut i media i ettertid? Er alle detaljer som publiseres i slike saker journalistisk relevante, holdt opp mot hensynet til de pårørende? Eller ta et eksempel som er mer parallelt med karikaturstriden: Hva hvis karikaturtegninger av paven eller jomfru Maria, for eksempel i forbindelse med debatten om den katolske kirkens holdning til prevensjon, skulle føre til at enkelte katolikker opplevde seg like støtt/krenket som enkelte muslimer gjør av Muhammed-tegningene? Ville de samme norske redaktørene unnlate å publisere gjengivelser av de aktuelle tegningene da?

Det er enkelt å se at disse redaktørenes anførte begrunnelser med hensyn til karikaturstriden ikke kan oppfattes som reelle. Sannheten er nok heller at de ikke vil/tør ta belastningen som publiseringen kan føre til – de har latt seg presse til taushet, noe som blant annet strider mot prinsippet om redaksjonell uavhengighet som nedfelt i Vær Varsom-plakaten, hvoretter publiseringsbeslutninger ikke skal være påvirket av press fra utenforstående.

Verre er det imidlertid at de samme redaktørene dermed har åpnet for en virkelighet hvor grupper som truer med ulovlige, i verste fall voldelige, represalier, får lov til å diktere hva som skal publiseres. Derfor er det essensielt at den eventuelle selvsensuren som skjer i landets redaksjoner, begrunnes ut fra de alminnelige redaksjonelle kriteriene om relevans, saklighet m v, som benyttes ellers i journalistikken – og ikke ut fra en vurdering av hvilke reaksjoner bestemte personer eller grupper av personer varsler/truer med.

Det er altså ikke snakk om å demonstrere ”vi har rett til å publisere – derfor gjør vi det”, men heller å vise at ”vi publiserer i henhold til vanlige publiseringskriterier – uavhengig av reaksjonene fra dem som misliker det”. Dette er etter min mening ikke et spørsmål om akademiske nyanser, men om reelle og prinsipielt vesentlige poenger i en viktig debatt som ikke bør tapes. Vi har sett hvordan flere aktører, herunder den norske regjeringen, har ”snublet” underveis i sine utspill – enkelt er det derfor tydeligvis ikke. Men hvis noen skal kunne holde tungen rett i munnen i håndteringen av disse spørsmålene, må det være landets redaktører. Det må også være i deres egen interesse å fremstå som troverdige overfor publikum, i sin daglige forvaltning av publisistiske hensyn – og den troverdigheten utfordres

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

1 Comment

  1. Politikens farlige forlik | § UHURU

Leave a Reply