Hvis de ikke respekterer våre verdier…..

Som advokat og jurist har jeg vært sterkt engasjert i debatten om bl.a. datalagringsdirektivet. Innimellom de mer akademiske slagene, har jeg fått lyst til å spinne litt rundt tankegangen til direktivets sterke tilhengere, i en mindre akademisk form.  I en form som kanskje er inspirert av vår sittende justisminister og hans fotsoldater; politistatsjuristene og politistatstjenestemennene – og justisministerens partikolleger i regjeringen. Og de øvrige politikerne som støtter dem – både i sak og i begrunnelse (ja, og for så vidt også de som vet at det er feil, men støtter dem i sak, fordi de tror de får 30 sølv-Euro fra Brussel for å gjøre det).

Altså inspirert av de som mener at “lov og orden” er synonymt med “rett” i alle sammenhenger, og som derfor synes å mene at siden det er politiets oppgave å bevare Lov og Orden, må en stat hvor Retten råder, formes som en Politistat, med Politiloven som grunnlov. Det er her det går litt feil for dem, tenker jeg.

Fordi da blir det jo sånn, da, at hvis Lov og Orden er det overordnede målet i denne staten – altså Politirettsstaten – har de ett stort, kjempestort, problem: alle borgerne.  De som har krav på at staten – det vil si politiet, i praksis – passer på at de lever i “Lov og Orden”. Fordi det er jo alle disse samme borgerne som er problemet. Som er litt uordentlige av og til. Som ikke alltid oppfører seg helt ordentlig. Det er jo de som skaper uorden, og statistisk sett vet vi at noen av disse borgerne til og med er skikkelig uordentlige, faktisk kriminelle. De er bare noen få, men vi vet ikke på forhånd hvem de er. Det kan være hvilken som helst av borgerne.

Da sier det seg selv, for de som tenker sånn, at staten – for å beskytte borgerne mot ulovligheter og uorden seg i mellom – må ha kontroll på flokken. Den enkelte kan ikke forvente å kunne bevege seg helt fritt eller snakke helt fritt – i fortrolighet – med de andre. Staten – igjen, politiet, i praksis – må kunne ha litt oversikt, for å avverge slikt. Og ikke minst; staten (politiet) må i hvert fall kunne finne ut hvem som var hvor og hvem som hadde snakket med hvem, når idealet (gud forby) en gang imellom sprekker; når det blir begått en straffbar handling. Hvis ikke blir det veldig vanskelig å finne ut hvem som er synderen blant alle de potensielle synderne. Og hvis de ikke kan være helt sikre på at de alltid kan finne synderen, ja, da kan jo noen tro at her kan man faktisk slippe unna med litt av hvert. Da blir det ikke 100% “Lov og Orden”, eller “Rett” som de også kaller det, i staten. Og da er det ikke noen Rettsstat. Nei, sånn kan man vel ikke ha det. Det må være et overordnet mål å sikre 100% Lov og Orden. Da må borgerne også finne seg i å bli kontrollert.

Ting må registreres. F. eks. hvem som til enhver tid har kontakt med hvem, og hvor de var da de hadde kontakt – særlig når de bruker sånne skumle måter å kommunisere på som telefon, e-post o.s.v. Sånne måter å kommunisere på hvor man uten statlig registrering, kunne ha gjort det helt i skjul, uten at noen kunne se at man hadde snakket sammen! Nei, man må ha kontroll.

Sånn blir det i den staten deres, hvor “Rett” er synonymt med “Lov og Orden”, og hvor “Rettsstat” blir ”Politirettsstat”, eller bare “Politistat” som det også kalles. Der er det egentlig ikke så mye plass til sånne forstyrrende elementer som Ytringsfrihet og Privatliv – slike verdier blir et overskuddsfenomen. De hindrer for det første Full Kontroll. Og de kan dessuten være farlige. Folk kan jo bruke ytringsfriheten til å si noe som andre ikke liker. Da blir det uorden. I verste fall ulovligheter, hvis noen blir skikkelig sinte på grunn av det som sies. Og privatliv; ja, hvor er det de kriminelle konspirerer når de planlegger ulovlighetene sine? Det er jo ikke akkurat i full offentlighet. Privatlivets skjulesteder kan misbrukes til å både planlegge og begå uordentligheter og ulovligheter. Slik risiko kan man ikke akseptere i deres ”rettstat” – Politirettsstaten.

I den Rettstaten jeg kjenner, og som jeg er vokst opp med, blir dette feil. Der må det være plass til privatliv og ytringsfrihet – helt til jeg har gjort noe som gjør at det av hensyn til rettstaten er nødvendig å innkrenke privatlivet mitt eller ytringsfriheten min. Jeg må kunne ha fortrolige forbindelser som staten ikke vet om. Som jeg kan kommunisere med uten at staten skal vite det. Jeg må også kunne være sikker på at fortroligheten er reell. Fordi jeg har rett til å organisere meg med andre for å diskutere alternative måter å organisere staten og samfunnet på, slik at jeg kan bygge opp en opposisjon til de som sitter på de kontorene hvor beslutningene tas. Uten at staten og de som leder den, skal kunne kikke oss i kortene mens vi holder på. Det er juks, akkurat som i kortspill. Man kan ikke vinne, hvis motparten kjenner alle kortene dine. Da kan man aldri virkelig utfordre de som sitter ved roret. Da blir de ved roret, og da kan de bestemme at de skal ha Full Kontroll, for å opprettholde “Lov og Orden” – ja, og Makten. Derfor er privatliv og ytringsfrihet viktig.

Det er de verdiene den norske rettsstaten beskytter. De står ikke over lov og orden, men de står over 100% lov og orden, fordi 100% lov og orden ikke er mulig å forene med et samfunn hvor  de som kan skape uorden også skal ha frihet inntil de eventuelt gjør noe galt.

Jeg synes derfor at justisministeren, hans kolleger og hans fotsoldater dersom de ikke liker eller respekterer dette samfunnets verdier, skal dra tilbake til det stedet de kom fra… Eller, hvis det ikke er langt nok vekk, kanskje de ved neste anledning skal bli med på flyet som de sender de neste utlendingene på, ut av landet og til et sted som FNs menneskerettighetsorganer advarer mot å sende dem. Der er det kanskje sånn som justisminisiteren og hans meningsfeller ønsker at det skal være? (De andre kan sikkert få bli med, mot å betale med sine 30 sølv-Euro).

God tur!

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

5 Comments

  1. Takk for at du tar deg tid til å skrive dette.

  2. Veldig bra Jon. Det som er problemet er at politikarane, PR-folka i departementa og PR-firma som er innleigde har så lang røynsle og kunnskap om korleis ein skal manipulere folk flest. Ta Baneheiasaka til dømes, der har PR-folka løgnaktig påstått at den vart løyst gjennom tilgang til teledata:

    “Telenor Mobil har i all hemmelighet gjennomført nye tester av
    mobildekningen i Baneheia. Målingene konkluderer på nytt med at
    det er umulig å ringe fra drapsåstedet via basestasjonen Eg A.
    – Vi har ikke klart å gjenskape en slik situasjon, sier
    dekningsdirektør Bjørn Amundsen i Telenor Mobil.”
    (Dagbladet 2001-12-09, s. 11)

    “Fram til ankesaken tidligere i år, ble firmaet Teleplan oppnevnt
    som uavhengig rettsopp¬nevnte sakkyndige i mobilspørsmålet. Deres
    konklusjon var at det var umulig å si noe sikkert om dekningsgraden
    for basestasjonen den aktuelle drapsdagen, 19. mai 2000.”
    (Adresseavisen 2002-09-14, s. 12

    I høyringsnotatet vart dei tekniske undersøkjingane frå Teleplan (som gjekk ut på at dei var usikre) tolka som eit viktig bevis for retten: “Det har blitt pekt på at politiet også med kort lagringstid har vært i stand til å oppklare store saker hvor trafikkdata utgjorde viktige bevis, så som Baneheia-saken og NOKAS-saken. At politiet var i stand til å knytte de NOKAS-dømte til hverandre, skyldtes imidlertid at en av tilbyderne hadde en lengre lagringspraksis enn den andre (Telenor/NetCom).”
    http://www.regjeringen.no/pages/2281081/hnotat_datalagring.pdf

    Det er INGEN SAK (for godt betalte PR-folk) å gripe tak i slike fjør og konstruere nokre feite høner som serverast for folket.

    Mvh Pål M. Lykkja

  3. Jeg setter stor pris på innlegget ditt.

    Bra formulert!

  1. Floken i nettet: Utmelding (DLD)
  2. Statsadvokatens rettsstatlige uføre | § UHURU

Leave a Reply