Abnormal frihet?*

(*Denne kronikken ble opprinnelig publisert 19. mars 2010 på Minerva.no)

Da en av de mest kjente varslerne i nyere vestlig historie, amerikaneren Daniel Ellsberg, i 1971 begynte å lekke fra de hemmeligstemplede Pentagon Papers, utløste det et skremmende eksempel på hva statlige myndigheter, herunder selve regjeringen, i et av verdens mest avanserte demokratier kan få seg til å benytte av midler i forsøke på å kneble kritikk for å beskytte sin politiske makt – i fullstendig forakt for alle spilleregler i en liberal, demokratisk rettstat.

Her så man blant annet forsøk på sensur av pressen, ulovlig avlytting og innsyn i psykiske helseopplysninger til bruk i kampanjer for å sverte eller undergrave troverdighet, sjikanøs straffeforfølgning og til og med forsøk på utilbørlig påvirkning av dommere. Alt med god hjelp fra statens egne jurister. Regjeringens innenrikspolitiske makt ble forsøkt beskyttet under merkelappen ”Rikets sikkerhet” – en fristende, men demokratisk meget farlig øvelse – som bare uetiske eller, i beste fall, perspektivløse jurister kan være med på å understøtte.

Rettsstatens nødvendighet
Samtidig forteller den samme historien hvor essensielt både personvernet, ytringsfriheten og rettstatens prinsipper er for opprettholdelse av demokratiet – og ikke minst hvor grunnleggende viktig det er at disse prinsippene kan håndheves som overordnet den utøvende (og om nødvendig den lovgivende) makts vilje, av uavhengige domstoler. Selve rettsstaten er ryggraden i et fungerende demokrati. Varsleren Ellsberg gikk juridisk, om ikke personlig, skadefri fra prosessen. Ytringsfriheten fikk en av sine viktigste seiere i amerikansk rettshistorie, i den berømte høyesterettsavgjørelsen New York Times Co v United States. Og den offentliggjorte informasjonen bidro vesentlig til USAs avslutning av Vietnamkrigen. Alt fordi noen mennesker var modige og trosset både statsmakten og dens jurister, og fordi rettsvesenet opptrådte uavhengig av den utøvende makt, og håndhevet konstitusjonens prinsipper.

Verken USAs, Europas eller våre hjemlige politikere synes å ha lært noe av slike og andre, senere eksempler – hvis de i det hele tatt kjenner til dem. I 2010 er våre folkevalgte og våre regjeringer allerede så langt ned ad veien mot å uthule disse grunnleggende forutsetningene for en demokratisk rettsstat, at man må spørre seg om de ikke forstår betydningen eller ser sammenhengene.

Det pågår for tiden en sterk utvikling – et paradigmeskifte – i europeisk lovgivertenkning når det gjelder villighet til å la normale rettsstatsprinsipper og hevdvundene liberale rettigheter innskrenkes til fordel for en mer preaktiv strafferett og sterkere kontroll- og tvangsmidler for staten i kriminalitetsbekjempelsens navn. En bevegelse på skalaen mellom den liberale rettsstat og politistaten, i retning av sistnevnte. Det skjer nærmest uten større offentlig debatt – og gjennomgående i strid med anbefalinger og advarsler fra uavhengige ekspertorganer og akademikere innenfor feltene menneskerettigheter og strafferett. Denne utviklingen har skutt fart etter terrorhandlingene i USA i 2001, og senere i Madrid og London.

Kriminalisering av det dagligdagse
Det dreier seg dels om kriminalisering av handlinger langt utenfor det tradisjonelt straffverdige, av ganske dagligdagse handlinger – hvor gjerningspersonens subjektive hensikt (tanker) blir avgjørende for handlingens objektive straffbarhet (straffebud om såkalt terrorfinansiering). Dels om innføring av ”skyldpresumsjoner” som utgangspunkt for statens mulighet til å benytte inngripende, preaktive tiltak mot personer hvis forbindelser oppfyller visse objektive vilkår (FNs terrorlister og frysing av økonomiske verdier). Og om utvidelser av de hemmelige tjenesters fullmakter til å bruke skjulte tvangsmidler (kommunikasjonskontroll, avlytting og annen innsamling av personopplysninger) før det foreligger mistanke om straffbart forhold – såkalte ”undersøkelser i forebyggende øyemed”.

I Norge i dag skal det meget lite til før PST formelt vil ha adgang til i hemmelighet å foreta kommunikasjonskontroll (tilgang til trafikkdata fra teletilbydere, avlytting av kommunikasjon, også videre) og andre personundersøkelser av en bestemt borger eller gruppe av borgere, registrere opplysningene og løpende holde vedkommende under oppsikt – i rent ”forebyggende øyemed”, uten at det noensinne tas ut siktelse for straffbart forhold.

I prinsippet er det nok at en person forsøker å samle inn eller låne penger til en person eller organisasjon som anses å være kontrollert av noen som (uten judisiell prøving, og nærmest uten mulighet til å bestride oppføringen) er oppført på FNs sikkerhetsråds terrorlister, eller noen som forsøker å ”forberede” en vagt definert terrorhandling, ved å forsøke å inngå ”forbund” med andre om å planlegge slike handlinger. Objektivt sett kan dette ramme arrangøren av et lokalt kakelotteri, dersom pengene er ment å gå til en motstandsbevegelse i en diktaturstat et sted i verden, hvis bevegelsen anses å ha forbindelser til internasjonal terrorvirksomhet.

Vide fullmakter
Dette illustrerer hvorfor det er essensielt å se flere tiltak i sammenheng når man skal vurdere det totale kontroll- og overvåkningstrykket i samfunnet. Skal man kunne overskue for eksempel effekten av innføring av tvungen registrering og lagring av personopplysinger (for eksempel det aktuelle og omstridte Datalagringsdirektivet), kan det ikke gjøres uten at man samtidig ser på vilkårene for politiets (og PSTs) tilgang til opplysningene. Og vilkårene for tilgang kan ikke vurderes uten at man samtidig analyserer hvilke handlinger som er definert som kriminelle – fordi de prosessuelle reglene om bruk av kommunikasjonskontroll og liknende jo knyttes til etterforskning, eventuelt forebygging, av bestemte handlinger. Jo videre de straffbare handlinger er definert, jo videre blir for eksempel PSTs fullmakter til å overvåke borgerne.

Som vist ovenfor er situasjonen allerede i dag at PST i prinsippet kan ”undersøke” store deler av befolkningen, innenfor formelt lovlige rammer. Fordi vage og vidtrekkende straffebud rammer objektivt sett helt dagligdagse handlinger. Hensikten med slike straffebestemmelser er i virkeligheten ikke å kunne straffe noen – det er i praksis umulig å bevise at noen som ennå ikke har påbegynt en konkret handling, har til hensikt å gjøre det, og dertil med terrorforsett. Slike straffebestemmelser har i realiteten bare funksjon som døråpnere for løpende hemmelige undersøkelser og kontroll av personer og miljøer som i myndighetenes øyne kan tenkes å utvikle seg i samfunnsskadelig retning. Grensen mot ren politisk overvåkning blir meget diffus, og misbrukspotensialet er iøynefallende. Noe som er påpekt av blant andre professor Erling Johannes Husabø i problemnotat utarbeidet som ledd i forarbeidene til våre nye terrorbestemmelser. Uten at det påvirket regjeringen eller Stortinget.

På et mer generelt plan – helt uten de rettssikkerhetsgarantier som tross alt finnes i straffeprosessen – kombineres slike tiltak på europeisk nivå med mer generelle og avanserte overvåkningssystemer (på internett og på offentlige steder), samt kobling av slike systemer og andre systemer for masseinnsamling av personopplysninger (flypassasjerlister og liknende), hvor hensikten generelt er sosial kontroll og spesielt å kunne fange opp såkalt ”abnormal oppførsel” (sic!). Eksempler er EU-prosjektene INDECT – Intelligent information system supporting observation, searching and detection for security of citizens in urban environment, og ADABTS – Automatic Detection of Abnormal Behaviour and Threats in crowded Spaces).

Felleseuropeisk kontrollregime
Eksemplene er mange flere. Og gjennom blant annet Schengen-, Prüm- og Europol-samarbeidet er tanken at alle disse systemer og registre med personopplysninger i så stor grad som mulig skal kunne kobles og være gjenstand for utveksling mellom politi og hemmelig tjenester over landegrensene.

Det er i det hele tatt snakk om utviklingen av et felleseuropeisk kontrollregime, hvor statens kontroll med borgerne, deres bevegelser og nettverk, settes i hovedsetet, av diverse sikkerhetshensyn. Hensynet til liberale rettstatsverdier som rettssikkerhet, personvern og kommunikasjonsfrihet blir – i den grad de vies oppmerksomhet overhodet i dette mildt sagt uoversiktlige totalbildet – behandlet som om de er begreper som det er nok å henvise til, for at de skal være ivaretatt. En hovedfaktor bak denne utviklingen er krigsretorikken som benyttes i forbindelse med bekjempelse av terror og annen organisert kriminalitet, som tilsynelatende skal forsvare innføring av lovgivning som man ellers forbinder med akutte unntakstilstander hvor nasjonens liv er truet.

Dette er påpekt av mange uavhengige ekspertorganer, herunder i den omfattende rapportenAssessing Damage – Urging Action fra februar 2009, initiert av Den internasjonale juristkommisjon – som da den ble publisert ble gjenstand for fyldig omtale i verdenspressen (men knapt ble nevnt i Norge). Også blant andre FNs spesialrapportør innenfor feltet terrorbekjempelse og menneskerettigheter, Martin Scheinin, har påpekt og advart mot denne utviklingen i sine rapporter til FNs menneskerettighetskomité. I sin seneste rapport til komitéen i desember 2009 nevner han blant annet særskilt Datalagringsdirektvet.

Ikke unntakstilstand
Også europeiske domstoler har gjennom enkeltavgjørelser satt til side og/eller sterkt begrenset flere av de anti-terrorlover som er innført i Europa de seneste ti årene. Et fellesbudskap i flere av disse avgjørelsene er at det ikke er unntakstilstand i Europa, og at det heller ikke kan fires på de alminnelige kravene til rettssikkerhet og proporsjonalitet når staten skal gjøre inngrep i borgernes grunnleggende, demokratiske friheter. Menneskerettsdomstolen har tvert om gjentatte ganger understreket at selv om visse kontroll- og overvåkningstiltak kan være nødvendige for å sikre samfunnet og demokratiet mot angrep på dets institusjoner, vil de som typiske elementer i en politistat snarere kunne bidra til ”undermining or even destroying democracy on the ground of defending it”. I en av de britiske høyesterettsavgjørelser som har satt til side anti-terrorlover, ordla Lord Hoffmann seg slik:

“Of course the government has a duty to protect the lives and property of its citizens. But that is a duty which it owes all the time and which it must discharge without destroying our constitutional freedoms. I do not underestimate the ability of fanatical groups of terrorists to kill and destroy, but they do not threaten the life of the nation. Whether we would survive Hitler hung in the balance, but there is no doubt that we shall survive Al-Qaeda (…) Terrorist violence, serious as it is, does not threaten our institutions of government or our existence as a civil community. The real threat to the life of the nation, in the sense of a people living in accordance with its traditional laws and political values, comes not from terrorism but from laws such as these. That is the true measure of what terrorism may achieve.”

Alle disse klare meldingene fra uavhengige jurister, herunder i domstolene – rettsstatens voktere – til tross: De politiske myndighetene synes å jobbe ufortrødent videre på sitt (og terroristenes) prosjekt med sakte, men sikkert å omdanne det Europa som i et halvt århundre har vært modellen for den liberale, demokratiske rettsstat, til et repressivt kontrollsamfunn som vi aldri ville ha kunnet vedkjenne oss for bare ti år siden. Og til å forsvare dem mot anklager om at de bryter sine konstitusjonelle og menneskerettslige fullmakter, har statene sine egne jurister, som uten blygsel forsikrer oss om at det slett ikke forholder seg slik. Tvert om, argumenteres det, med retorikk som omdefinerer realitetene, at personvernet, ytringsfriheten og rettssikkerheten aldri har vært bedre ivaretatt.

Demokratifiendtlig utvikling
Aldri før i vår moderne historie har uavhengige jurister og særlig uavhengige domstoler vært viktigere, men de vil til slutt komme til kort, hvis ikke politikerne og deres rådgivere, herunder juristene i statsforvaltningen, selv innser hvilken demokratifiendtlig utvikling de er med på å drive gjennom.

Når helt dagligdagse handlinger og forbindelser er gjort potensielt straffbare, og de som foretar dem til potensielle overvåkningsobjekter, kan bare gudene vite hva som legges i ikke-rettslige begreper som ”abnormal oppførsel” – som kan medføre at grenseoverskridende, automatiserte overvåkningssystemer peiler en inn for nærmere analyse, på en eller annen myndighets kontor, et sted i Europa.

At befolkningen under slike vilkår blant annet bes om å akseptere som uproblematisk at opplysninger om alle vår kommunikasjonsmønstre og -nettverk skal tvangslagres for eventuelle, fremtidige politiformål, vitner om en stat som har glemt hvem den er til for.

Man kan for øvrig saktens spørre seg om vi noen sinne hadde fått høre om Daniel Ellsberg eller de opplysningene han mente at offentligheten hadde krav på, dersom hans historie begynte i Europa anno 2010. Mitt tips er at han ganske raskt og i all stillhet, i forebyggende øyemed, ville ha blitt arkivert som et tilfelle av ”abnormal oppførsel” som truet rikets sikkerhet. (Denne artikkelen har en oppfølgningsartikkel: “Abnormal frihet II: Overvåkning og varslere i 2010”)

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

5 Comments

  1. Det er godt å lese klare tanker om dette tema forankret i juridisk kompetanse. Veldig nyttig blogg som nå er bokmerket!

  2. Jon W-A

     /  October 27, 2010

    Takk, Marius! Det er hyggelig at noen setter pris på det man gjør på si’ – utenfor betalt arbeid. Liten vits i slikt, hvis ingen får det med seg:-)

  1. Abnormal frihet II – overvåkning og varslere i 2010 | § UHURU
  2. Datalagringsdirektivet – utlevering av trafikkdata som bevis i sivile saker | § UHURU
  3. Bare littegrann til…? – it’s wafer thin, monsieur.. | § UHURU

Leave a Reply