Datalagringsdirektivet – utlevering av trafikkdata som bevis i sivile saker

Jeg har fått noen spørsmål, blant annet via Twitter, om det i sivile rettssaker vil kunne kreves utlevering av trafikkdata som er tvangslagret etter en eventuell implementering av Datalagringsdirektivet. Spørsmålet er overhodet ikke berørt i regjeringens høringsnotat.

Men svaret er, kort sagt; ja.

Reglene om bevis i sivile saker, finnes i tvisteloven.

Hovedregelen i norsk sivilprosess, er at alt som kan bidra til å opplyse en sak, kan og skal legges frem for retten. Partene selv har en positiv plikt til å bidra med forklaringer og bevisgjenstander som de må skjønne har betydning for saken, og de kan kreve at den annen part legger frem relevant bevismateriale som antas å være dennes besittelse. Dessuten har enhver tredjeperson plikt til å bidra på samme måte, hvis det bes om det. Det siste følger av tvisteloven  § 21-5:

“Enhver plikter å gi forklaring om faktiske forhold og gi tilgang til gjenstander mv. som kan utgjøre bevis i en rettssak, med de begrensninger som følger av bevisforbud og bevisfritak i kapittel 22 og andre bevisregler i loven.”

Trafikkdata som finnes lagret, faller utvilsomt innenfor begrepet “gjenstander mv.”.

Hvis trafikkdata som kan opplyse om hvem som var i kontakt med hvem, når kontakten fant sted og/eller hvor de kommuniserende befant seg på et aktuelt tidspunkt eller i et aktuelt tidsrom, er relevante for å oppklare sakens fakta, vil utgangspunktet derfor være at disse kan kreves utlevert.

Begrensninger i og unntak fra dette følger av tvistemållovens kapittel 22. Der finner man flere regler som begrenser og/eller forbyr vitneforklaringer/bevisføring i nærmere bestemte tilfeller/omstendigheter. Der finnes også i § 22-3 en generell regel som begrenser adgangen til å pålegge visse personer å forklare seg eller levere ut opplysninger som omfattes av lovbestemt taushetsplikt:

(1) Det kan ikke føres bevis når dette vil krenke lovbestemt taushetsplikt for den som har opplysningene som følge av tjeneste eller arbeid for stat eller kommune, familievernkontor, postoperatør, tilbyder eller installatør av elektronisk kommunikasjonsnett eller -tjeneste, teknisk kontrollorgan eller statens lufthavnselskap.

(2) Departementet kan samtykke i at beviset føres. Samtykke kan bare nektes når bevisføring kan utsette staten eller allmenne interesser for skade eller virke urimelig overfor den som har krav på hemmelighold.

(3) Etter en avveining av hensynet til taushetsplikten og hensynet til sakens opplysning kan retten ved kjennelse bestemme at beviset skal føres selv om samtykke er nektet, eller at beviset ikke skal mottas selv om departementet har samtykket. Departementet skal få redegjøre for sitt standpunkt før retten treffer avgjørelse. Redegjørelsen meddeles partene.

Som det fremgår av første ledd omfatter regelen blant annet tilbyder avelektronisk kommunikasjonstjeneste (eksempelvis teleselskaper) eller -nettverk (eksempelvis ISP’er). De har lovbestemt taushetsplikt om blant annet trafikkdata, i henhold til e-komloven § 2-9. Som det fremgår av tvisteloven § 21-5, er dette imidlertid ikke til hinder for at et teleselskap eller en ISP kan pålegges å utevere opplysninger om for eksempel trafikkdata, jf henholdsvis departementets (det vil her si Post- og teletilsynet, som her fått delegert myndighet) rett til å samtykke i utlevering (annet ledd) og domstolens kompetanse til å overprøve en eventuell samtykkenektelse (tredje ledd).

Det er – så vidt jeg kan se – ikke noe i regjerings høringsnotat om implementering av Datalagringsdirektivet, som tar sikte på å endre dette.

Regelen i tvisteloven § 21-5 gjelder dessuten kun etkrav om utlevering rettet mot den som er omfattet av beskrivelsen i første ledd. Hvis kravet rettes via en av partene i saken, og det er denne personenes traffikkdata som antas å kunne opplyse saken, vil man antagelig kunne kreve at denne selv samtykker i at taushetsplikten overfor ham/henne oppheves, slik at dataene kan leveres ut. Men ettersom slike trafikkdata (med unntak av for eksempel rene lokasjonsdata) jo naturligvis vil omfatte data om den og/eller de tredjepersoner som deltok i kommunikasjonen, vil taushetsplikten i forhold til disse fortsatt bestå, slik anvendelse av at tvisteloven § 21-5 annet og tredje ledd avgjør hva som kan kreves utlevert.

Hovedpoenget er uansett, at så lenge trafikkdata faktisk finnes lagret, vil de ikke bare kunne utleveres til politiet etter de vilkårene som eventuelt vil gjelde for dette, etter en innføring av Datalagringsdirektivet. Trafikkddata vil også kunne kreves utlevert av parter (herunder i prinsipppet også staten) i sivile søksmål. Selv om personvernhensyn overfor personer hvis trafikkdata ønskes utlevert, selvfølgelig vil måtte vektlegges ved håndhevingen av reglene.

Situasjonene hvor trafikkdata kan være relevante som bevis, er uttallige, og her vil det kunne tenkes mange variasjoner. Et eksempel som jeg synes er urovekkende er der hvor denne muligheten brukes til å “jakte” på pressens kilder/varslere (jf om dette i henholdsvis denne og denne bloggposten). Mens pressens kildevern innebærer at det som hoveregel er forbud mot å pålegge pressens medarbeidere å oppgi identiteten på sine anonyme kilder, jf henholdsvis tvisteloven § 22-11 (sivile saker) og straffeprosessloven § 125 (straffesaker), gjelder ikke noe tilsvarende overfor kilden selv. Man kan derfor tenke seg at en arbeidsgiver (statlig eller privat) går til sivilt søksmål mot en ansatt som mistenkes å ha lekket taushetsbelagt/fortrolig informasjon, til pressen og/eller andre, som en rent arbeidsrettlig oppsigelses- og/eller avskjedssak, eventuelt som en erstatningssak. I en slik sak, kan utlevering av trafikkdata som kan bidra til å bekrefte og/eller avkrefte om vedkommende har kommunisert med en journaist eller andre i det aktuelle tidsrom, være et aktuelt bevismiddel. Slik kan kilde-/varslervernet i prinsippet ganske enkelt omgås.

Dette illustrerer i grunnen bare hvorfor tvangsmessig registrering og lagring av personopplysninger – herunder trafikkdata – fra et personvernrettslig perspektiv alltid har vært ansett som noe som bør begrenses til et absolutt minimum. Man kan aldri helt overskue hvordan opplysningene kan komme til å brukes, heller ikke innenfor lovlige rammer. En god tommelfingerregel er at der hvor det finnes opplysninger, vil de komme til å bli brukt – også på andre måter enn man  hadde overskuet ved registreringen.

Det er oppsiktsvekkende at regjeringen ikke har diskutert dette nærmere i høringsnotatet.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

5 Comments

  1. Tekna og datalagring « FriBit
  2. Faktasjekk av kripos « Forvirra halvnerd
  3. Ope brev til Tekna « «Lemurbataljonen
  4. Privat (miss)bruk av teleopplysninger « Forvirra halvnerd
  5. En “finte” fra regjeringen? NAV får “fri” tilgang til trafikkdata. | § UHURU

Leave a Reply