Flertallsmakt og menneskerettigheter – et vanskelig konsept

(Opprinnelig publisert som kronikk i Dagens Næringsliv 16. mars 2009)
Debatten omkring politisk reklame i fjernsyn, har illustrert minst ett viktig poeng; at flertallsmakt – eller makt generelt – og generell ytringsfrihet, per definisjon lever i et konstant spenningsforhold.
Det gavner aldri den som sitter med makten at opposisjonen står fritt til å utfordre den – heller ikke ved offentlig å ytre sin misnøye med forvaltningen av denne makten og/eller markedsføre alternativer til det sittende styret. Makt konsolideres best uten opposisjon.


Dette skjønte våre grunnlovsfedre, og dette skjønte Europa etter andre verdenskrig, da Den europeiske menneskerettskonvensjon ble vedtatt. Det ser det også ut til at regjeringen v/statsråd Giske har forstått. Forskjellen er at de førstnevnte forsto at dette var et problem som måtte løses ved å fastsette visse skranker for flertallsmakten – blant annet ved å holde ytringsfriheten utenfor de størrelsene som flertallsmakten uten videre kan innskrenke eller avskaffe. Et reelt og vedvarende demokrati ville ellers ikke være mulig.

Giske har nå møtt dette problemet, men har ikke forstått hva det egentlig består i, og da klarer han heller ikke å løse det på en måte som er forenlig med de rettslige idealene som et liberalt demokrati er tuftet på. Deler av hans argumentasjon avslører dette tydelig. Den innebærer dessuten en logikk som i sin ytterste konsekvens kan anføres som argument for å avskaffe politisk ytringsfrihet fullstendig – eller, for å la rimelig tvil komme ham til gode; i hvert fall ytringsfriheten i fjernsynsmediet.

En grunnleggende forutsetning for Giskes argumentasjon, er nemlig at han har misforstått hvilket ansvar Menneskerettsdomstolen har pålagt ham (staten): Dommen pålegger ikke staten å garantere at alle politiske syn eller partier kommer til orde i fjernsynsmediet. Domstolen pålegger derimot staten å avstå fra å forby at de kommer til orde – selv om måten de kommer til orde på er via kjøpt annonseplass.
Når Giskes eneste trekk så langt er (etter manges oppfatning, litt for sterkt) å ha ”oppfordret” NRK til å sørge for at mer marginale politiske partier også slipper til i redaksjonell sammenheng, bommer han derfor på målet. Samtidig er han farlig nær å pådra seg nok et rødt kort i forhold til de menneskerettslige spillereglene.

Verre blir det imidlertid når han – stadig med feil mål i sikte – forsvarer opprettholdelse av forbudet med at det uansett ikke kan garanteres at et politisk budskap slipper til på annonseplass, fordi redaksjonelle frihet også innebærer frihet til å nekte å publisere en ytring. Underforstått; da er man like langt…

Men er det et argument for å opprettholde et totalforbud? Resonnementet må i så fall være at fordi den redaksjonelle friheten innebærer at det – for den som ikke forvalter den – blir noe tilfeldig hvilke politiske ytringer som slipper til på annonseplass, er det bedre å forby det for alle, slik at det blir ”likt”. Hvorfor ikke overføre den logikken på politiske ytringer i fjernsynsmediet generelt? Det er jo også – for den som ikke kan instruere de uavhengige redaktørene – ukontrollerbart hvilken redaksjonell dekning som vies de enkelte politiske ytringer. Forbyr man dem generelt, blir ingen forfordelt eller favorisert der heller. Bortsett fra de som allerede sitter med makten og flertallet, da – som ikke har behov for å utfordre og ytre seg opposisjonelt. Men de trenger jo heller ikke ytringsfriheten på den måten lenger – den er mer plagsom en nyttig, sånn sett.

Og her er rosinen i pølsa: Når Giske har uttømt (eller oppgitt) alle andre argumenter, viser han til at forbudet mot politisk reklame i sin tid ble vedtatt av et bredt stortingsflertall – et flertall som han mener fortsatt finnes (og i den grad hans makt springer ut av et stortingsflertall, er vel det korrekt?). Trumfkortet! Flertallet har altså bestemt at det er tilstrekkelig politisk ytringsfrihet som det er. (Men for hvem?)
Det er dette som illustrerer at Giske ikke har forstått hva våre grunnlovsfedre og menneskerettskonsipistene forsto; at demokratiet må beskyttes mot den type maktkonsolidering som det regjerende flertall alltid vil strebe etter – og som Giskes argumentasjon forsvarer.

Hvis ikke stortingsflertallet kan korrigere ham, må nok en gang domstolene ta ham i lære. På timeplanen: Rettstat og demokrati.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

5 Comments

  1. Olating

     /  April 3, 2011

    Et av problemene med å tillate politisk reklame på TV er at den må kjøpes og dermed favoriseres de som allerede har stor rikdom. Dette medfører en ytterligere konsolidering av innflytelse og mindre balanse i systemet.

    Dessuten er det mye større muligheter for å lure den menneskelige hjerne via multimedia (TV), både fordi tilskuerne er mye mer passive ifht. TV enn f.eks. tekst, og fordi TV favoriserer korte, repeterende innslag som ikke evner å gå i dybden og diskutere komplekse temaer på tilfredsstillende vis. TV-reklamer er uegnet til å fremme fritenking og dermed uegnet til å fremme demokratiets verdier.

  2. Husk at dommen om politisk reklame ikke innebærer at det må være fritt frem. Det vil kunne reguleres både med hensyn til tidskvoter og beløpskvoter, for å begrense den effekten du peker på. Problemet var (er) eksistensen av et totalforbud, som i realiteten favoriserer de største, etablerte partiene – som derved får klar dominans i fjernsynsmediets redaksjonelle debattfora.

  1. Bare littegrann til…? – it’s wafer thin, monsieur.. | § UHURU
  2. Olav Torvunds blogg » Blog Archive » Politikere, menneskerettigheter og grunnlovsvern
  3. Politisk ytringskluss fra regjeringen* | § UHURU

Leave a Reply