Et lite tankekors for Ap med hensyn til å argumentere for Datalagringsdirektivet

En ting som gjentas til stadighet av tilhengere av Datalagringsdirektivet, først og fremst Arbeiderpartiets representanter samt politiet, er at direktivet langt på vei lovfester hva som allerede er praksis i dag. Dette er tilbakevist av flere, mange ganger. Jeg skal ikke gjenta alle poengene nå. De fleste er dekket godt nok i blant annet tidligere bloggposter her.

Det som imidlertid mange ikke er klar over er at vi faktisk har en generell lovbestemmelse som gir påtalemyndigheten adgang til å kreve tvungen datalagring; den finnes i straffeprosessloven § 215a:

“Påtalemyndigheten kan som ledd i etterforskning gi pålegg om sikring av elektronisk lagrede data som antas å ha betydning som bevis.

Pålegg om sikring av data i en sending som besittes av en tilbyder av tilgang til elektroniske kommunikasjonsnett eller elektronisk kommunikasjonstjeneste, kan bare gis dersom vilkårene i første ledd er oppfylt og det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling.

Den som har rådigheten over de data som omfattes av sikringspålegget, skal underrettes om pålegget. En mistenkt skal underrettes straks dataene er sikret og han får status som siktet i saken. For øvrig skal underretning gis straks dataene er sikret.

Sikringspålegget gjelder for et bestemt tidsrom, som ikke må være lenger enn nødvendig og høyst 90 dager om gangen. Dersom sikringspålegget gis etter anmodning fra fremmed stat, gjelder pålegget for minst 60 dager. § 197 tredje ledd, § 208 første og tredje ledd og § 216 i gjelder tilsvarende.

Den pålegget retter seg mot, skal etter begjæring utlevere de trafikkdata som er nødvendige for å spore hvor dataene som omfattes av sikringspålegget kom fra og hvor de eventuelt ble sendt til.”

Det foreligger altså allerede adgang for staten v/påtalemyndigheten å kreve lagring av trafikkdata hos teleselskap eller andre, men ikke før det skjer som ledd i en konkret etterforskning. Videre kreves at 1) dataene som pålegges sikret/lagret antas å ha betydning som bevis og 2) at det er grunn til å tro at det er begått en straffbar handling. Et slikt sikringspålegg skal høyst gis for 90 dager av gangen.

Bestemmelsen ble innført i straffeprosessloven i 2005, som en del av Norges forpliktelser etter Europarådets Datakriminalitetskonvensjon – Convention on Cybercrime (2001). Europarådet forvalter som kjent også Menneskerettskonvensjonen (EMK). De forpliktelsene som Datakriminalitetskonvensjonen pålegger statene for å bekjempe datakriminalitet (herunder spredning av barnepornografi via internett), er spesielt utformet for å harmonisere med de rettssikkerhetsgarantiene og den beskyttelsen av personvern og ytringsfrihet som EMK foreskriver.  Nettopp derfor er plikten til å pålegge datalagring av personers trafikkdata, begrenset til å gjelde først når det foreligger konkret grunn i forhold til en konkret etterforskning. Og nettopp derfor er det også lagt inn begrensninger i hvor lenge et slikt datalagringspålegg kan gjelde. Fordi man har foretatt en proporsjonalitetsvurdering i forhold til personvernet og kommunikasjonsfriheten.

Selv i forbindelse med konkret etterforskning av straffbare forhold, har altså Europarådet i 2001 og den norske stat i 2005 ment at de vilkårene som fremgår av straffeprosessloven § 215a var så langt som det var forsvarlig å gå, med hensyn til tvungen lagring av borgerenes trafikkdata. Så langt, men ikke lenger, mente Europarådet og blant andre den norske stat at man burde og kunne gå i kriminalittetsbekjempelsens navn.

Det Ap og politiet nå prøver å argumentere for, når EUs Datalagringsdirektiv ønskes innført, er jo i realiteten utvidelse av straffeprosessloven § 215a, med hensyn til sikring/lagring av trafikkdata, hvor alle dagens vilkår: “som ledd i etterforskning”, “antas å ha betydning som bevis”, “grunn til å tro at det er begått en straffbar handling” – oppheves(!).

Nå vil man altså innføre et direktiv som gjennom lovpålegg krever at alles trafikkdata “sikres” og lagres i minst seks måneder – helt uavhengig av noen konkret etterforskning.

Hvis det var nødvendig i 2005 med de vilkårene for pålegg om sikring/lagring som fremgår av dagens regel i straffeprosessloven § 215a, for at et slikt inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten skulle anses som proporsjonalt, hvordan kan Ap og politiet i dag plutselig påstå at det er uproblematisk å innføre Datalagringsdirektivet?

Dette illustrerer etter min mening meget klart hvilket paradigmeskifte i rettstenkning man må akseptere, dersom Aps og politiets argumentasjon skal kunne tas på alvor. Det bør være et tankekors for alle politiske partier som var med på å vedta de reglene vi fikk i 2005.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

3 Comments

  1. Emma Rosvold

     /  March 28, 2011

    Altså ser direktivet ut til å styrke gjeldende rett fra 2005.

  1. DLD for dummies « Vett og Uvett
  2. Skjellig grunn « Vett og Uvett

Leave a Reply