Har PST-sjef Kristiansen krenket uskyldspresumsjonen, og samtidig gjort seg og PST inhabil som leder av etterforskningen i terrorsaken?

I Dagbladets lørdagsbilag Magasinet i går (14.08.2010) hadde PST -sjef Janne Kristiansen latt seg portrettintervjue. Der svarte hun blant annet på noen spørsmål angående den verserende saken mot tre terrorsiktede.

PST har som kjent hatt visse problemer med å overbevise domstolene om at det fremlagte bevismaterialet er tiltrekkelig til å tilfredsstille mistankekravet for varetektsfengsling, se blant annet oppslag i Aftenposten 31.07.2010. Vi vet selvfølgelig ikke hva PST eventuelt besitter av ytterligere bevis fra den hemmelige etterforskningen, men poenget her er at spørsmålet om saken holder, er et tema i offentligheten. Det var dette Dagbladet Magasinet (s 14) henviste til i følgende sekvens i ovennevnte intervju:

– Er du redd saken kan smuldre opp?

– Jeg er ikke redd for noe som helst. Vi skal bevise en intensjon. Klart bevisbyrden er vanskelig, og den ligger på oss. Men vi skal gjøre jobben vår.

– Men det blir jo litt surt hvis…

– Nei. Vi har avverget et terrorangrep på norsk jord. Vår jobb er å forebygge. Det har vi allerede gjort.

Hvorfor er den siste uttalelsen problematisk, og etter min mening en krenkelse av uskyldspresumsjonen?

La oss først se nærmere på hva saken gjelder, rent juridisk.

Siktelsen gjelder overtredelse av straffeloven § 147 a fjerde ledd. § 147 a lyder:

§ 147a. En straffbar handling som nevnt i §§ 148, 151 a, 151 b første ledd jf. tredje ledd, 152 annet ledd, 152 a annet ledd, 152 b, 153 første til tredje ledd, 153 a, 154, 223 annet ledd, 224, 225 første eller annet ledd, 231 jf. 232, eller 233 anses som en terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21 år når handlingen er begått med det forsett

a) å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,
b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller
c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig organisasjon.

Straffen kan ikke settes under minstestraffen som er bestemt i straffebudene som er nevnt i første punktum.

Med fengsel inntil 12 år straffes den som med slikt forsett som nevnt i første ledd, truer med å begå en straffbar handling som nevnt i første ledd, under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Får trusselen en følge som nevnt i første ledd bokstavene a, b eller c, kan fengsel inntil 21 år idømmes. Medvirkning straffes på samme måte.

Med fengsel inntil 12 år straffes den som planlegger eller forbereder en terrorhandling som nevnt i første ledd, ved å inngå forbund med noen om å begå en slik handling.

De tre er ikke siktet for å ha begått en terrorhandling, jf § 147 a første ledd. De er heller ikke siktet for å ha forsøkt å begå ( det vil si påbegynt) en slik terrorhandling, jf straffeloven § 49 om straff for forsøk.

De er siktet for, gjennom å ha inngått “forbund” om det , å ha planlagt eller forberedt å begå en av de i loven oppramsede handlinger (eksempelvis sprenge en bombe) med forsett om for eksempel å “skape alvorlig frykt i befolkningen”, jf § 147 a første ledd bokstav b.

Bevistema her er altså meget subjektivt. PST må overbevise domstolene om at de tre siktede har inngått forbund om å begå en handling som ennå ikke en gang er påbegynt – og det med såkalt terrorforsett. Man må så å si bevise hva som har foregått inne i hodene på de siktede. At dette er en kontroversiell form for straffebestemmelse er ganske åpenbart, noe som også ble påpekt av professor Erling Johannes Husabø i et såkalt problemnotat som han ble bedt om å utarbeide som ledd i det lovarbeidet som ble gjort i forkant av vedtagelsen av de nye terorbestemmelsene i straffeloven. Om den typen bestemmelse som vi snakker om her, skrev han blant annet følgende:

Eit anna viktig prinsipp som bør nemnast er uskuldspresumsjonen , jf EMK art. 6 (2). I denne ligg både at rimeleg tvil skal koma tiltalte til gode, og at ein skal reknast som uskuldig inntil det motsette er bevist. Tradisjonelt vert dette prinsippet mest rekna for å ha adresse til utforminga av beviskrav og straffeprosessuelle reglar. Men også utforminga av dei materielle straffereglane har i praksis mykje å seia for kva reelt høve det er til å føra bevis og motbevis for straffeskuld.

For vårt føremål, der kriminalisering av førebuingshandlingar står sentralt, er det særleg grunn til å peika på at dess mindre krav som blir stilt til ytre handling, dvs. dess meir saka står og fell på bevisføringa for tiltalte sin tanke og vilje, dess meir usikker vil bevisføringa vanlegvis bli. Dette vil i sin tur kunna vanskeleggjera bevisføring for eiga uskuld, og auka faren for urette domfellingar.

Hvis det ikke lar seg gjøre å føre bevis for at de tre  siktede (eventuelt minst to av dem) har inngått forbund om i fremtiden å gjennomføre en slik straffbar handling med terorforsett, ja, da er de å anse som fullstendig uskyldige etter siktelsen. Da har de ikke planlagt noen terrorhandling. Og da har heller ikke PST avverget noen terrorhandling som kan knyttes til dem.

Men Janne Kristiansens uttalelse til Dagbaldet Magasinet kan vanskelig forstås annerledes enn at hun mener at PST “vet bedre”. Altså at uansett om vårt rettssystem anser de siktede som uskyldige, har PST – underforstått ved å ha pågrepet, fengslet og forsøkt, uten hell, å bevise at de tre er skyldige – likevel “avverget en terrorhandling på norsk jord”.

Som sjef for PST – den norske stats sikkerhetspoliti – utaler Kristiansen seg her på vegne av staten Norge i henhold til blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 om rettferdig rettergang. Uskyldspesumsjonen er – som en helt sentral rettssikkerhetsgaranti i en rettsstat – uttrykkelig formulert i EMK artikkel 6 (2):

Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

At en siktelse – som i seg selv innebærer en påstand om skyld – ikke er i strid med dette, er selvsagt. Det ligger i det straffeprosessuelle systemet. Når påtalemyndigheten ber om pådømmelse av en siktelse, sier den nettop at den etter å ha foretatt en objektiv vurdering av bevisene, mener at det er bevist utover enhver rimelig tvil at siktede har utvist straffeskyld. Så er det opp til domstolen å ta stilling til dette.

Men hvis representanter for staten – herunder ikke minst fra politi eller påtalemyndighet – utenfor selve rettergangen uttaler seg konstaterende om skyldsspørsmålet, eventuelt trekker en endelig frifinnende dom i tvil, vil dette fort anses som en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Det er med andre ord forskjell på å påstå at man mener å ha fellende bevis, som bør føre til domfellelse i retten, og å konstatere skyld, uavhengig av hva domstolen måtte komme til.  Se for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) avgjørelser i sakene Ribemont mot Frankrike og Karakas og Yesilirmak mot Tyrkia. I sistnevnte avgjørelse (avsnitt 49) formulerte EMD følgende, generelle uttalelse om innholdet i uskyldspresumsjonen i slike tilfeller:

The presumption of innocence will be violated if a judicial decision or a statement by a public official concerning a person charged with a criminal offence reflects an opinion that he is guilty before he has been proved guilty according to law. It suffices, even in the absence of any formal finding, that there is some reasoning suggesting that the court or the official regards the accused as guilty

I dette lys er Kristiansens uttalelser etter min mening i beste fall meget uheldige. Slik de står gjengitt mener jeg at de krenker uskyldspresumsjonen, fordi de gir inntrykk av at hun sier at hun “vet” at de siktede ville ha utført, eventuelt medvirket til å utføre, en terrorhandling i Norge – selv om domstolene ikke finner det bevist.

Særlig uheldig er denne uttalelsen på et så tidlig stadium i saken, hvor den fremdeles er under etterforskning og hvor PST forsøker å overbevise domstolene om at mistanken er sterk nok til at de siktede skal forbli varetekstfengslet på strengeste vilkår (isolasjon). Dette innebærer dermed i tillegg at det kan reises spørsmål om Janne Kristiansen (og dermed PST som sådan, ettersom hun er dets øverste leder) kan anses habil til å lede etterforskningen videre. Det er nemlig også et krav etter straffeprosessen (og EMK artikkel 6) at etterforskningen skal være objektiv, altså at politiet (i dette tilfellet PST) også skal lete etter bevis som kan tale mot skyld. Kristiansens uttalelse tyder på at hun har konkludert i skyldspørsmålet allerede før etterforskningen er avsluttet. Det innebærer åpenbart at man kan trekke i tvil om den videre etterforskningen vil foregå med tiltrekkelig objektivitet.

Det får være opp til de siktede og deres forsvarere å vurdere om hennes uttalelser skal få rettslige etterspill. Jeg mener at de bør få det – og at det i det minste bør vurderes.

Etter min mening illustrerer dette hvor særdeles uheldig det er at PST i slike i utgangspunktet sensitive saker rent rettssikkerhetsmessig (på grunn av hemmelighold, vage bevistema m v), tilsynelatende lar det gå så vidt mye presisje i dem at man føler behov for å prosedere dem gjennom media. Det er ikke rettsstaten verdig.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

14 Comments

  1. Bevise intensjon? Jøss. Dessuten: Hvordan kan intensjoner være straffbare? “Tenke det, ville det, men gjøre det”? Jeg har også i et svakt øyeblikk tenkt: “Jeg ska dræpe den jævern!” Men kan jeg dermed straffes for drapsintensjon?

  2. Jon W-A

     /  August 16, 2010

    Konrad: Det er nettopp noe av det prinsipielt uheldige med denne lovgivningen. den har et klart “precrime”-element i seg. Utover bevisvanskene, innebærer det at man ikke aksepterer at folk kan “komme på bedre tanker”, FØR de faktisk begynner å realisere de “gale” tankene.

  3. Det var svært godt sett! Jeg vet jo ikke om jeg tør ta stilling til PSTs “skyld” her, før vurderingen er gjort. PST har nok ikke sett denne vinklingen, men det er jo bare et utslag av måten straffebestemmelsen er utformet på i utgangspunktet. Dermed; en sviende dobbeltkritikk fra din side! Blir spennende å se fortsettelsen her.

  4. Jon W-A

     /  August 16, 2010

    Ja, denne, “lille” biten av saken illustrerer nettopp de problemene som Husabø identifiserer med hensyn til kriminalisering av forberedelseshandlinger i en slik kontekst. Vi snakker jo i virkeligheten ikke om å ta det onde “ved roten”, men nærmest å ta det “som frø”… Og hvem vet da om det hadde blitt noen plante, og i tilfelle hva slags plante det ville ha blitt om man ikke hadde grepet inn? Precrime-innfallsvinkelen bringer oss noen hakk nærmere “Minority report”… jf blant annet Eirik Newths gode bloggpost http://newth.net/eirik/2010/05/14/prekrim-realisme/

  5. La oss si at de siktede blir frifunnet, kan da ansvarlige bak søksmålet samt presseansvarlig holdes ansvarlig for spredning av frykt?

    Jeg er ingen jurist, men regner med at PST er fult klar over hvor holdbare ‘bevisene’ er. Viser det seg at dem absolutt ikke holder mål så burde vell det være straffbart å skrike så mye ULV i media?

    “b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller”

  6. Jon W-A

     /  August 17, 2010

    He, he, Torkel! Du har utvilsomt et poeng der, men juridisk blir det selvfølgelig ikke slik. PST skal – og må – ha lov til å “bomme”, uten at det skal få straffrettslige konsekvenser for de tjenestepersoner som er involvert – med mindre de har utvist “grov uforstand i tjenesten”… Terrorbestemmelsene er uaktuelle her. Men mer forvaltningsmessig er det klart at PST beveger seg på en smal sti, med hensyn til å gjøre jobben sin (beskytte rikets sikkerhet) samtidig som man ikke unødvendig skaper inntrykk av at vi alle befinner oss i fare for å bli ofre for terror. Det siste vil lett påvirke opinionen, og derved politikerne, i retning av å godta/kreve enda mer inngripende lovhjemler for å bekjempe den opplevde trussel. Det legger stort press på rettsstaten.

  7. Øvrigheta har alltid vært litt foran oss vanlige dødelige i sin tolkning av hvem som er skyldige.
    Vi får tro at det gamle ordet om at “Den gud har gitt et embede, har han også gitt forstand” fremdeles er gyldig. Det fungerte veldig så greit i embedsmannstiden…

  8. Jon W-A

     /  August 17, 2010

    He, he.., ja, de tenker ofte litt langs disse linjene om oss andre, altså borgerne: http://www.uhuru.biz/?p=227

  9. Takk for dine knallgode artikler og innlegg!
    Godt at noen vasker øynene og forteller hva de ser.

  10. Du har helt rett når du sier at PST har krenket uskyldspresumsjonen rent juridisk sett. Din type argumentasjon har jeg lest flere steder, blant annet i USA. Problemet er at norsk straffelov ikke er nok tilpasset til å behandle terroristiske handlinger hvor jobben til PST nettopp er å utføre preventive handlinger mot mistenkte og varetektsfengsle de. Det en heller kan spørre seg er respekt for uskyldspresumsjonen mer verdt enn å redde menneskeliv? De krenker uskyldspresumsjonen kun når det er snakk om alvorlig terrorplanlegging, noe jeg synes er ok.

    PST har også gjort en stor blunder ved at en informant er blitt røpet for offentligheten. Dette er et negativt signal til fremtidige informanter, mennesker PST er totalt avhengig av.

  11. Jon W-A

     /  August 25, 2010

    Mitt ankepunkt med hensyn til brudd på uskyldspresumsjonen er ikke selve pågripelsen/siktelsen – selv om vedkommende straffehjemmel jo i seg selv er kontroversiell, også med hensyn til uskyldspresumsjonen. Mitt ankepunkt er måten Kristiansen ordlegger seg på i sin kommentar til avisen. Forutsetningen svaret hennes gis på er jo at PST “taper” i retten – altså at de siktede blir frifunnet på grunn av ikke-bevist straffeskyld. Når hun da konstaterer at PST likevel vil ha avverget en terrorhandling, er det det samme som å si at de “skyldige”, uansett hva domstolen kommer til. Det burde hun ha unnlatt å si, og det var heller ikke nødvendig å si. Det ligger i selve siktelsen at PST mener at straffeloven § 147a fjerde ledd er overtrådt. Holder ikke PSTs syn ved en eventuelle domstolsbehandling, er de tre siktede å anse som fullstendig uskyldige med hensyn til de terrorhandlingene PST mener å ha forebygget/avverget. her gjelder det med andre ord å holde tungen rett i munnen. Etter gjeldende rett – herunder etter Den europeiske menneskerettskonvensjon – gjelder uskyldspresumsjonen uansett. Og slik må det være i en rettsstat. Lovgiver har allerede gått langt i å “kompensere” for denne “hindringen” ved å vedta straffebestemmelser som nettopp straffeloven § 247a fjerde ledd, som inneholder ikke-ubeytdelige elementer av “pre crime”-tankegang. Det kan kanskje aksepteres i en rettstat når det gjelder bekjempelse av terror, men da må myndighetene til gjengjeld utvise ekstra varsomhet med hvordan de behandler saker etter denne bestemmelsen.

  12. Plasserer hun noe mer skyld enn dersom politiet først konstaterer et drap, og så senere hekter noen for det?

    (Jeg går ut fra at svaret er “tja”. I forlengelsen: Spiller det noen rolle dersom politiet i ettertid skjuler seg bak at de bare har brukt begrepet “drapssak”, som for dem betyr en etterforskningskategori og ikke et skyldstempel? De må vite veldig godt at det typisk vil tas som konstatering av at straffbar handling har funnet sted.)

  1. Tweets that mention Har PST-sjef Kristiansen krenket uskyldspresumsjonen, og samtidig gjort seg og PST inhabil som leder av etterforskningen i terrorsaken? | § UHURU -- Topsy.com
  2. Finnes det grenser hos PST – og hos justisministeren? | § UHURU

Leave a Reply