Ugyldig retorikk fra dem som vil begrense kommunikasjonsfriheten

All debatt inneholder bruk av retoriske virkemidler – retorikk er i seg selv en helt gyldig kommunikasjonsteknikk. Men ofte brukes hva jeg vil kalle ugyldig retorikk, av typen hvis du ikke for A, er du for B – fordi As mål/motivasjon er å fjerne B. Dette kommer tydelig frem i to pågående debatter: Debatten om “Dele – ikke stjele”-kampanjen og debatten om EUs datalagringsdirektiv.

I sistnevnte debatt har vel de fleste for eksempel fått med seg at Arbeiderpartiets parlamentariske leder Helga Pedersens berømte “Hvis vi bare kan redde ett barn, er det verdt det”-argument (som – i hvert fall i vedkommende debatts kontekst, slik det er blitt brukt – underforstått innebærer at om man er imot datalagringen, er man samtidig mot å redde barn fra overgrep).

I debatten omkring “Dele-ikke stjele”-kampanjen har blant andre jeg uttrykt meg kritisk til deler av de tiltak opphavsrettighetshaverne foreslår for å få bukt med krenkelser av opphavsrett i digitale medier. Jeg har sagt at Norsk journalistlag (NJ), som støtter kampanjen, først og fremst bør forsvare kommunikasjonsfriheten, som en del av pressens samfunnsoppdrag. I dag fikk jeg følgende spørsmål på Twitter, fra kommunikasjonsrådgiver Hilde Tretterud :

(…) er ytringsfrihet for deg å spre opphavsrettslig beskyttet materiale fritt?

Nå er jeg ganske sikker på at hun med dette ikke mener å stille opp en slik “enten-eller”-forenkling, men eksempelet er likevel uttrykk for tilsvarende logikk som Helga Pedersens retorikk ovenfor: Hvis man ikke er for et ytringsfrihetsbegrensende tiltak som er motivert av ønske om å komme opphavrettskrenkelser på internett til livs, forsvarer man samtidig de samme krenkelsene.

Dette er ugyldig retorikk i disse sammenhengene. Og jeg skal illustrere det med det jeg mener er et åpenbart eksempel.

I norsk rett er forhåndssensur av ytringer – så godt som – helt forbudt, jf Grunnloven § 100 fjerde ledd. Av dette følger at vi som samfunn aksepterer at også ulovlige, krenkende ytringer vil offentliggjøres – med de skadelige virkninger det får for de personer eller interesser som rammes.

Men det er ikke fordi vi synes at slike ytringer i seg selv er ønskelige. Det er fordi vi av historisk erfaring vet at et system med forhåndssensur – hvor man søker å stanse de ulovlige ytringene før de skader – også rammer lovlige og ønskelige ytringer, enten ved feiltagelse eller ved misbruk av sensurmuligheten. Det kan for eksempel bare vises til alle de rettssaker om ytringer som har vært påstått å være rettsstridige (som ærekrenkelser, opphavsrettskrenkelser, “utuktige” med mer), og hvor første instans har gitt påstandene medhold, mens Høyesterett noen år senere, eventuelt Den europeiske menneskerettsdomstolen enda flere år senere, har slått fast at ytringen ikke var ulovlig. I et system med forhåndssensur, ville alle slike ytringer ha blitt urettmessig og menneskerettsstridig sensurert over flere år, i verste fall for alltid.

Vi er altså ikke for de ulovlige ytringene, når vi er mot forhåndssensur. Vi bare aksepterer at det er prisen å betale for å beskytte den generelle ytringsfriheten som en grunnleggende forutsetning for det liberale demokrati som samfunnsform. Ytringsfrihetskommisjonen skrev godt om dette i NOU 1999:27.

Klarer man ikke å tenke prinsipielt med hensyn til slike spørsmål, går det ganske galt. Og bruker man slik retorikk som enkelte bruker i disse debattene, baserer man løsningene på ugyldige argumenter.

[OPPDATERING: Se også denne senere bloggposten: “Anonymitet på nett” – som behandler beslektede problemstillinger]

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

10 Comments

  1. Det som er MEST skremmende her er at maktpersoner som Pedersen og Tretterud åpenlyst ikke klarer å forstå så simpel logikk som den du legger ut her. Jeg mener, de må jo gjerne være for at internett skal gjennomkontrolleres av myndigheter og privat næringsliv, greit nok, noen må jo mene det også. Men denne Bush-retorikken hadde vi andre avslørt i 2001!

  2. ThomasLG: Nå er det vel et velkjent faktum at selv ikke maktpersoner er immun mot logiske kortslutninger…

  3. Her følger jeg deg ikke. Når det gjelder overvåkning, og den gjengen som bløffer om at det å bygge en Ferrari-replica er likt med å “stjele” en Ferrari, så dreier det seg uansett ikke om forhåndskontroll? Hva er poenget?

  4. Jon W-A

     /  October 25, 2010

    Poenget med forhåndssensur/-kontroll-eksempelet er å vise at selv om visse grunnleggende prinsipper åpenbart medfører at man “aksepterer” uheldige/skadelige bieffekter, opprettholder vi dem fordi alternativet er undergravende for vår samfunnsform. Et annet eksempel er uskyldspresumsjonen og kravet til “100%” bevis for å konstatere straffeskyld. Vi vet at dette rettssikkerhetskravet medfører at mange skyldige går fri, men vi firer likevel ikke på kravet i en rettsstat, fordi alternativet er rettsstaten fremmed.

  5. Mulig jeg har gått glipp av noe, men hvorfor finnes det ingen TV-dokumentar om ACTA eller Datalagringsdirektivet? Har ikke sett noe til TV-debatter heller. Dette burde jo være glimrende stoff for journalister? Er det fordi journalistene er redde for å sage av den greina de selv sitter på kanskje? Hvis de skal gjøre seg fortjent til statsstøtte så må de vel finne seg i å bruke en promille eller to av sin tid til substansiell journalistikk av makthavere?

  6. Jon W-A

     /  October 27, 2010

    Til Pål: Du peker på et stort problem, men etter å ha jobbet med denne typen jus i en del år, har jeg ofte møtt den holdning hos en del redaksjoner om at temaene er for “kompliserte” – det vil si at de krever mer spalteplass/sendetid å dekke ordentlig. Symptomatisk nok diskuteres slike tema først og fremst i kronikker og debattinnlegg, og i liten ggrad på redaksjonell plass, med NRK P2 som hederlig unntak (men “folk flest” lytter som kjent ikke på P2..).

  7. Problemet er at stadig flere saker blir forsøkt “skjult” for offentlig debatt. Alternativt skapes en agenda med mål å kjøre over hele debatten. Mye bruk av svart/hvitt framstillinger gjennom ideologisk krigføring.

    Motstandere må trekke fram skrekkvisjoner av hvor galt det kan gå for mannen i gata, om direktivet blir innført.

    At direktivet kommer til å bli brukt feil er helt sikkert. Kripos’ barnepornofilter inneholder fotomodeller fra H&M.

  8. (Beklager seint innlegg. Hadde knapt med tid da jeg leste saken første gang)

    Dette er klassisk. Et hovedproblem, og en hovedutfordring for å nå fram til velgerne, er at folk flest (og politikere/lovgivere flest, later det til) ikke klarer å se en lov utenfor den samfunnsmessige/historiske konteksten den blir laget i.

    Altså: Man forholder seg til lovgivernes arbeid som et tilsvar på et presserende problem, snarere enn midler for å skape prinsipper for samfunnet vårt som er varige (og rimelig universelle) løsninger på både eksisterende og kommende utfordringer på det feltet loven skal gjelde for.

    I klartekst: I et samfunn som er egalitært, der konfliktnivået er lavt, der det råder en fungerende konsensus om hvordan landet i generelle trekk skal styres, så er det mange lover (eller direktiver) som virker tilforlatelig å passere – fordi de som lager lovene kjenner intensjonen med dem (altså at de svarer på noe som oppleves som et problem som må løses), og at risikoen for (og skadevirkningene av) misbruk oppleves som liten.

    Men en dag vil også norsk økonomi gå ad undas igjen, det blir kamp om ressursene, det vil dannes steile fronter mellom grupper, og det blir stor politisk uro. Spørsmålet er hvordan lovene kan tenkes å misbrukes i ulvetider; ikke bare hva som fungerer “greit nok” i fredelige tider.

    Eksempelvis: om vi får en halvkorrupt – eller særs “endringsvillig” – regjering en dag i framtida, som har mange harde motstandere blant befolkninga, så er det fornuftig om lovene våre er utforma slik at makthaverne ikke kan utnytte lover og bestemmelser for å kriminalisere sine motstandere. Om så skjer, hjelper det lite om lovverket “ikke var ment å brukes slik”.

    Det forringer så klart ikke de prinsippielle poengene (om rettssikkerhet) som også gjelder for DLD i dag; men mange klarer ikke å se dem som relevante for sitt liv.

    Man kan jo vri på det: virker dette som god, demokratisk lovutforming som ivaretar borgernes rettsvern i Kina? Eller i Iran eller USA? Hvis ikke, så er det heller ikke det i Norge.

  1. Anonymitet på nett – kort og enkelt | § UHURU
  2. FriBit og EFN med felles svar til Kulturdepartementet « FriBit

Leave a Reply