Høyesterett avklarer at kildevern gjelder også i redaksjonelle nettdebatter

Høyesterett avsa idag kjennelse i en viktig, prinsipiell sak om utstrekningen av pressens kildevern med hensyn til anonyme brukerkommentarer i tilknytning til redaksjonelle artikler på nett.

I oktober 2009 publiserte dinside.no artikkelen “Kan du finne dette?“, om folk i England som ved hjelp av metalldetektor fant verdifulle, kulturhistoriske “skatter” nedgravd i jorden. Artikkelen omhandlet særlig om og i tilfelle hvordan folk kunne gjøre det samme i Norge. Blant annet gjennomgikk artikkelen den norske kulturminnelovens regler om funn som man er pliktig til å levere inn til det offentlige mot finnerlønn. Artikkelen oppfordret leserne til å debattere temaet i kommentarfeltet under artikkelen. Innlegg i kommmentarfeltet var ikke gjenstand for redaksjonell forhåndskontroll, men var underlagt såkalt “sanntidskontroll”, som vil si at redaksjonen fortløpende kontrollerer publiserte innlegg med hensyn til lovlighet og overensstemmelse med nettavisens etiske retningslinjer.

En anonym bruker med pseudonymet “Finneren” la ut følgende kommentar:

Jeg har selv en runestein stående hjemme i garasjen, det kunne ikke falle meg inn å levere den inn i bytte mot knapper og glansbilder.

For det første fant vi den da vi gravde ut tomta vår, omtrent midt under der kjøkkenet er nå, for det andre venter jeg på en “passende” anledning til å selge den for dens rette verdi til noen som vet å verdsette slikt.

Jeg har prøvd å tyde tegnene selv, via runebøker, men de gir ikke noen mening
for meg. Det er ca 30 tegn på steinen, noen veldig utydelige, og steinen i seg selv er avrundet i kantene, ca 20 cm tykk og 48×30 cm sett fra den siden tegnene er på.

Det eneste jeg har klar å tyde er ordet “HILD”, hva nå det måtte bety ???

Hvis noen “kjøpere” leser dette kan jeg laste opp en bilde av steinen ett eller annet
sted og legge linken her. Steinen ble funnet i Ringsaker.

Av et senere innlegg fra “Finneren” gikk det frem at han nå hadde fått solgt runesteinen til en privat samler for kr 20.000 via ebay.

Politiet ønsket på bakgrunn av disse opplysningene å etterforske det straffbare forholdet som “Finneren” hadde beskrevet. Politiet krevet derfor utlevert både IP-adressen til og øvrige brukeropplysninger om “Finneren”, fra nettstedets eier, Aller Internett – som på sin side nektet slik utlevering, under henvisning til kildevernet, jf straffeprosessloven § 125 og EMK artikkel 10.

Saken gikk dermed til domstolene, hvor den altså endte i Høyesterett.

Politiet mente prinsipielt at kildevernet ikke kunne gjelde den typen brukerkommentarer som ikke er forhåndsredigert, fordi brukeren da ikke fremstår som forfatter til en redaksjonell artikkel eller  “kilde” for informasjon i journalistens artikkel. Politiet mente dessuten blant annet at ettersom “Finneren” ikke bare innrømmet straffbart forhold, men samtidig ytret seg straffbart, fordi tilbudet om salg var et forsøk på straffbar handling, kunne vedkommende uansett ikke påberope seg kildevern. I alle tilfeller mente politiet at samfunnets interesse i å straffeforfølge/avverge alvorlig kulturminnekriminalitet måtte veie tyngre enn hensynet til kildevernet overfor en slik kilde.

Høyesterett ga imidlertid ikke politiet medhold.

Høyesterett slo for det første fast at også brukergenerert innhold omfattes av kildevernet, når publiseringen skjer under redaksjonell kontroll – selv om det ikke utøves forhåndskontroll av det enkelte innlegg.

Videre ble et viktig poeng presisert: Lagmannsretten – som hadde pålagt utlevering – hadde uttalt at det ikke forelå noen “samfunnsnytte i at pressen tillater at borgerne bekjentgjør sine milølovbrudd på Internett og samtidig tilkjennegir et økonomisk motiv ved ønske om salg”. Høyesterett avviste denne tilnærmingen, og uttalte:

Jeg er enig med lagmannsretten i at hensynet til “Finneren” ikke kan begrunne fritak fra vitneplikten, men kildevernet kan heller ikke begrunnes i hensynet til kildens ønske om å forbli anonym. Den sentrale samfunnsinteressen kildevernet tar sikte på å beskytte, er medias nyhetsformidling og frie formidling av synspunkter. Dette må derfor danne utgangspunktet for vurderingen[…]”

Spørsmålet var derfor om hensynet til å oppklare et alvorlig lovbrudd – og muligvis også finne den i følge sakkyndige uttalelser “unike” runestenen – tilsa at et unntak fra kildevernet kunne forsvares, holdt opp mot de samfunnsinteresser som kildevernet skal beskytte.

Høyesterett viste til at det etter rettspraksis, ikke minst fra Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD), fremgikk at kildevernet nyter sterk beskyttelse, og at dette gjelder også der hvor kilden selv har begått straffbare handlinger. Det ble også vist til at i saker hvor kilden har vært opphav til informasjon som det var av samfunnsmessig betydning å få gjort kjent, er kildevernet “langt på vei absolutt”.

I denne saken dreide seg imidlertid ikke om slik informasjon – selv om “Finneren” også kommenterte rettstilstanden med hensyn til funn av kulturminner, inneholdt innlegget i like stor grad et ønske om salg av runestenen. Man befant seg ikke i ytringsfrihetens kjerneområde. Likevel la Høyesterett stor vekt på de mer langsiktige effektene for ytringsfriheten av å gjøre unntak fra kildevernet i et slikt tilfelle:

Ved vurderingen av om det her skal gjøres unntak fra kildevernet, finner jeg det riktig å legge til grunn den mer langsiktige effekten av å skulle gjøre unntak – den såkalte “chilling effect” […] I det lange løp er det en risiko for at en mer utstrakt bruk av vitneplikt vil kunne medføre at viktige kilder blir borte. Etter mitt syn tilsier derfor vesentlige samfunnsinteresser at media i størst mulig utstrekning bør kunne bevare anonymitet om sine kilder. jeg er enig med den ankende part i at det må tillegges vekt at bruken av Internett har samfunnsnytte, ved at nye medieplattformer har bidratt til at andre grupper mennesker har kommet til orde enn de som er bidragsytere til papiravisenes tradisjonelle leserinnlegg.”

Dette ble avgjørende for at Høyesterett konkluderte med at kildevernet ikke kunne fravikes i saken.

Etter min mening er dette også helt i tråd med EMDs praksis om kildevernet – se tidligere bloggpost om den seneste oppdateringen fra EMD, med videre henvisninger.

Det er for det første viktig at Høyesterett tar utgangspunkt ikke bare i spørsmålet om hvorvidt den konkrete kilden og dennes bidrag var beskyttelsesverdig, men istedenfor legger vekt på de langsiktige konsekvensene – “the chilling effect – av å undergrave tilliten til kildevernet. For det andre er det både viktig og interessant at Høyesterett uttrykkelig fremhever nettets betydning med hensyn til å muliggjøre formidling av tidligere vanskelig hørbare stemmers ytringer. Høyesterett peker her på den demokratiserende effekten av nye elektroniske medier som særlig beskyttelsesverdig. Dette synspunktet kan i prinsippet tas til inntekt for en skeptisk holdning mer generelt til begrensninger i reell ytringsfrihet på nett.

SKRIV UT (PRINT)