Noen åpne spørsmål om USAs overvåkning i Norge

I dag redegjorde justisminister Knut Storberget for hva som er avklart hittil om den overvåkningsvirksomheten som TV2 for et par uker siden avslørte at USA har bedrevet i Norge siden 2000, blant annet ved hjelp av tidligere ansatte i norsk politi, herunder PST.

Som det har fremgått av Storbergets redegjørelse og av de underliggende redegjørelsene som han har mottatt fra Oslo politidistrikt, PST m fl, har blant annet  såvel Oslo-politiet som PST har vært kjent med de generelle trekkene ved den overvåkningen som USAs Surveillance Detection Unit har bedrevet. Ifølge redegjørelsene og ifølge Storberget selv, ble ikke politisk ledelse i departementet informert om denne virksomheten, til tross for at såvel politiet i Oslo som PST i 2006 reagerte på at overvåkningen var vel “aktiv” og beveget seg i “ytterkant” av hva som var akseptabelt – underforstått, i henhold til norsk lov. Det er oppsiktsvekkende.

Det er også vanskelig å forstå, med mindre man tenker som PST-sjef Janne Kristiansen. Hun uttaler med rene ord hva PST prioriterer i valget mellom norske borgeres rettssikkerhet og USAs sikkerhetsbehov, i følgende uttalelse gjengitt i Dagbladet:

Vårt ansvar er ambassadesikkerheten og å undersøke trusler mot det som er terrormål nummer én i Norge – ikke å undersøke trusler fra ambassaden til vår nærmeste allierte. Våre prioriteringer går ikke den himmelretningen engang, vi er mer fokusert på at amerikanernes sikkerhet er ivaretatt

Hvorvidt dette er en holdning og en prioritering som er akseptabel, bør såvel Regjeringen som Stortinget vurdere.

Men hvilket videre ansvar påhviler Regjeringen nå?

Storberget synes i dag å ville formidle at han som justisminister ikke er i en posisjon til å mene noe om hvorvidt det som hittil er avdekket skal anses som lovlig eller ulovlig overvåkningsvirksomhet – idet han henviser til at det er et anliggende for påtalemyndigheten, som har bedt om at det etterforskes om det er begått straffbare handlinger av norske borgere som ledd i overvåkningen (jf nederst på side 2 i Storbergets redegjørelse til Stortinget).

Det er selvsagt riktig at justisministeren ikke skal blande seg i en konkret etterforskning – og det er nok også korrekt av ham å ikke gå for langt i mer generelle undersøkelser med hensyn til hva overvåkningsvirksomheten egentlig har bestått i, så lenge etterforskningen pågår.

Samtidig er det slik at det er flere plan i denne saken. Én sak er spørsmålet om norske borgere har begått straffbare handlinger som ledd i sitt arbeid for USA – for eksempel ved å ha overtrådt straffeloven § 91 a. Men uavhengig av dette, reiser saken mer generelt spørsmål om det med utgangspunkt på norsk jord er samlet inn, registeret og lagret personopplysninger om norske borgere, i strid med blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8.

Storberget har henvist til at USA – som andre stater med ambassader i Norge – i henhold til Wien-konvensjonen om diplomatisk samkvem, har en rett til å sikre ambassaden mot ytre trusler. Noe som selvfølgelig er korrekt. Han har også understreket at slik virksomhet må begrense seg til ambassadens grunn og umiddelbare omgivelser, hva angår overvåkning. Verken USA eller andre fremmede makter har politimyndghet i Norge, og samme konvensjon inneholder også presiseringer om at “senderlandets” (det vil si ambassadelandets) tjenestemenn må respektere “mottagerlandets” (det vil si vedkommende vertsstats) lover. Imidlertid er – i dette tilfellet  USAs – diplomater immune mot straffeforfølgning, og deres dokumenter og arkiver er unntatt innsyn eller andre tvangsmidler fra verstlandets side.

Dette innebærer enkelt sagt at selv om USA viser seg å ha gått lenger enn hva som er lov i Norge med hensyn til overvåkning og registrering av norske borgere, kan verken USA eller deres utsendinger i Norge på noen måte straffeforfølges i Norge.

På den annen side har den norske stat v/regjeringen en positiv forpliktelse etter EMK til å sikre at borgere som befinner seg innenfor norsk jurisdiksjon, ikke får sine rettigheter etter for eksmepel EMK artikkel 8 krenket av tredjepersoner i Norge. Dette følger av EMK artikkel 1 og av EMDs praksis.

Etter EMK artikkel 8 anses det som en krenkelse av personvernet dersom personopplysninger samles inn og lagres i hemmelighet uten lovhjemmel og/eller uten at den enkelte opplysning om den enkelte borger er nødvendig å lagre av hensyn til for eksempel rikets sikkerhet.

Hvis det medfører riktighet at opplysninger om norske borgere er samlet inn slik som beskrevet av TV2, innebærer det ganske åpenbart handlinger som er i strid med EMK artikkel 8. Selv om USA ikke er underlagt EMK, resier dette likevel spørsmål om den norske regjeringen kan la dette passere uten videre, uten å komme i ansvar etter EMK.

Spørsmålet er om regjeringen – basert på det som er kommet frem hittil – har en plikt til, ad diplomatiske veier, å be om at USA redegjør mer detaljert for nøyaktig hvilke norske borgere som er registrert i USAs SIMAS-database, basert på opplysninger samlet inn på norsk jord, samt kreve at disse slettes i den utstrekning registreringen er foretatt i strid med EMK artikkel 8. At Norge ikke kan forfølge dette rettslig overfor USA, innebærer nemlig ikke nødvendigvis at man ikke skal gjøre sitt ytterste for å sikre vedkommende borgeres rettigheter.

Ikke minst er det viktig at regjeringen markerer klart overfor USA hvor grensene går. Det er ikke noe som Storberget, Støre og regjeringen kan fraskrive seg ansvar for, under henvisning til påtalemyndighetens uavhengighet i straffesaker. Denne delen av saken hører som nevnt ikke hjemme i strafferetten, men i Norges utenrikspolitiske/diplomatiske forhold til en fremmed stat og dennes virksomhet i Norge. Og det handler ikke alene om Norges suverenitet – det handler altså også om norske borgeres menneskerettigheter, som den norske stat har plikt til å sikre innenfor sin jurisdiksjon.

Regjeringen kan ikke si som PST-sjef Janne Kristiansen; at man lar være å blande seg for mye borti hvilke “sikkerhetstiltak” en av “våre nærmeste allierte” iverksetter på norsk jord. Regjeringen har rett og slett ikke fullmakt til å handle med borgerens menneskerettgheter. I EMKs perspektiv er en eventuell menneskerettskrenkelse like stor, uavhengig av hvem som begår den.

Det tydelig – og kanskje realpolitisk forståelig – at regjeringen ikke ønsker å presse USA for mye i denne saken. Men det er ikke akseptabelt menneskerettslig sett, dersom regjeringen nå lar saken ligge uten videre oppfølging overfor USA. Den pågående etterforskningen, med sin snevrere fokus, er ikke tilstrekkelig i dette perspektivet. Regjeringen bør i første omgang kreve ytterligere redegjørelser (enn dem som er kommet offentligheten til del) fra USA om omfanget av overvåkningen og registreringen. Dernest bør regjeringen gjøre det helt klart for USA hvor grensene i Norge og etter EMK går, samt kreve at eventuelle registreringer som går utover disse grensene slettes og at man samtidig får informasjon om hvilke personer og hvilke opplysninger dette gjelder.

At man neppe vil få noe fyllestgjørende svar, bør ikke legitimere at man ikke krever svar. Med tanke på fremtidig virksomhet på norsk jord er det i seg selv et poeng å markere hvor grensene i rettsstaten Norge går – den gjelder såvel for USA som for Kina eller andre stater med ambassader i Norge.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

4 Comments

  1. Spørsmål:

    Er det innenfor PSTs mandat å sikre norske borgere mot ulovlig overvåkning? Ikke for det, PST uttaler seg jo gjerne om ting de ikke har noe med å gjøre, som i høringen om Datalagringsdirektivet, men dersom det rett og slett ikke er PSTs jobb å hindre mer enn enkelte typer kriminalitet, så …

    (Så bør man selvsagt sette noen andre på saken også.)

  1. EU-ambassadør med trusler på falske premisser | § UHURU
  2. Har du kommunisert med “feil” folk? | § UHURU
  3. Ulovlig overvåkning m v – Treholt-saken | § UHURU

Leave a Reply