Bare littegrann til…? – it’s wafer thin, monsieur..

Når myndighetene vil ha gjennom nye kriminalitetsbekjempende tiltak på overvåkningfeltet, ser vi at de og deres støttespillere ofte forsøker å bagatellisere det enkelte tiltaket, som bare en aldri så liten endring som i seg selv ikke er noe å bekrymre seg for. Og slik er det enkelt å fremstille det, hvis man lykkes i å få folk til å isolere tiltaket fullstendig fra den større sammenheng det inngår i.

Monty Python har illustrert på en glimrende måte hvordan det kan gå om man legger til én, isolert sett liten, faktor i negativ retning. Denne komiske scenen har betydelig overføringsverdi. Mr Creosote kan tjene som metafor for et liberalt demokrati, som sakte, men sikkert, med små skritt, har “svelget” stadig flere porsjoner med inngrep i borgernes privatliv og kommunikasjonsfrihet. Først begynner selve kroppen å forfalle, dets indre organer blir presset til sitt ytterste, før det enkelte organ begynner å svikte. Og til slutt, isolert sett bare på grunn av en aldri så liten tilleggsbelastning, sprekker det hele.

I Norge i dag er debatten omkring EUs datalagringsdirektiv et eksempel. Bloggeren Vox Populi (Knut Johannessen) skrev allerede i 2008 glimrende om dette i innlegget “De små skritts tyranni”. I tillegg til alt jeg har skrevet om datalagringsdirektivet mer direkte, skrev jeg i fjor også innlegg om betydningen av den større sammenhengen som dette og andre kontrollerende tiltak inngår i; “Abnormal frihet?” og “Abnormal frihet II”. Høyesterettsdommer Ketil Lund har også gitt oss en innsiktsfull oppsummering av de senere tiårs utvikling i Norge, i sin artikkel “Nedbyggingen av den liberale rettsstat” (inntatt i boken Til forsvar for personvernet, Kristin Clemet John O. Egeland (red), Universitetsforlaget 2010).

At myndigheter alltid har presset på for å utvide sine kontroll- og overvåkningsfullmakter er godt dokumentert, noe jeg viste eksempler på i innlegget “EU-parlamentet vil utvide datalagirngsdirektivet?”. Og argumentasjonen er alltid den samme: Hvis vi bare aksepterer dette, tetter vi igjen et (siste?) hull i sikkerhetsnettet rundt våre liv, slik at alle blir tryggere. Men som blant annet en del nyere, norsk literatur på området viser, er denne sikkerhetsretorikken og dens spill på frykt som motiverende faktor, farligere for vårt liberale demokrati enn de truslene den angvelig skal beskytte oss mot.

At disse iboende tendensene i våre samfunn ikke for lengst har resultert i sammenbrudd av våre liberale demokratier i Europa, kan for en ikke ubetydelig del tilskrives Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) og Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) håndheving av de grunnleggende sivile og politiske rettighetene som EMK verner mot statens (flertallets) inngrep. Som jeg skrev i et innlegget “Flertallsmakt og menneskerettigheter – et vanskelig konsept”, i kjølvannet av EMDs domfellelse (i 2008) av Norge i saken om forbud mot politisk tv-reklame, er menneskerettighetene nettopp oppstilt som skranker for flertallets makt i et demokrati. Uten slike skranker, vil mindretallets rettigheter på lengre sikt alltid tape for flertallets interesser – og man ville risikere at demokratiet i virkeligheten ble en ettpartistat, hvor opposisjon kun fantes på papiret.

EMD kjøper derfor ikke den klassiske myndighetsretorikken om at det enkelte tiltaket bare er en liten, nødvendig justering for å sikre viktige flertallsinteresser, eller at man for det enkelte tiltak bare må foreta en pragmatisk avveining av fordeler og ulemper. EMDs håndhevelse av EMK forhindrer dette, ved å vurdere det enkelte inngrep langt mer prinsipielt. EMDs praksis viser med all tydelighet at et hvert inngrep i for eksempel privatlivet eller kommunikasjonsfriheten, må være strengt nødvendig, målrettet og proporsjonalt overfor hvert enkelt individ som rammes. Og bevisbyrden ligger på staten. Det hjelper ikke at et tiltak kan være nyttig og kriminalitetsdempende, for eksempel, dersom den ikke er målrettet og proporsjonalt overfor den enkelte. Dette ser vi tydelig når det gjelder saker som angår diverse overvåkningstiltak og andre inngrep i personvernet og kommunikasjonsfriheten. Jeg jeg har beskrevet rettstilstanden i artikkelen “Datalagringsdirektivet – er dets krav til lagring forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon?” (inntatt i boken Overvåkning i en rettsstat, Dag Wiese Schartum (red), Fagbokforlaget 2010). EMDs dom i fjor mot Storbritannia i saken Gillian and Quinton v the United Kingdom, som er kommentert her, illustrerer også tydelig disse poengene. Uansett hvor effektivt et tiltak måtte anses å være for å forhindre terroranslag, aksepteres det ikke inngrep som favner for vidt og som helt vilkårlig omfatter borgere som det ikke foreligger en konkret grunn til å ramme.

EMD aksepterer derfor heller ikke argumentasjon som vi ser fra myndighetene i debatten om datalagringsdirektivet; at mye av de kommunikasjonsdata som nå ønskes tvangsregistert og lagret, allerede i noen grad lagres av teleselskapene for fakturerings- og driftsformål, og som kundene har akseptert i brukervilkårene – underforstått: Dette innebærer ingen stor reell endring. Det sier seg selv at slik argumentasjon er uakseptabel. Det er ikke måte på hva staten i så fall kunne kreve tvangsregisterert og lagret om borgernes liv.

Denne prinsipielle forskjellen kommer også frem implisitt i EMDs dom i saken P.G. and J.H. v the United Kingdom, der EMD peker på at teleselskapers lagring av abonnentenes trafikkdata for faktureringsformål, er noe helt annet en myndighetsinngrep i borgerens kommunikasjon:

“The Court notes, however, that metering, which does not per se offend against Article 8 if, for example, done by the telephone company for billing purposes, is by its very nature to be distinguished from the interception of communications which may be undesirable and illegitimate in a democratic society unless justified” (Dommens avsnitt 42)

Det ville nemlig undergrave hele proporsjonaltetsvurderingen, dersom staten kunne innføre statspålagt registrering og lagring av de deler av borgerens privatliv og private kommunikasjon og bevegelser i et hvert tilfelle hvor de samme opplysingens fantes i private registere. EUs nylig opprettede uavhengige tilsynsorgan for fundamentale rettigheter, European Union Agency for Fundemental Rights – FRA, uttrykker dette enda tydeligere i en bentenkning om forslag om å innføre statlig pålagt tvangsregisterering og lagring av personopplysninger om alle resiende med fly i EU, det såkalte Passenger Name Record-systemet. Her har man nemlig sett forsøk på tilsvarende argumentasjon fra myndighetene som i saken om datalagrigsdirektivet. FRA sier følgende om dette argumentet i forannevnte betenkning:

“17. PNR data are ‘a record of each passenger’s travel requirements containing all the information necessary to enable reservations to be processed and controlled by the air carriers for each journey booked by or on behalf of any person.’ (Art. 2(c) of the Proposal for a Framework Decision). This data processing operation, however, was originally not designed for law enforcement purposes, but for commercial purposes.

18. It is required under Article 7 of the Charter of Fundamental Rights of the EU that any measure restricting the right to respect for private life be strictly tailored to the legitimate aims justifying such restrictions. It follows that, in principle, the author of any such measure should clearly define the objective served by the collection and processing of personal data, and only then decide which of these personal data should be processed, and by what means. This method would ensure that proportionality is taken into account from the outset.

19. In this instance the contrary has happened: As it was found that airline companies were already processing PNR data for commercial purposes, it was considered that the transfer of these data to PIUs and, subsequently, to other law enforcement agencies, could be justified as contributing to their intelligence-gathering and – processing capacities.5 Thus, instead of being guided by a clear understanding of what type of data are required in order to combat terrorism and organised crime, the choice of the personal data to be processed as well as the scope of the processing were guided by other considerations – including the minimisation of costs and administrative burdens for the air carriers concerned – rather than by a concern for limiting the restrictions to the right to respect for private life and to the protection of personal data to the minimum compatible with the objective of providing EU citizens with a high level of security.

20. In the light of this it is necessary to scrutinise exactly how processing of personal data contributes to the aim of combating terrorism and organised crime in order to ensure proportionality.”

Den som har fulgt med i debatten om datalagringsdirektivet – som dreier seg om langt mer sensitive personopplysninger, i et demokratisk perspektiv – vil kjenne seg godt igjen. Og følgende konklusjon i FRAs betenkning på dette punktet, er det samme som har vært sagt fra alle Europas datatilsyn og uavhengige, juridiske organer i deres advarseler mot innføring av datalagringsdirektivet:

“23. In conclusion, in order to ensure proportionality, it is essential to demonstrate effectively that all personal data collected under the PNR proposal are beyond any doubt absolutely necessary for combating terrorism and organised crime. In particular, it is important to demonstrate that these data would have to be collected, even if they were not readily available from air carriers, as essential elements for effective law enforcement against terrorism and organised crime.”

Man må altså “tenke bort” den lagringen som tilfeldigvis skjer i privat regi på det gitte tidspunkt. Kun da kan man foreta den korrekte proporsjonaltetsvurderingen i henhold til blant annet EMK. Så må man spørre seg:

Er det strengt nødvendig, målrettet og proporsjonalt overfor den enkelte borger at staten pålegger automatisk, systematisk registrering og lagring om alle borgerens personlige forbindelser og bevegelser ved bruk av telefon og e-post – med det for øyet at vedkommende en gang i fremtiden kan bli involvert i kriminalitet?

Det er ikke så merkelig at myndighetene vegrer seg for å diskutere på disse premissene. Svaret blir nemlig ganske opplagt, og det går ikke i myndighetenes favør.

Det er ingen “wafer thin” mintsjokolade Regjeringen prøver å servere oss, selv om den forsøker å fremstille det slik – og den måten Regjeringen og Arbeiderpartiet har forsøkt å sukre det på for øvrig, er som tidligere forklart, direkte villedende.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

5 Comments

  1. “A man with a full head of hair is obviously not bald. Now the removal of a single hair will not turn a non-bald man into a bald one. And yet it is obvious that a continuation of that process must eventually result in baldness.”

  2. Lykkja

     /  January 16, 2011

    Rent økonomisk så er vestlige land sansynligvis helt avhengig av ytringsfrihet og demokrati sier Niall Ferguson. Han er ingen hvemsomhelst, det vet jeg. Her er fra et nylig norgesbesøk:

    “Demokratiet er disse landenes siste konkurransefordel, mener Harvardprofessoren.

    – Ytringsfrihet har en tendens til å lede til bedre forskning og bedre bedrifter, mener Ferguson ifølge DI.se . ”
    http://www.dn.no/forsiden/borsMarked/article2061283.ece

    Det er noen som har sagt at å innføre DLD fører ikke til fullstendig overvåking like lite som at å øke fartsgrensen på en veistrekning fører til fri fart over alt. Lignelsen fra Monty Pyton var langt bedre mener jeg.

  3. KhatGjest

     /  January 25, 2011

    Hvorfor blir ikke teknologiske sårbarheter tatt mer inn i DLD debatten?
    Å plante bevis på en uskyldig er jo såre enkelt og jeg vil tro dette vil komme til å ta av til de grader når DLD blir innført.
    Hva har jeg å stille opp med hvis det ligger barneporno på min harddisk og det attpåtil er sendt spørring fra min datamaskin til en IP-adresse som tilhører en barnepornoring?
    Kanskje er jeg tidligere tatt for å drikke hjemmebrent og tygge khat (mildere narkotika) vil det svekke min troverdighet når jeg sier at jeg har ikke lastet ned noe barneporno?

    Selv på den “sikre” kobberlinje telefonen så har det jo hendt seg at man havner på feil nummer og når man løfter av røret så pågår det en samtale mellom andre personer. Hvorfor skulle IT tekonoligen som er full av hull – kloning av MAC-adresser, manipulere både rute og IP-adresse – være noe tryggere. Fjernstyring av PC er jo stort sett en funksjon som er slått på i alle PCer selv om stort sett ingen bruker funksjonen. Kan det misbrukes mon tro?

    Er det mulig å lage en liten enhet som sender spor til mobil basestasjon og der man misbruker en annens nummer?

  1. DLD-innspurt: Where have you gone, Torbjørn Isaksen? : Liberaleren
  2. Skal Høyre virkelig forhandle om DLD? « Ivers

Leave a Reply