Justismyndighetens omvendte tillitsperspektiv

I gårsdagens Aftenposten, avlivet Datatilsynets direktør, Bjørn Erik Thon, den regjeringsskapte myten om at Datalagringsdirektivet ikke krever lagring av “innhold”. Han viste hvordan innholdsbegrepet er mer diffust enn spørsmålet om selve brødteksten i for eksempel en e-post eller en tekstmelding lagres. (Med hensyn til hvilken informasjon som ligger i trafikkdata, er for øvrig denne forskningen fra MIT i USA illustrerende). Han pekte videre på hvordan lagring av den sender- og mottagerinformasjonen som direktivet krever, er mer enn nok til å avsløre for eksempel pressens kilder. Dette er viktige poenger som er tatt opp av flere høringsinstanser, herunder Norsk Presseforbund. Internasjonalt har også flere organisasjoner pekt på den faren blant annet til tak som datalagringsdirektivet itgjør for pressens kildevern. Et eksempel er en rapport som NGO’en Privacy International laget for Europarådet i 2008.

I Aftenposten i dag (ikke på nett, foreløpig) angriper imidlertid både Justisdepartementet v/statssekretær Terje Moland Pedersen og leder for Politijuristene, Jan Olav Frantsvold, Datatilsynets direktør for disse påpekningene. Essensen i angrepet deres er at påpekningene er uten rot i virkeligheten, og at de viser en mistillit til både staten og til de mange private aktørene som skal lagre opplysningene. Lederen for Politijuristene er gjengitt slik:

“Thon viser mistillit til myndighetsutøvelsen i Norge generelt.”

Denne uttalelsen er en ypperlig demonstrasjon av det grunnleggende gale samfunnsperspektivet i så vel datalagringsdirektivet som i myndighetenes kampanje for å få det innført.

Det er jo som påpekt blant annet i Den internasjonale juristkommisjons og Advokatforeningens felles kronikk i Bergens Tidende 24/1-2011, nettopp selve tillitsperspektivet i et demokratisk rettssamfunn som snus på hodet med datalagringsdirektivet. Som skrevet i nevnte kronikk:

“Selv om politiets, og særlig PSTs, fullmakter til å bedrive overvåking av norske borgere i dag er vide, følger de likevel det rettsstatlige prinsipp om at det skal være saksrelatert og målrettethet. Opplysninger om enkeltborgeres fortrolige kommunikasjon blir verken gjenstand for registrering (bevissikring), innsyn eller annen overvåking, uten at det foreligger en saklig grunn overfor den det gjelder, i forbindelse med en konkret etterretnings- eller straffesak.

Og slik må det være i en liberal rettsstat: Staten skal ha generell tillit til borgerne, inntil den enkelte selv gir staten grunn til å mene at tilliten er misbrukt. Dette er særdeles viktig når det gjelder borgerens fortrolige kommunikasjon, fordi denne representerer to av demokratiets fundamentale verdier; retten til en privat sfære uten statlig innblanding og retten til fri kommunikasjon (herunder forsamlingsfrihet).

Regjeringens lovforslag innebærer at man bryter fullstendig med disse prinsippene. Man vil innføre løpende, systematisk bevissikring i alle borgerens frie, fortrolige kommunikasjon. Forholdet mellom stat og borger i et liberalt demokrati, er et spørsmål om tillit. Staten ved regjeringen skal be om borgernes tillit. Borgerne skal ikke be om statens tillit. Regjeringens lovforslag innebærer derimot en massiv og generell mistillitserklæring fra staten overfor samtlige borgere. Så enkelt kan det sies om hvorfor et slikt tiltak ikke er forenlig med essensen i et liberalt demokrati.”

Justisdepartementets og Politijuristenes reaksjon på Datatilsynets direktørs utalelser til Aftenposten, bekrefter at våre myndigheter enten ikke har forstått disse grunnleggende prinsippene, eller bevisst ønsker å snu på dem. Begge deler er uakseptabelt i et liberalt demokrati.

Disse prinsippene er grunnleggende, og jeg har behandlet dem i et større perspektiv i en artikkel som kommer på trykk i det kommende jubileumsnummeret av Tidsskrift for Strafferett. Her er en lenke til manus til artikkelen “Kan ideen om den liberale, demokratiske rettsstat overleve hvis samfunnsvern blir det overordnede politiske mål?”.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

7 Comments

  1. Godt sagt, som vanlig!

    Jeg regner med at du kjenner til det, men jeg syns det passer godt å ta med under her:

    Studenter ved MIT har forsket på hvor mye “innhold” man kan finne ut fra lagret trafikkdata, og det er ganske så mye: http://reality.media.mit.edu/dyads.php

    Klikk også “User Behavior Modeling and Prediction” i margen for å lese om hvordan, og hvor treffsikkert, man kan bruke trafikkdata til å forutse hvor folk kommer til å være på bestemte tidspunkt i framtiden.

  2. Jon W-A

     /  January 31, 2011

    Takk, og, ja, jeg har lest MIT-studiet. Dette har kommet dårlig frem i den offentlige debatten. Prøver å få noen journalister til å ta tak i det…

  3. Sus Scrofa

     /  February 1, 2011

    Hm.

    (1) Datatilsynet anfører at det er innholdsovervåkning å overvåke at jeg har vært i kontakt med Olafiaklinikken.

    (2) Dette er det angivelig mistillit å påpeke — i hvert fall ifølge instanser som har benektet at dette er noen form for personovervåkning whatsoever.

    Jeg lurer på hva problemet er. Fakta er i hvert fall relativt tydelig: om jeg vet hvor du har vært (på Olafia), så har jeg en potensielt inkriminerende opplysning om hva du har gjort. Noen ser ut til å ville gjøre dette til et spørsmål om hva man kaller dette for, ikke om hva det innebærer.

    (Om Arbeiderpartiet synes jeg med dette viser dem mistillit … vel, their loss. Jeg tar det som et tegn på at jeg har stemt feil.)

  1. Tweets that mention Justismyndighetens omvendte tillitsperspektiv | § UHURU -- Topsy.com
  2. Hvorfor det er så viktig å stoppe Datalagringsdirektivet, og hva du kan gjøre | børge forteller om livet
  3. Svar til Arve Kambe angående Datalagringsdirektivet (DLD) « Fnord Spotting
  4. Kontrollhysteri? | § UHURU

Leave a Reply