Hvor langt rekker Justisdepartementets begrunnelse for datalagring?

Gjennom hele debatten om datalagringsdirektivet, har politimyndigheter, politisk ledelse i Justisdepartementet og Arbeiderpartiets ledelse, når det har kommet til stykket først og fremst brukt ett eksempel på en type data som har stor beytdning for oppklaring av kriminalitet som utelukkende begås på nettet: Opplysning om hvilken abonnent som disponerte en bestemt IP-adresse på et gitt tidspunkt.

Her har man særlig trukket frem én type kriminalitet; opplasting på nett av overgrepsbilder med barn – noe som selvfølgelig er en ytterligere, forferdelig krenkelse av ofrene for slike avskylige overgrep.

Her er et lite utvalg av slike innlegg/utspill det seneste halvannet år:

“Datalagring mot overrgrep”, av statssekretær Astri Aas-Hansen

“Statsadvokat hardt ut mot norske datalagringsregler”, Aftenposten

“Pedofile slipper unna – Kripos frustrert over regelverket”, Aftenposten

Det er klart at man ved å spille på dette, vekker mange følelser hos folk – og slik retorikk kan misbrukes/overdrives, slik Knut Johannessen påpekte i en kommentarartikkel på Nettavisen i 2009. At poenget nok er overdrevet, med hensyn til dets omfang, kan blant annet tidligere uttalelser fra Kripos tyde på. Da Redd Barna og andre i 2008 kritiserte Kripos for å ikke ta slike saker alvorlig nok, svarte Kripos med å anklage dem for å overdrive problemet:

“Færre overgrepsbilder enn man tror”, Kripos til ABC Nyheter i 2008

Senest denne uken er det imidlertid igjen betydningen av IP-adresser for å etterforske distribusjon av overgrepsbilder på internett som fremheves, når Justisdepartementet skal argumentere for nødvendigheten av å innføre datalagringsdirektivet. I innlegget “Datalagring er nødvendig” på regjeringens nettsider, skriver statssekretær Pål K. Lønseth blant annet:

Hele poenget med Justisdepartementets lovforslag er jo nettopp at dagens tilgang til data ikke er tilstrekkelig: For eksempel er det slik at data om brukeridentiteten bak IP-adresser lagres i maksimalt 21 dager. Denne typen data er ofte det eneste politiet har å gå etter når det gjelder internettrelaterte overgrep mot barn, og Kripos har i flere saker opplevd at etterforskning må stanses fordi data er slettet.

Jeg er enig i at opplysning om hvilken abonnent som disponerte en gitt IP-adresse på et gitt tidspunkt, er en opplysning som ISP’er bør ha lagret i en viss tid. Blant annet fordi en type kriminalitet som opplasting av overgrepsbilder på internett, er en handling som kun skjer digitalt, slik at man – i hvert fall for alle praktiske formål – oftest bare har IP-adressen å holde seg til for å kunne finne gjerningspersonen. Selv om man i utgangspunktet har en rett til å ytre seg anonymt for omverdenen på nett (noe som kan være nødvendig for blant annet politiske aktivister/dissidenter som ellers risikerer forfølgelse), er det problematisk om man skal kunne begå en alvorlig, straffbar handling som opplasting av overgrepsbilder av barn, uten at vedkommende ISP kjenner til abonnenten bak den benyttede IP-adressen. Vi ønsker nemlig heller ikke at ISP’ene skal bli holdt ansvarlig for abonnentenes ytringer. ISP’er er ikke, og bør ikke bli, “redaktører” – da det vil kunne medføre unødvendig og uheldig sensur også av lovlige ytringer. Derfor bør heller opplysning om abonnent finnes, slik at dette kan oppgis til politiet på nærmere bestemte vilkår, i forbindelse med etterforskning.

Dette har jeg allerede skrevet om i innlegget “Datalagringsdirektivet for fall i EU?” – der det fremgår at dette også er en løsning som Tysklands justisminister og EUs kommissær for justis og fundamentale rettigheter, Viviane Reding, støtter. Men som begge de to, mener også jeg at den øvrige masselagringen av alle borgerens kommunikasjonsdata ved bruk av telefoni og e-post, som dagens direktiv krever, er noe prinsipielt annet – og uakseptabelt i et liberalt demokrati.

Dette skrev blant annet jeg og advokat Mette Yvonne Larsen om i en felles kronikk på vegne av henholdsvis ICJ-Norge og Advokatforeningen, i Bergens Tidende: “Et spørsmål om tillit”

Poenget er altså at det argumentet for innføring av datalagrigsdirektivet som til stadighet fremheves sterkest fra regjeringens side, ikke strekker seg lenger enn til lagring av opplysning om bruker av  IP-adresser.

Lagring av de øvrige opplsyningene som direktivet og regjeringens lovforslag legger opp til, innebærer noe fundamentalt annet – og kan rett og slett ikke forsvares innenfor rammene av en liberal rettstat. Når regjeringen ikke skiller mellom disse tingene, og argumenterer for lagring av det hele, mens overgrepsbilder av barn på nett er  eksempelet som brukes i nesten alle utspill i media, forkludrer det debatten. På samme måte som regjeringen og Arbeiderpartiet har gjort med hensyn til en rekke andre sammenhenger i sin fremstilling av sitt lovforslag, jf blant annet mitt innlegg “Villedende og uredelig kampanje om datalagring”.

Hvis Høyres stortingsrepresentanter – hvis stemmer ligger an til å bli avgjørende for om Arbeiderpartiet får flertall for sitt lovforslag – ikke ser skillet mellom lagring av IP-adresser på den ene side og systematisk kartleggimg av hele befolkningens kommunikasjonsmønstre, kommuniksjonsnetverk og fysiske bevegelser (massebevissikring uavhengig av mistanke), ved bruk av sin menneskerettsbeskyttede kommunikasjonsfrihet, frykter jeg virkelig for forståelsen av hva et liberalt demorkati er.

Hvordan kan de forsvare at de med tanke på å kunne bruke det som bevis mot meg i en tenkt, fremtidig straffesak, systematisk skal lagre opplysninger om hvor ofte jeg kommuniserer med mine barn, hvor vi befant oss da vi kommunsierte og hvor lenge vi snakket hver gang? Og hvis de synes at det er i orden: Hvorfor skal de bare lagre dette når vi kommuniserer via telefon og e-post? Hvorfor skal de ikke lagre det samme når vi gjør det samme via Skype, Facebook eller andre elektroniske kommunikasjonstjenester? Og hvorfor er dette annerledes enn når vi møtes fysisk og snakker sammen? Logikken nak denne delen av direktivet og regjeringens lovforslag er, som man ser skremmende i seg selv – og skal den gjennomføres, kan vi ikke kalle oss annet enn en politistat – på dette området. (Se også juristen Christian Elinds bloggpost om dette.)

Jeg tror imidlertid at de som ser disse sondringene – og ikke betrakter “hele pakken” som én og samme sak – vil forstå at den løsningen som skisseres av Tysklands justisminister og EU-kommissær Reding, er veien å gå.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

3 Comments

  1. Jack

     /  March 17, 2011

    En bør også være oppmerksom på en nokså kraftig tendens til at potensielle lovbrudd “etterforskes” og “pådømmes” helt andre steder enn hos politiet og i rettsystemet.

    Istedet får offentlige etater myndighet til å kjøre en sak fra a til å uten at rettsystemet blir involvert. Det betyr en dramatisk svekkelse av personers rettsvern.

    Det er naturlig å anta at også institusjoner som etterforsker og pådømmer utenfor rettsvesenet vil utnytte DLD. Vi har allerede sett eksempler fra NAV og skattemyndighetene.

    Dette betyr at den samlede konsekvensen vil utgjøre en stor trussel mot rettsstaten.

  1. Tweets that mention Hvor langt rekker Justisdepartementets begrunnelse for datalagring? | § UHURU -- Topsy.com
  2. Per Kristian Foss og Bent Høie forsøker å forsvare DLD | § UHURU

Leave a Reply