Misforstått spørsmål om “de edleste motiver”

Fra justismyndighetenes og enkelte stortingspolitikeres side er følgende retoriske spørsmål reist i debatten om datalagringsdirektivet:

Når en rekke persondata – herunder kommunikasjonsdata, lagres privat av kommersielle hensyn, er dét et edlere formål enn lagring av data for kriminalitesbekjempelse?

Spørsmålet ble blant annet reist fra politiets side under gårsdagens åpne høring på Stortinget, og stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet, Anne Marit Bjørnflaten, stilte det også til meg under høringen.

Et slikt spørsmål avslører en misforstått og for demokratiet farlig logikk.

Det korte, enkle svaret er at det som skjer mellom to borgere – kunde og tjenesteyter – er frivillig og privat. Bevissikring til kriminalitetsbekjempelse er et tvangsmiddel som kun skal brukes når det er nødvendig overfor den enkelte borger. Men dette kan utdypes:

At vi velger til en viss grad å benytte oss av diverse kommunikasjonstjenester som krever at opplysninger om kommunikasjonen vår lagres, er prinsipielt sett en privat sak. Men også her angir i Norge personopplysningsloven grenser, både med hensyn til krav om informert samtykke og om at opplysninger kun kan lagres til bestemte formål. Målet er å begrense slik lagring av personopplysninger til et nødvendig minimum. Som det heter i avsnitt 30 i fortalen til EUs direktiv om behandling av personoplysninger og beskyttelse af privatlivets fred i den elektroniske kommunikasjonssektor:

Systemer til levering af elektroniske kommunikationsnet og kommunikationstjenester bør konstrueres, så de begrænser mængden af nødvendige personoplysninger til et absolut minimum

Og -viktigst – kunden kan når som helst gjøre opp for seg og deretter kreve alle identifiserende opplysninger slettet. Den enkelte har rettslig sett full kontroll over sine egne kommunikasjonsdata.

I praksis er det likevel klart at mange andre tjenester som i dag er tilgjengelige, opererer noe utenfor dette idealet. Det er for eksempel ingen tvil om at også opplysninger som vi legger “frivillig” igjen hos utenlandske, kommersielle aktører som Facebook, Google og andre, i henhold til vilkår som de færreste leser eller setter seg inn i, er noe som bør vekke større debatt.

Men dette er prinsipielt sett en annen debatt enn spørsmålet om staten med tanke på fremtidig kriminalitetsbekjempelse skal kunne pålegge lagring av slike opplysninger, og endog i større utstrekning enn det gjøres i henhold til private avtaler mellom borgerne. Det er altså ikke snakk om hvilke formål som er “edlest” – det snakk om hvem som skal ha kontroll med borgernes frie kommunikasjon i et demokrati – borgerne eller staten?

Vi kan ikke godta som grunnlag for diskusjonen om datalagringsdirektivet at man visker ut den viktige prinsipielle forskjellen mellom på den ene siden privatrettslig “overdragelse” av rettigheter til personopplysninger og på den annen side statlig “ekspropriasjon” av kontrollen med borgernes personopplysninger. Et tiltak som datalagringsdirektivet representerer sistnevnte kategori.

(Mer utdypet om dette aspektet fra et juridisk perspektiv, på bakgrunn av de overordnede sivile og politiske rettigheter som gjelder etter blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjonen (EMK), finner man blant annet i denne artikkelen (av undertegnede), nylig utgitt som kapittel i boken “Overvåkning i en rettsstat”, Dag Wiese Scartum (red.), Fagbokforlaget 2010. Videre kan jeg vise til Den internasjonale juristkommisjonen, norsk avdelings høringsuttalelse til fjorårets høringsnotat om datalagringsdirektivet. For en mer overordnet gjennomgang av balansen mellom stat og borger med hensyn til informasjonsfrihet, vises til min artikkel Kan ideen om den liberale, demokratiske rettsstat overleve hvis samfunnsvern blir politikkens overordnede mål?, (manus) i kommende jubileumsnummer av Tidsskrift for Strafferett (Gyldendal Norsk Forlag 2011)).

Oppsummeringen av det som er utdypet i de artiklene og innleggene det er lenket til ovenfor er at bevissikring i borgernes frie kommunikasjon kun kan tillates når det er relevant, målrettet og nødvendig, relatert til en konkret etterforsknings- eller etterretningssak.

Borgernes kommunikasjon er ikke et “verktøy” for politiet, før disse vilkårene er oppfylt. Tvert om; borgernes adgang til fri kommunikasjon er borgernes verktøy for å kunne utøve sin konvensjonsbeskyttede rettigheter i et demokrati.

Med mindre vi skal gi på båten de normer og prinsipper som gjelder for statlige inngrep i borgernes private sfære og kommunikasjonsfrihet, må vi holde fast ved disse prinsippene, og ikke henfalle til en ren pragmatisk tilnærming, hvor en misforstått henvisning til “de edleste motiver”-prinsippet skal styre forvaltningen av borgerens sivile og politiske rettigheter.

Vi må kunne forholde oss kritisk til flere fenomener på samme tid, uten å blande kortene. Spørsmålet om grensene for statens adgang til å ta kontroll over opplysninger om borgernes ellers frie kommunikasjon, må diskuteres i henhold til de overordnede, rettslige normer og prinsipper som er nedfelt i de juridiske konstitusjoner som definerer den liberale rettsstaten. Spørmålene om hvordan private aktører behandler opplysninger om hverandre, må løses separat – og det finnes også regler for dette, selv om globalisering skaper utfordringer.

Et annet viktig poeng i forlengelsen av dette er at den kommunikasjonen som datalagringsdirektivet (pr i dag) omfatter, kun utgjør en del av den elektroniske kommunikasjonen som benyttes av borgerne. Nettopp dette poenget illustrerer hvorfor man ikke kan godta et slikt tiltak: Tiltaket er ikke effektivt i henhold til sin egen logikk, særlig ikke over tid. Samtidig tilsier denne logikken at man må gå mye lenger; man bør tvangslagre opplysninger om borgernes kommunikasjon i alle andre elektroniske kommunikasjonstjenester, som Skype, Facebook-chat med mer, for å sikre at det ikke finnes kommunikasjonskanaler igjen hvor borgerne kan kommunisere i fortrolighet. Og i forlengelsen av denne logikken, bør krypterte løsninger forbys. EU-parlamentet har allerede vært inne på disse tankene, noe jeg omtale i denne bloggposten i fjor. Det har også stortingsrepresentanten Arve Kambe fra Høyre.

Dette bør i grunnen være nok til at folk forstår at datalagringsdirektivet er en arbeidsulykke i et liberalt demokrati.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

16 Comments

  1. Gullstandard

     /  February 8, 2011

    “In questions of power then,” wrote Jefferson, “let no more be heard of confidence in man, but bind him down from mischief by the chains of the Constitution.”

  2. Jon W-A

     /  February 8, 2011

    Nettopp – og som sitert på forsiden av bloggen.

  3. Lykkja

     /  February 8, 2011

    Er det i det hele tatt noen som ikke ser at dette dreier seg om “keiserens nye klær”? DLD-forkjemperne vet at de ikke har noen sak, ingen dokumentasjon av verdi, så de kjører på med reinspikka retorikk og koker suppe på spiker. Hadde de i det minste hatt noen gode argumenter så ville for eksempel en hel del oppegående mennesker ha blitt forkjempere for DLD. Det har ikke skjedd, det våger jeg å påstå. Heller ikke får vi noen som helst dokumentasjon på hvorfor tallene, som viser at etter DLD i Tyskland ble innført så virker DLD mot sin hensikt, er feil. INGENTING, verken i Norge eller fra Tyskland. Masse skrik og lite ull ved hver eneste konfrontasjon. Her ligger det helt andre hensikter enn tiltak mot terror og barneporno. Latterlig, de skjemmer seg ut for hele norges befolkning ved å snu absolutt alt på hodet i sin nytale (George Orwell: 1984).

  4. John Wessel Aas holdt innlegg for gruppen før meg i den åpne høringen. Jeg synes hans innlegg var så bra at jeg fikk prestasjonsangst.

    Kanskje begrepet “Hoppe etter Wirkola” skal byttes ut med “Tale etter Wessel”?

  5. Våger meg utpå. Først til Lykkja sin kommentar. Tallene fra Tyskland er slik jeg ser det ikke noe bevis for at DLD ikke virker. Før DLD ble innført hadde tysk politi den samme tilgangen til trafikkdata som det norsk politi alltid har hatt. Dvs teleselskapene lagrer etter behov og politiet får innsyn. Wessel-Aas skrev i en annen blogg at det ikke lagres trafikkdata i det hele tatt lenger. Det er feil. Alt er som før DLD ble innført. Når DLD innføres innebærer selvsagt ikke det at antall saker som etterforskes med hjelp av trafikkdata øker dramatisk. I Norge ble det etterforske med trafikkdata i ca 1800 av 75000 saker alvorlig krim i 2010.

    At antall alvorlig krimsaker gikk opp noe fra 2007 til 2009 i Tyskland kan skyldes mange forhold, f.eks at Bulgaria og Romania ble EU-medlemmer 1. januar 2007 og borgerne derfra kunne reise fritt. Samtidig har de meget høy oppklaringsprosent for alvorlig krim. At den har gått ned med 1,3% er korrekt, men å legge “skylda” på DLD er søkt. I Norge gikk antall krimsaker opp med 5% fra 08 til 09. Samtidig var oppklaringsprosenten rekordlav, 34% for all type krim.

    Jeg mener det er useriøst å hevde at bruk av trafikkdata i etterforskning av alvorlig krim viker mot sin hensikt, også innenfor DLD-rammen. Liker overhodet ikke neglisjeringen av hvor viktig det er at nettopp slik krim blir oppklart. Se på Martine-saken. En far bruker all sin energi på at datterens morder skal straffes. Man må ikke undervurdere folks oppfatning av at de skyldige skal tas. Derfor mener 6 av 10 nordmenn at DLD er fornuftig.

    Til Jon: Du argumenterer knallgodt. Er det noe som er vanskelig å argumentere i mot så er det dine utlegninger. Så på høringen i går, og du var solid. Du brukte heller ikke ordet “kartlegging” selv om jeg syntes du hadde det på tunga:-)

    Dette med forskjell på lagring av kommers hensyn og krim hensyn. Du skriver at det er en avtale mellom kunde og tjenesteyter og at opplysninger kun kan lagres til bestemte formål. Men i en abbonementsavtale med Telenor står det uttrykkelig at trafikkdata likevel kan gis til domstolene, politi, påtalemyndigheten eller andre offentlige myndigheter når Telenor er rettslig forpliktet til å utlevere slik informasjon. Med DLD kan jeg ikke se at akkurat denne biten endres så mye, iaf ikke sett med ikke-jurists øyne. Like mye som jeg er uenig i at Data Retention, data oppbevaring, er å kartlegge nettverk, bevegelsmønstre o.l. så synes jeg begrepet bevissikring ikke klinger godt. Det er ingen som mistenkt bare fordi trafikkdata blir lagret hos teletilbyderne. Er det ikke slik at om politiet vil sikre bevis i en barnepornosak så sikrer de bevis f.eks ved å legge beslag på PCer, mobiler o.l. For meg ligner det på å legge beslag på ting og trafikkdata er ting. Da får man en rettskjennelse og så henter man ut data for de man har konkret mistanke mot.

    Det store spørsmålet er om DLD er et nødvendig tiltak. For å oppveie mot personvern balanserer man det med at det “bare” er trafikkdata som lagres. Å lagre innhold, som vel må bli konsekvensen av “tvangslagring” av borgerens kommunikasjon på skype og facebook er ikke noe jeg tror kan bli aktuelt.

    Avslutningsvis. Hva holder Datatilsynet på med? I startgropa av DLD-debatten smeller de til med sletteplikt etter 21 dager for IP-adr. Begrunnelse var at tilbyderne ikke hadde behov for mere og at personopplysningsloven krevde sletting når det ikke lenger var behov. Så sa de noe oppsiktsvekkende. Politiets behov er irrellevant! Det er samfunnets behov som relevant, men det streifet ikke DT tydeligvis. Så kommer de samme dag som høringen, utfordret av Aftenposten!, og da har de tenkt seg om og vil godta pliktlagring i 90 dager (som fortsatt ikke er lenge nok iflg politiet). Jeg lurer på hvem som har klekket ut denne planen…

  6. Jon W-A

     /  February 8, 2011

    Øystein, du holdt et glimrende innlegg – ingen grunn til ydmykhet!

  7. Jon W-A

     /  February 8, 2011

    Det var hyggelig sagt, Tor. Du argumenterer også godt, men som sagt før; innenfor noen andre rammer enn dem jeg “må” forholde meg til som en jurist som anerkjenner og forsvarer den liberale rettstatens prinsipper slik de er utviklet gjennom særlig EMDs praksis. I forhold til dét perspektivet, er mye av din argumentasjon avhengig av at du omdefinerer rettslige fenomener og/eller legger et annet innhold i begreper enn det innholdet som gjeldende rett legger i dem.

    Det er derfor vi umulig kan bli enige. Et eksempel fra din siste kommentar, er når du ikke vil bruke begrepet “bevissikring” om statlig påbud om registrering og lagring av data med sikte på bruk i kriminalitetsbekjempelse. Det heter bevissikring når det samme gjøres som ledd i etterforskning etter straffeprosessloven § 215a, og det blir ikke plutselig noe annet om man som DLD krever, bare fordi man gjør det overfor alle, hele tiden. Men det er klart at det kan være fristende å kalle det noe annet, for derved å tilsynelatende komme utenom det faktum at det er et straffeprosessuelt inngrep. Illustrerende i så måte jo nettopp innføringen av straffeprosessloven § 215a i 2005. Et sikringspålegg etter § 215a innebærer jo fysisk og teknisk akkurat det samme som DLD, med den eneste (viktige) forskjell at sikringen (sletteforbudet) er saksrelatert og målrettet. Men data blir værende der de var, hos teletilbyderen, og kan ikke utleveres til politiet før den videre etterforskningen fører til konkretisert mistanke mot noen. Med DLD vil sikringen imidlertid pålegges ved lov, som en generell, kontinuerlig plikt for alle teletilbydere og overfor alles trafikkdata. Justisdepartementet bekrefter for så vidt dette, ved at lovproposisjonen jo sier at ved innføring av DLD, kan § 215a oppheves. Den erstattes på dette punkt nettopp av lagringsplikten som innføres i ekomloven. Det hadde slik sett vært mer “ærlig” å lovfeste lagringsplikten gjennom straffeprosessloven.., men det ville se “dårlig” ut, for da blir realiteten mer iøyenfallende. Det ville dessuten bli en “kinkig” øvelse med lovhenvisninger, når for eksempel finanstilsynets tilgang til de samme dataene skulle lovfestes.

    Når det gjelder din påpekning av at abonnementsvilkårene i dag inneholder en “bestemmelse” om at data kan utleveres til politiet/påtalemyndighetene når teletilbyderen er rettslig forpliktet til slik utlevering, er jo ikke dette et avtalevilkår, men en påminnelse om det selvfølgelige, og noe som verken kunden eller teletilbyderen har herredømme over. Det har dessuten ingenting med lagringsplikt å gjøre. Hvis man skulle uttrykke situasjonen etter innføring av DLD i avtalevilkårene, ville man ha måttet tilføye at “i tillegg til de data som vi har behov for å lagre om din bruk (oppramsing) for å kunne administrere kundeforholdet, er vi ved lov pålagt å registrere også følgende data (oppramsing). Alle disse data er vi pålagt å lagre i 6/12/24 måneder, for det tilfellet at politiet (m fl?) får bruk for dem i en fremtidig straffesaksetterforskning eller Politiets sikkerhetstjeneste for bruk for dem i undersøkelser i forebyggende etterretningsøyemed. Dataene kan heller ikke slettes, dersom du avslutter kundeforholdet. Utlevering til politiet eller politiets sikkerhetstjeneste vil bare skje dersom vi er rettslig forpliktet til det i henhold til de til enhver tid gjeldende regler for slik utlevering. Du vil bli underrettet om slik utlevering, med mindre vi pålegges taushetsplikt om dette i vedkommende utleveringspålegg. Ved utlevering til Politiets sikkerhetstjeneste som ledd i undersøkelser i forebyggende etterretningsøyemed, vil du ikke bli underrettet”.

    Hyggelige “avtalevilkår”…;-)

  8. TIL TOR:
    Det var hyggelig sagt, Tor. Du argumenterer også godt, men som sagt før; innenfor noen andre rammer enn dem jeg “må” forholde meg til som en jurist som anerkjenner og forsvarer den liberale rettstatens prinsipper slik de er utviklet gjennom særlig EMDs praksis. I forhold til dét perspektivet, er mye av din argumentasjon avhengig av at du omdefinerer rettslige fenomener og/eller legger et annet innhold i begreper enn det innholdet som gjeldende rett legger i dem.

    Det er derfor vi umulig kan bli enige. Et eksempel fra din siste kommentar, er når du ikke vil bruke begrepet “bevissikring” om statlig påbud om registrering og lagring av data med sikte på bruk i kriminalitetsbekjempelse. Det heter bevissikring når det samme gjøres som ledd i etterforskning etter straffeprosessloven § 215a, og det blir ikke plutselig noe annet om man som DLD krever, bare fordi man gjør det overfor alle, hele tiden. Men det er klart at det kan være fristende å kalle det noe annet, for derved å tilsynelatende komme utenom det faktum at det er et straffeprosessuelt inngrep. Illustrerende i så måte jo nettopp innføringen av straffeprosessloven § 215a i 2005. Et sikringspålegg etter § 215a innebærer jo fysisk og teknisk akkurat det samme som DLD, med den eneste (viktige) forskjell at sikringen (sletteforbudet) er saksrelatert og målrettet. Men data blir værende der de var, hos teletilbyderen, og kan ikke utleveres til politiet før den videre etterforskningen fører til konkretisert mistanke mot noen. Med DLD vil sikringen imidlertid pålegges ved lov, som en generell, kontinuerlig plikt for alle teletilbydere og overfor alles trafikkdata. Justisdepartementet bekrefter for så vidt dette, ved at lovproposisjonen jo sier at ved innføring av DLD, kan § 215a oppheves. Den erstattes på dette punkt nettopp av lagringsplikten som innføres i ekomloven. Det hadde slik sett vært mer “ærlig” å lovfeste lagringsplikten gjennom straffeprosessloven.., men det ville se “dårlig” ut, for da blir realiteten mer iøyenfallende. Det ville dessuten bli en “kinkig” øvelse med lovhenvisninger, når for eksempel finanstilsynets tilgang til de samme dataene skulle lovfestes.

    Når det gjelder din påpekning av at abonnementsvilkårene i dag inneholder en “bestemmelse” om at data kan utleveres til politiet/påtalemyndighetene når teletilbyderen er rettslig forpliktet til slik utlevering, er jo ikke dette et avtalevilkår, men en påminnelse om det selvfølgelige, og noe som verken kunden eller teletilbyderen har herredømme over. Det har dessuten ingenting med lagringsplikt å gjøre. Hvis man skulle uttrykke situasjonen etter innføring av DLD i avtalevilkårene, ville man ha måttet tilføye at “i tillegg til de data som vi har behov for å lagre om din bruk (oppramsing) for å kunne administrere kundeforholdet, er vi ved lov pålagt å registrere også følgende data (oppramsing). Alle disse data er vi pålagt å lagre i 6/12/24 måneder, for det tilfellet at politiet (m fl?) får bruk for dem i en fremtidig straffesaksetterforskning eller Politiets sikkerhetstjeneste for bruk for dem i undersøkelser i forebyggende etterretningsøyemed. Dataene kan heller ikke slettes, dersom du avslutter kundeforholdet. Utlevering til politiet eller politiets sikkerhetstjeneste vil bare skje dersom vi er rettslig forpliktet til det i henhold til de til enhver tid gjeldende regler for slik utlevering. Du vil bli underrettet om slik utlevering, med mindre vi pålegges taushetsplikt om dette i vedkommende utleveringspålegg. Ved utlevering til Politiets sikkerhetstjeneste som ledd i undersøkelser i forebyggende etterretningsøyemed, vil du ikke bli underrettet”.

    Hyggelige “avtalevilkår”…;-)

  9. Ingen grunn til beskjedenhet, Øystein – du holdt er klart og tydelig innlegg, selv!

  10. Takk for grundig svar Jon. OK, det er greit at det defineres som bevissikring, selv om det høres forbasket unaturlig ut:-) Men som jeg har utfordret med før, dette må bety, for alle praktiske formål som Støre pleier å si, at det drives bevissikring også i dag.

    Så til overskriften i denne bloggposten. Jeg mener du har misforstått Bjørnflatens spørsmål. Det du faktisk sa er heller ikke slik du formulerer det i bloggen. Hun spurte “hvorfor er det mere betenkelig hvis det lagres for samfunnets behov enn når det lagres for kommersielle formål?” Det er slik jeg tenker også. Hvorfor er dagens situasjon OK, hvorfor er ikke alt man frykter med DLD gangbart i dag?

    Du svarte at spørsmålet var feil stilt, du tolket hennes spørsmål slik “hvorfor skal kommers veie tyngre enn samfunnets behov”. Det er to forskjellige ting svarte du, kommers veier ikke tyngre men du vil ikke at formålet med lagringen skal være for krim etterforskning.

    Hun spurte om hvorfor det er mere betenkelig å lagre for samfunnets forhold. Du dreier det over til at spørsmålet er misforstått og at det har med de edleste motiver å gjøre. Jeg mener det er en feiltolking av spørsmålet og at du ikke svarte på det hun var ute etter.

    Anders Brenna skulle også svare på utfordringen om hvorfor “dere” vet bedre enn politiet, og hvordan kan “dere” si at DLD ikke vil virke. Han tok kun for seg internett, var så vidt innom telefoni. Mindre enn 1% av trafikkdata som ble hentet ut i 2010 dreide seg om IP-adr. Resten var telefoni og basestasjonsøk. Bjørnflaten gjentok dette med krim utført i affekt, mens Brenna hadde en utlegging om dette som ikke står til eksamen. Poenget er at det kan ta tid før man finner en mistenkt. Husker du drapssaken på Kongsvinger i 2009? Gjerningsmannen stjal offerets mobil. Mange mistenkte var inne og flere var i varetekt. 4-5 måneder senere begynte gjerningsmannen å bruke telefonen med sitt eget sim kort. Politiet sjekket jevnlig om telefonen ble tatt i bruk (IMEI avslører det?) og fikk napp etter 5 måneder. Gjerningsmannen ble dermed tatt. Det er nettopp når krim er utført i affekt at trafikkdata kan komme til nytte. Da har ikke gjerningspersonen gjort tiltak for å skjule spor før forbrytelsen og han kan ikke få slettet trafikkdata.

  11. Lykkja

     /  February 8, 2011

    Forskjellen på frivillig lagring og overvåkning/bevissikring kunne man kjørt et interessant samfunnseksperiment på. Man kunne plukket ut noen tilfeldige kandidater og snikfotografert dem i alle mulige private situasjoner, lagt ut masse personlige betroelser og overvåket alle bevegelser de hadde gjordt med TVANG. Kari Storækre har hatt noen lignende opplevelser har jeg hørt. Så kunne man sammenlignet hvor mange av denne gruppen som ble psykiatriske pasienter sammenlignet med de som FRIVILLIG bretter ut hele privatlivet sitt med video og intime betroelser. Når alle bevegelser man gjør blir pålagt en statlig lagring for å muligens brukes mot en som bevis hvis man gjør noe galt vil garantert føles forskjellig fra om man blir registrert i et kunderegister med det for øyet å få en faktura en gang i måneden. Forkjemperne for Datalagringsdirektivet har tydeligvis veldig liten respekt for borgernes samfunnsrettigheter, det dreier seg om at kriminelle, horer, rosabloggere, advokater har retten til å være samfunnsborgere med stemmerett, de er faktisk myndige, fullt ut uavhengig av hva de driver med i yrkeslivet, på fritida, i kjærlighetslivet eller på soverommet. At voksne mennesker skal bli tvunget til å rapportere til makthaverne når de tar seg en tur på butikken eller på jobb er helt absurd. De som vil kan gjerne installere en chip med GPS inn i kroppen, men det må være frivillig. Arbeiderpartiet mener tydeligvis at de har rett til å registrere alle bevegelser og kontakter i folks privatliv og til og med holde øye med dem når de bedriver vanlig organisasjonsaktiviteter og politisk aktivitet. Det skal de bare ligge unna. Selv om det er en statistisk sjanse for at det foregår pedofile aktiviteter på Arbeiderpartiets sommerleire, så trenger man da for svingende ikke rapportere alle som har kontakt med hverandre inn til politiets sikkerhetstjeneste i tilfelle det har foregått noe ulovlig. Snart kommer vel kravet til at man må ha påbud med å ta med mobiltelefonen om man skal ta en skogstur for i skogen skjer det mye rart.

    Jeg reagerer på å bruke “kommersiell” i den sammenhengen som Bjørnflaten synes å hentyde på, særlig når Arbeiderpartiet har vært Microsoft sin ukritiske støttespiller gjennom mange år. Hun kan umulig ha særlig kunnskap om hvilken drakoniske planer Microsoft har hatt opp gjennom årene for å overta internett ved hjelp av sin monopolistiske praksis gjennom Palladium som dreier seg om kryptert maskinvare og programvare. Det ville gjort det fullstendig umulig åpne et Word-dokument uten at det ville blitt registrert, og man kunne i følge en ekspert på Cambridge ført til at man kunne ødelagt alle dokumenter med ord som “frihet” eller “demokrati” i samme stil som Amazon fjernet boka “1984” fra alle Kindle leseplater for en stund tilbake. Facebook er tross alt frivillige greier, men hvis Microsoft hadde lykkes så ville man få problemer med å koble seg på nettet med en datamaskin som ikke var “deres”. Open XML vs. OpenDocument var et illustrende eksempel på hvor korrumperte og lettmanipulerte nesten alle vestlige og ikke-vestlige land var når de støtte på verdens femte største selskap. Arbeiderpartiet trenger ikke sette seg på sin høye hest og bruke ordet “kommersielt” for å framheve sine moralske hensikter med statlig lagrings versus kommersiell lagring. Svada fra ende til annen, retorisk tøv, som vis er at de er tomme for argumenter.

  12. Britt

     /  February 13, 2011

    Ang. de edleste motiver, så bruker Faremo denne analogien i høringen (7.februar, se video ca. 16:20
    http://stortinget.no/no/Hva-skjer-pa-Stortinget/Videoarkiv/Arkiv-TV-sendinger/?mbid=/2011/H264-full/Hoeringssal1/02/07/hoeringssal1-20110207-115731_2m.mp4&msid=149&dateid=10003325)
    Hun mener “en kan ikke nekte politiet tilgang til trafikkdata for bekjempelse av alvorlig kriminalitet når “vi” samtidig tillater at kommersielle aktører lagrer sensitive data til bruk av markedsføring mot hver enkelt av oss. Som politisk aktør kan vi ikke la de kommersielle behov gå foran behov som samfunnet har for bekjempelse av kriminalitet.”
    En merkelig formulering tatt i betraktning at Norge er et demokratisk land og ikke en faciststat… Her presser staten seg inn og forventer at næringslivet og deres kunder skal betale kostnadene for politikken deres.
    Det er forøvrig mulig å reservere seg mot reklame (samt sperre for dette på PC), og det er heller ikke lov å akkumulere personlig data uten kundens tillatelse. I så måte var dette en dålig analogi.

    Hanenborg spør hvorfor Datatilsynet snur ang. lagring av IP-nummer, etter utfordring fra Aftenposten. Datatilsynet vurderte at IP-nummer er mindre intrusivt. Det er vel også rimelig at Aftenposten viser interesse av dette. DLD er en trussel for den frie presse, og som vi vet så står pressen unisont samlet mot DLD. Det ble også nevnt at også pressen avdekker kriminalitet, noe som oftest utelates i denne debatten.

    Som Jon skriver, så er det bare noe av kommunikasjonen som skal overvåkes for lagring, i henhold til DLD, så hvorfor sette grensen her. Og hva med bildelagring fra kamera i boliger hvor der bor barn for å sikkre bevis for senere bruk om mistanke om overgrep.
    Jeg tror ikke en skal bli forbauset om dette foreslås. Tilsvarende som det er foreslått at enhver borger skal ha et nasjonalt IDkort som, over tid, kan integreres med det meste en gjør. Tanken er ikke nye, og i den norske utredningen av nasjonal IDkort (biometrisk med RFID) finner en eksempler hvor en unik eID kan identifisere borgeren på internet: “eID-innehaverens fødselsår for å kunne verifisere om vedkommende er gammel nok til å ta i bruk en bestemt tjeneste eller ung nok til delta i et bestemt diskusjonsforum på nettet eller lignende…”. (Barn er gangbart motiv, her også…)
    I EU’s digitale agenda er nasjonale e-IDkort ofte nevnt, og det gis eksempler på hvordan en kan få borgerne til å bruke disse, og hvordan persondata kan akkumuleres, identifiseres, sendes over landegrenser, integreres med annen data fra andre databaser, osv.

    Edle motiver – men en katastrofe for demokrati.

  1. Tweets that mention Misforstått spørsmål om “de edleste motiver” | § UHURU -- Topsy.com
  2. Hvem tror du at du er, Erna Solberg? | § UHURU
  3. Blir forbud mot sletting av harddisker neste skritt ihht regjeringens nye logikk? | § UHURU
  4. Nei til Datalagringsdirektivet – en gang for alle | personvern.uv.no

Leave a Reply