Politiets “verktøy”-retorikk og handelshøyskoleforklaringen på hvorfor datalagringsdirektivet er feil

Høyres politikere ville ganske spontant ha reagert om Arbeiderpartiet foreslo at alle nordmenns – herunder næringsdrivendes – egenkaptial skulle båndlegges til fordel for staten, gjennom en utleggsforretning til sikring av eventuelle, fremtidige krav. “Ekspropriasjon!”, ville de ha ropt. Hvorfor reagerer de ikke like klart når tilsvarende foreslås om sentrale deler av borgernes grunnleggende demokratiske rettigheter?

I debatten omkring datalagringsdirektivet har vi gjentatte ganger fått høre at de såkalte “trafikkdata” (som Arbeiderpartiet ønsker å pålegge teleselskapene plikt til å systematisk registerere og lagre for alle borgeres kommunikasjon, i tilfelle noen av oss begår en kriminell handling i fremtiden) er politiets “verktøy”.

Videre argumenteres det med at dette “verktøyet” – som altså er politiets – vil “tas” fra politiet, dersom teleselskapene ikke pålegges å lagre dataene slik at politiet kan hente dette “verktøyet” ut av “verktøykassa” når det skal brukes til å bygge(?) en sak mot en av oss i fremtiden.

Hvem vil ta et slikt verktøy fra politiet? Særlig når verktøyet åpenbart kan være nyttig, når man først får bruk for det – og det finnes i “kassa” når man åpner den.

Dette “verktøyet” er for eksempel ganske effektivt når det gjelder å finne ut av hva vi egentlig har bedrevet. Det er nemlig et kart over det meste av den enkeltes private nettverk (sosiale, politiske, profesjonelle m v), herunder hvem som inngår i nettverkene, samt når, hvor ofte og på hvilke steder de enkelte leddene i nettverkene aktiveres (denne forskningen fra MIT i USA er illustrerende for hvilket informasjonspotensiale slike data inneholder).

Men hvem er det som har laget dette verktøyet? Hvem er det som har bidratt med alle detaljene og koordinatene som skaper dette kartet? Er det politiet eller andre statlige organer – statens kartverk?

Nei. Det er den enkelte borger selv som er skaperen og opphavspersonen. Ved å ha benyttet et av de viktigste “verktøyene” borgere er tildelt som del av grunnpakken i sin sivile og poltiske “verktøykasse” i et liberalt demokrati. Nemlig kommunikasjonsfriheten, som henger sammen med og er en forutsetning for retten til fortrolig, privat kommunikasjon, ytrings- og informasjonsfrihet og foreningsfrihet. Rettigheter og friheter som skal kunne utøves uten vilkårlig og ubegrunnet statlig inngripen eller innskrenkning. For å holde oss til Arbeiderpartiets og justismyndighetenes terminolgi; staten har verken rett til å kikke på, tilegne seg eller båndlegge disposisjonsretten til innholdet i denne demokratiske “verktøykassa” til den enkelte borger, uten dennes samtykke. (Med mindre vedkommende borger selv har oppført seg i strid med samfunnets spilleregler, eller det i det minste er mistanke om det, og innholdet kan bidra til å oppklare dette – men det gjelder jo statistisk sett kun noen få prosent av oss).

Når skjedde så den generelle overdagelsen av disposisjonsretten til dette kartet, som er skapt av borgeren selv, fra til staten, slik at disposisjonsretten havnet  i “verktøykassa” til staten v/politiet – slik vi fortelles at den har?

Jeg har i alle fall ikke samtykket i en slik overdragelse, verken på egne eller mine barns vegne.

Når jeg kommuniserer direkte overfor en venn, kanskje hjemme i min egen stue, har jeg frivillig overdratt en viss disposisjonsrett til vennen min over opplysningen om at vi har snakket sammen og om at det skjedde på det gitte tidspunkt, i stuen min. Men avhengig av omstendighetene, forventer jeg en viss fortrolighet om det. Det baserer seg på tillit, en tillit som jeg velger å ha til en venn.

Jeg har også overdratt en begrenset disposisjonrett til andre typer borgere. For eksempel teleselskapet som leverer de telefonitjenestene som hjelper meg å effektivisere kommunikasjonsfriheten min til å kontakte og ha kontakt med famile, venner, meningsfeller, klienter, journalister og andre som inngår i de forkjellige nettverk som utgjør mitt liv i samfunnet.

Den disposisjonsretten som teleselskapet har fått av meg, gjelder imidlertid bare hva som er nødvendig for at disse tjenestene skal kunne ytes. I motsetning til dem jeg faktisk kommuniserer med og som bærer med seg opplysningene om kommunikasjonen, deltar imidlertid ikke teleselskapet i selve kommunikasjonen, annet enn som et kommesrielt, teknisk mellomledd.

De data om kommunikasjonen som registreres av teleselskapet i henhold til den disposisjonsretten jeg har overdratt, skal kun benyttes til det avtalte formålet, og skal så slettes. Om jeg plutselig skulle ønske det, kan jeg si opp kundeforholdet, gjøre opp utenstående regninger og kreve alle data slettet omgående deretter. Jeg kan ta tilbake full disposisjonsrett.

Dersom dataene (hele eller deler av “kartet” mitt) før den tid skulle bli relevante i en straffesak mot meg, må jeg selvfølgelig finne meg i at disposisjonsretten min begrenses ved tvang, og overtas midlertidig av politiet, på lovregulerte vilkår – akkurat som med andre opplysninger om meg som jeg enten har delt med andre eller besitter selv. Men opplysninger om hvordan jeg har benyttet kommunikasjonsfriheten min, som jeg i kraft av min rettmessige, demokratiske disposisjonrett har valgt å slette før den tid – det være seg i form av egne notater, dagbøker eller trafikkdata – vil være borte. Det vil gi politiet mindre opplysninger å gå etter, men det er ikke en systemfeil. Det er en konsekvens av min kommunikasjonsfrihet og min disposisjonsrett over dette verktøyet og over de kart jeg kan skape ved å bruke det.

Det er altså et retorisk falsum når justismyndighetene, politiet og Arbeiderpartiet omtaler våre trafikkdata som politiets “verktøy” – og derved oppstiller spørsmålet om innføring av en statspålagt generell plikt til systematisk, vilkårlig masselagring av alle våre trafikkdata, som et spørsmål om å ikke “ta fra politiet et verktøy”.

Det har aldri vært statens eller politiets verktøy. Inntil en konkret etterforsknings- eller etterretningssak kan begrunne noe annet har vi – av gode grunner – en menneskerettsbeskyttet eiendomsrett til våre egne trafikkdata, det digitale kartet over våre liv. Disposisjonsretten er vår.

Den lagringsplikten som Arbeiderpartiet vil ha Høyre med på å gi det nødvendige flertallet til å få innført, er i dette perspektivet en ren, statlig ekspropriasjon av vår disposisjonsrett over sentrale deler av kartet over vårt privatliv.

Hadde noe tilsvarende blitt foreslått med hensyn til våre økonomiske eiendeler, hadde hele Høyre garantert sagt stopp på ren ryggmargsrefleks.

Det er en gåte for meg at det ennå ikke har skjedd i Høyres sentrale ledelse, når det aktuelle ekspropriasjonsforslaget gjelder de mest grunnleggende demokratiske frihetene våre.

Sier Høyre ja til dette, er det fristende å spørre: Skarre værra no’ mer før’e stenger?

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

11 Comments

  1. Gullstandard

     /  February 12, 2011

    Jeg tviler på at Høires ryggmarksrefleks hadde slått ut på noe som helst. Det var som kjent dem som opphevet generalforsamlingens suverene rett til å velge styre til aksjeselskap. Partilederen presterte sågar dengang å si at hun var prinsipielt mot slikt, men at prinsipper var irrelevante.

  2. For min del, vil det ikke komme på tale å stemme høyre i 2013 om de går inn for DLD. Som straff er kanskje det å stemme SV en mulighet. 🙂

  3. Opplever at essensen i denne bloggen er du mener at staten ikke uten samtykke kan båndlegge disposjonsretten for trafikkdata for den enkelte borger, såfremt denne borger ikke har utført en kriminell handling og evt trafikkdata kan oppklare saken.

    Den første saken som omhandlet relasjonen internett og EMK og som ble behandlet i EMD var vel saken mot Finland. Domstolen understreker at rettshåndhevelse i moderne samfunn byr på utfordringer, og at EMK ikke må tolkes slik at politiets arbeid blir umuliggjort eller byrdefullt. Det var åpnet for innsyn i trafikkdata i Finland også, men ikke en slik type sak hvor denne gutten ble utnyttet på nettet av en barnepornoliga. At saken ikke omhandlet lagringsplikt er naturlig.

    Domstolen sa at vern av den fornærmede forutsatte at man kunne ta skritt til å identifisere den skyldige og holde vedkommende ansvarlig (NB! veldig viktig setning, se senere). Årsaken til at dette ikke kunne gjøres, var at taushetsplikt ble gitt prioritet. “Although freedom of expression and confidentiality of communications are primary considerations and users of telecommunications and Internet services must have a guarantee that their own privacy and freedom of expression will be respected, such guarantee cannot be absolute and must yield on occasion to other legitimate imperatives, such as the prevention of disorder or crime or the protection of the rights and freedoms of others.” Domstolen fant deretter at Finland skulle hatt lovgivning som åpnet for å oppheve taushetsplikten.

    Man kan vel også si at at dommen kommenterer balansen mellom ytringsfrihet og personvern. Den viser at ytrerens personvern og ytringsfrihet kan måtte vike når de kommer i konflikt med andres frihet og grunnleggende rettigheter. Men for at man skal kunne tillate dette avviket, må krenkelsen av andres rettigheter være alvorlig. Dommen er interessant ift til det den sier om reguleringen av politiets arbeid sett ift EMK 8.
    Hvis DLD-saken kommer opp for EMD så må de i første omgang avgjøre hvorvidt datalagringsdirektivet faktisk krenker EMK art 8, eller om dette er et tiltak som er nødvendig i et demokratisk land for å lette arbeidet til politi eller påtalemyndighet i et samfunn hvor elektronisk kommunikasjon er sentralt.

    EMD mente innholdet i saken mot Finland var alvorlig nok til at Finland ble dømt. I Norge er lovforslaget at innsyn i trafikkdata kan gis i saker med mere enn 4 års straffetid. FN snakker vel om “serious crime” som noe som gir 4 års fengsel. Det kan derfor ikke være tvil om at lovforslaget er målrettet mot alvorlig krim, og at det er legitimt at trafikkdata benyttes i etterforskningen. Men er det nok at trafikkdata lagres slik det gjøres i dag? Etter min mening er svaret et klart nei. Det er altfor tilfeldig hvor mye som lagres og hvor lenge det lagres. At det ikke er lik lagringstid for alle plattformer og at plattformene behandles ulikt er ikke tilfredsstillende. Da er vi selvsagt over på det avgjørende i debatten. Lagringsplikt. Men kan vi ha god samvittighet for at vi kan etterforske alvorlig krim mot våre barn, våre bekjente eller våre medborgere hvis vi har et system hvor hvilken teleleverandør gjerningsmannen bruker kan ha avgjørende betydning for om han blir tatt eller ikke? For å kunne stå foran EMD å si at vi har gjort det vi kunne for å beskytte rettighetene og friheten til befolkningen, må vi kunne vise at vi har tatt de nødvendige skritt for å sikre at alvorlige kriminelle ikke kan boltre seg i et system preget av tilfeldigheter.

  4. Jon W-A

     /  February 13, 2011

    Du gir deg ikke, Tor:-)

    Du insisterer på å tolke EMD-avgjørelser og bruke juridiske begreper som det passer deg. Det nytter imidlertid ikke å gå inn i et fagområde man ikke er utdannet innenfor, og i tillegg forsøke om å omdefinere dets begrepsapparat.

    Vi har diskutert dette i det uendelige, og jeg viser derfor generelt til diskusjonene i kommentartråden til et av mine innlegg på Dagsavisen – Nye meninger .

    Som nevnt før er problemet ditt at du viser til en avgjørelse som angår utlevering av taushetsbelagte opplysninger, og hvor det var spørsmål om taushetsplikten overfor en konkret gjerningsperson måtte settes til side av hensyn til et konkret offers krav på å få et begått strafbart forhold iretteført. Det er ganske opplagt at en taushetsplikt i et slikt tilfelle måtte kunne settes til side.

    Dommen kan overhodet ikke tas til inntekt for å innføre en regel om generell, systematisk og løpende bevissikring i alle borgernes kommunikasjonsdata.

    Det var ellers en fornøyelse å holde foredrag på samme seminar som FNs spesialrapportør for
    menneskerettigheter og terrorbekjempelse, professor Martin Scheinin, på UiO sist torsdag
    . Han deler min (og mange flere menneskeretsspesialisters) oppfatning fullt ut med hensyn til blant annet datalagringsdirektivet. Våre lands myndigheter driver rett og slett med argumentasjon som kun kan aksepteres i unntakstilstand.

    Du får heller gjøre som Elin Ørjaseter gjorde i går på Twitter, i debatt om DLD i lys av nettopp denne bloggposten, og innrømme at det er
    menneskerettighetene du mener ikke passer inn i ditt verdensbilde:

    Den grunnmuren vårt samfunn er bygget på er for svak. Menneskerettigheter funker ikke i krig, dessverre

    Det er mye ærligere, enn å fortsette å prøve – uten noe som helst hell – å forsøke å presse forsvaret for DLD inn i rettsstatens rammer.

  5. Du gir deg ikke, Tor:-)

    Du insisterer på å tolke EMD-avgjørelser og bruke juridiske begreper som det passer deg. Det nytter imidlertid ikke å gå inn i et fagområde man ikke er utdannet innenfor, og i tillegg forsøke om å omdefinere dets begrepsapparat.

    Vi har diskutert dette i det uendelige, og jeg viser derfor generelt til diskusjonene i kommentartråden til et av mine innlegg på Dagsavisen – Nye meninger: http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread113838/#post_113838 .

    Som nevnt før er problemet ditt at du viser til en avgjørelse som angår utlevering av taushetsbelagte opplysninger, og hvor det var spørsmål om taushetsplikten overfor en konkret gjerningsperson måtte settes til side av hensyn til et konkret offers krav på å få et begått strafbart forhold iretteført. Det er ganske opplagt at en taushetsplikt i et slikt tilfelle måtte kunne settes til side.

    Dommen kan overhodet ikke tas til inntekt for å innføre en regel om generell, systematisk og løpende bevissikring i alle borgernes kommunikasjonsdata.

    Det var ellers en fornøyelse å holde foredrag på samme seminar som FNs spesialrapportør for
    menneskerettigheter og terrorbekjempelse, professor Martin Scheinin, på UiO sist torsdag. http://www.menneskerettighetsuka.no/2011/02/10/terrorlovgivning-apner-for-overvaking/ Han deler min (og mange flere menneskeretsspesialisters) oppfatning fullt ut med hensyn til blant annet datalagringsdirektivet. Våre lands myndigheter driver rett og slett med argumentasjon som kun kan aksepteres i unntakstilstand.

    Du får heller gjøre som Elin Ørjaseter gjorde i går på Twitter ( http://www.twitterlisten.no/tweet/5334371 ), i debatt om DLD i lys av nettopp denne bloggposten, og innrømme at det er
    menneskerettighetene du mener ikke passer inn i ditt verdensbilde:

    “Den grunnmuren vårt samfunn er bygget på er for svak. Menneskerettigheter funker ikke i krig, dessverre”

    Det er mye ærligere enn å fortsette å prøve – uten noe som helst hell – å forsøke å presse forsvaret for DLD inn i rettsstatens rammer.

    (Og lagring av opplysninger om abonnent til en gitt (dynamisk) IP-adresse, er jeg som nevnt før åpen for http://www.uhuru.biz/?p=567 – det er noe ganske annet enn de kommunikasjonsdata jeg skriver om i bloggposten her, og som utgjør hovedbolken i DLD).

  6. Britt

     /  February 14, 2011

    Dette har du jo fått svar på ganske mange ganger.
    Uten å være jurist så forstår jeg at et IP-nummer som er kjennt for teletilbyder kan utleveres i en straffesak. Tilsvarende som et telefonnummer kan bli beordret utlevert.
    Det forekommer meg at du ikke forstår forskjellen på dette (eksisterende data) og potensiell datalagring for fremtidlig bruk. Jeg skjønner ikke hvorfor du konstant roter dette sammen.

  7. Forskjellen på eksisterende data og potensiell datalagring er jo essensen her, og jeg tror jeg har forstått forskjellen:-)

    Jon har full koll på det juridiske. Jeg leser i KU mot Finland og mener den tar opp generelle spørsmål også. Interessant å lese f.eks dette: 33. The Helsinki Foundation for Human Rights submitted that the present case raises the question of balancing the protection of privacy, honour and reputation on the one hand and the exercise of freedom of expression on the other. It took the view that the present case offers the Court an opportunity to define the State’s positive obligations in this sphere and thereby to promote common standards in the use of the Internet throughout the member States.

    Uansett hvordan jussen er, og den kan vi la ligge, så var mitt hovedbudskap det jeg skriver i siste avsnitt. “Men er det nok at trafikkdata lagres slik det gjøres i dag?” osv. Som Eirik Trønnes Hansen skriver på Nye Meninger i dag: “Statsråden uttalte også til transportkomiteen: “Politiet har i dag tilgang til trafikkdata. Det vil dei og få i framtida. Dei største tilbydarane seier dei kjem til å lagra data også i framtida. Denne uttalelsen er upresis og egnet til misforståelser. Samferdsels-departementet har ikke presentert en oversikt over hvilke typer trafikkdata som fortsatt vil lagres, hvor lenge, og på hvilket juridisk grunnlag de lagres.”

    Jeg synes det han tar opp blir underkommunisert i debatten. Vi trenger ikke DLD sier mange, status quo er nok. Jeg mener det er ikke er bra nok svar på utfordringen.

  1. Tweets that mention Politiets “verktøy”-retorikk og handelshøyskoleforklaringen på hvorfor datalagringsdirektivet er feil | § UHURU -- Topsy.com
  2. DLD betyr båndlegging : Liberaleren
  3. Hvem tror du at du er, Erna Solberg? | § UHURU
  4. Blir forbud mot sletting av harddisker neste skritt ihht regjeringens nye logikk? | § UHURU

Leave a Reply