Om å la politimyndigheter avgjøre rettsstatens grenser – ny forskning

De fleste er nok enige om at det ikke er politiets optimale behov for tvangsmidler som til enhver tid skal avgjøre hvilke tvangsmidler de faktisk skal få til rådighet for å verne samfunnet mot, og bekjempe, kriminalitet – i hvert fall ikke i en liberal rettsstat.

Fordi et hvert tvangsmiddel (fra fysiske pågripelser til beslag av eiendeler/private opplysninger og kommunikasjonskontroll), per definisjon, innebærer et større eller mindre inngrep i en eller flere enkeltindividers demokratiske friheter, må tilgangen til og bruken av tvangsmidler begrenses til hva som er nødvendig og forsvarlig i et demokratisk samfunn. Jeg har skrevet utdypende om dette blant annet i en nylig publisert artikkel i Tidsskrift for Strafferett 4/2010.

Samtidig er det selvfølgelig både ønskelig og nødvendig at også politimyndigheter høres, når politikerne skal evaluere virkningen av eksisterende, eller vurdere behovet for innføring av nye, tvangsmidler eller andre kriminalpolitiske tiltak. De kan i utgangspunktet sitt håndverk best. De vet hvor “skoen trykker” – sett fra sitt ståsted.

Men akkurat som man ikke kan la transportnæringens behov alene avgjøre hvordan og hvor veier skal anlegges gjennom landskapet, uten å trekke inn hensyn til landskapsvern og privat eiendomsrett, vurderer man ikke tiltak i kriminalitetsbekjempelsen, uten å trekke inn hensynene til sivile og politiske rettigheter og synspunktene fra uavhengig fagekspertise på dette feltet. Faktisk er det slik at i sistnevnte kontekst er det hensynene til sivile og politiske rettigheter som har forrang i utgangspunktet (jf ovennevnte artikkel) – i motsetning til i eksempelet med anlegg av veier, hvor man kan tillate seg en ganske fri avveining basert på kost- og nyttebetrakninger.

Likevel har vi – særlig i de seneste ti årene, etter terrorangrepene i New York, og siden i London og Madrid – sett at politikerne i stor grad har prioritert politiets anførte behov for stadig flere inngripende tvangsmidler, fremfor å lytte til innsigelser fra blant annet det uavhengige juristmiljøet, som har advart mot uthuling av borgernes generelle sivile og politiske rettigheter.

Et eksempel er innføring av romavlytting som nytt tvangsmiddel i 2005 – noe som særlig PST hevdet var helt nødvendig for å bekjempe terror. Politikerne ga den gang etter, også for at PST kunne bedrive romavlytting av private hjem uten krav til mistanke – i såkalt “forebyggende øyemed”, etter en ny bestemmelse i politiloven § 17d, som ble vedtatt i samme forbindelse. Senere – i 2009 – ble det slått fast at slik romavlytting i forebyggende øyemed, var i strid med Grunnloven § 102. Det tok justisministeren til følge – mens PST mente fremdeles at slik romavlytting var forenlig med Grunnloven.

I den fremdeles verserende debatten om det omstridte datalagringsdirektivet, har vi imidlertid etter min mening sett det mest ekstreme eksempelet på at politimyndigheter nærmest uten motforestillinger av noe slag, og med usedvanlig intensitet og retorikk (herunder med betydelige innslag av nytale) i den offentlige debatt, også har fått nærmest eksklusivt gjennomslag hos de politiske myndighetene og stortingsflertallet (representert ved Arbeiderpartiet og Høyre).

Illustrerende eksempler på slike utspill fra politimyndighetene og deres representanter, er utspillene fra Politiets fellesforbunds leder, Arne Johannessen (“Norge blir frihavn for kriminelle”)  og PST-sjef Janne Kristiansen (med sin berømte “tør dere si nei?” til Stortinget, kommentert nærmere av Marie Simonsen).

De mer innvidde vil også vite at da spørsmål om innføring av datalagringsdirektivet var ute på høring i fjor, ble det innlevert et usedvanlig stort antall høringsuttalelser fra det sivile samfunn, herunder fra det juridiske og det tekologiske fagmiljøet. Verdt å merke seg var også den nær sagt unisone kritikken fra disse miljøene. Med få unntak, var det i hovedsak kun politiet, påtalemyndigheten og andre statlige organer som støttet lovforslaget. Et nesten renskåret stat-mot-det-sivile-samfunn-skille.

Hva gjør Justisdepartementet etter en slik, ganske entydig tilbakemelding fra det sivile fagmiljøet?

Jo, justisminister Knut Storberget finner grunn til å supplere den skriftlig høringsrunden med en for det alminnelige publikum mer tilgjengelig oppsummering, ved å arrangere et såkalt “åpent høringsseminar”, som i tillegg skulle overføres på nett-tv. Men her skulle kun politiets og påtalemyndighetens representanter få holde innlegg, hvor de kunne gjenta sine argumenter fra den skriftlige høringsrunden. De øvrige høringsinstansene ble invitert til å sitte i salen, sammen med det øvrige publikum… Dette medførte at flere, herunder Advokatforeningen og Den internasjonale juristkommisjon, boikottet seminaret. Advokatforeningens og Den internasjonale juristkommisjons nærmere begrunnelse for sin boikott, ble publisert i Bergens Tidende, på selve seminardagen. Dette grepet fra Storberget var symptomatisk for hele den politiske håndteringen av debatten fra Arbeiderpartiets – og senere også Høyres – side. Man skyver politi- og påtalemyndighetenes ensidge argumentasjon og uniformkledte troverdighet foran seg.

At det i stor grad er tilsvarende prosesser som førte til at selve datalagringsdirektivet overhodet ble vedtatt i EU, gjennom press fra amerikanske og britiske sikkerhetsmyndigheter, er noe som er godt dokumentert, blant annet i en britisk avhandling om prosessen.

For Norges del er det på mer generelt grunnlag bekreftet gjennom forskning at denne typen interesser i stor grad har fortrengt innsigelser fra det sivile fagmiljøet, når det gjelder innføring av diverse anti-terrorlovgivning etter 2001, jf boken “Norge i Kamp mot Terrorisme”, Jan Oskar Engene og Iselin Nordenhaug, Universitetsforlaget 2008. (Se min anmeldelse av denne og to andre, realterte bøker i Prosa 4/2010.)

Enda mer interessant, med tanke på mitt hovedpoeng, er imidlertid en helt ny forskningsrapport, utarbeidet som ledd i det EU-finansierte forskningsprosjektet INEX – som har nettopp verdimessige og etiske dilemmaer i europeisk sikkerhetspolitikk i fokus.

Jeg ble invitert til å holde et innlegg i det siste møtet i prosjektet nylig, og der ble blant annet forskningsrapporten “Value dilemmas of security professionalism” presentert. Rapportens funn med hensyn til hvordan politi- og sikkerhetstjenester ser på samfunnet og sin rolle i det, er oppsummert slik på side 8 i rapporten:

Security professionals believe that their job has strong ethical and moral connotations, as they see it as a means to fight evil/disorder so as to achieve good/a fair order. Their self-reflection is therefore not the result of an objective analysis on the needs of society and the most effective long-term responses to address them, in light of consolidated ethical principles, but rather the consequence of irrational thinking. In light of this, security professionals admit that threats such as violent extremism or uncontrolled migration flows have been amplified by the media and manufactured for the sake of national political elites. However, they also tend to believe in the existence of such threats; they believe in the exceptionality of the policies they are mandated to implement and consider them as ethically acceptable. Here, security professionals act according to a ‘preventive logic’. In this framework, technology may then offer useful tools to settle moral and ethical dilemmas arising out from the adoption of precautionary tactics and methods against external threats. Extremists, terrorists and uncontrolled flows of migrants are considered as external threats to the internal social order, under a clear us vs. them rationale.

Det burde være innlysende for enhver at et liberalt rettssamfunn ikke kan la politimyndighetene (eller terroristene, for den saks skyld) alene få diktere hvor rettsstatens grenser skal gå, men disse funnene  bør  nå fjerne all eventuell tvil.

I morgen (4/4-2011) vil nok likevel Stortinget, med et knapt flertall, basert på Arbeiderpartiets og Høyres stemmer, vedta å innføre datalagringsdirektivet. Og så lenge det politiske vedtaket blir stående, og senere iverksatt, må feilen søkes rettet gjennom behandling i uavhengige domstoler.

For fremtiden er det imidlertid å håpe at flere politikere og, ikke minst, befolkningen, innser at selv om politimyndighetene våre er profesjonelle og i hovedsak holder høyt faglig nivå med hensyn til utførelse av de viktige oppgavene de er satt til å gjøre, er de mindre egnet som leveradører av gode politiske avgrensinger mellom hensynene til på den ene side kriminalitetsbekjempelse og  på den annen side sivile og politiske rettigheter.

 

 

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

9 Comments

  1. Olav Have

     /  April 4, 2011

    Når forvaltningen og offentlige etater skal uttale seg i høringsuttalelser, skal de fungere som rådgivere for politiske beslutningstagere. I ordet rådgiver legger jeg nøkterne og velbegrunnede uttrykk for syn/behov; motforestillinger bør omtales og det bør nøkternt gjøres rede for hvorfor de ikke bør gjøres gjeldene. De bør ha en lav profil i den offentlige debatt og være nøkterne i sine uttalelser. I DLD-saken har politiet, påtalemyndigheten og PST virket som politiske aktører og nermest krevd veto-rett i DLD-saken. De som i vårt samfunn skal få lov til å være politiske aktører er f.eks. Naturvernforbundet, rederiforbundet og diverse interesseorganisasjoner. Når politiet nå har vært politiske aktører under dekke av å være rådgivere, har de krysset en grense. Aksepterer grunnloven det?

  2. gjest

     /  April 5, 2011

    Hei,

    Du har tidligere skrevet hvordan vi bør gå til sak mot DLD (enten direkte mot staten eller indirekte mot teleselskapene).

    Jeg leste følgende kommentar på bloggen til Vox (som kan være en interessant angrepsvinkel i tillegg til de du har nevnt):

    Jeg vil i det følgende bringe et argument for at et søksmål i forbindelse med datalagringsdirektivet bør finne sted allerede når Stortinget har foretatt sin beslutning (dvs. etter annen gangs behandling.) Forskjellen mellom norsk og tysk domstolsprøvning i forbindelse med datalagringsdirektivet består i landets relasjon med EU. Se http://bit.ly/dF9dvH. Innlemmelse av DLD i EØS-avtalen blir å regne som traktatendring; derfor tenker jeg at min sammenligning med Tysklands behandling av Lisboa-traktaten (der ratifikasjonen ikke var komplett før preisdenten skrev under, etter at parlamentet hadde vedtatt endringer som tilfredsstilte forfatningsdomstolens krav) er mer treffende enn en sammenligning med samme forfatningsdomstols avvisning av implementeringen av datalagringsdirektivet. Som prof. Seiersted sier, blir det vanskelig å ta DLD ut av EØS-avtalen om det først innlemmes. (Dog sier Seiersted kun noe om et scenario der et fremtidig stortingsflertall avskaffer en DLD-lovgivning, men man kan tenke seg at Norge ved en høyesteretts- eller EMK-dom blir tvunget til å finne en alternativ implementering som tilfredsstiller direktivet.) Dette er et argument (det finnes sikkert mange motargumenter) for at søksmålet bør skje før Kongens sanksjon eller vedtak i EØS-komiteen (førstnevnte må trolig skje først). I så tilfelle kan det hende at kongelig sanksjon eller kontrasignatur av statsminister utsettes (med henvisning til rettslig prøving av (noe som innebærer) traktatendring). For en fremstilling vedrørende ratifikasjonsprosessen og president Köhlers forsinkede sanksjon av Lisboa-traktaten i Tyskland: http://bit.ly/h2adl0.

  3. Jon W-A

     /  April 5, 2011

    Jeg ser de formelle poengene i et slikt resonnement. Personlig, faglig, tenker jeg imidlertid at en slik strategi – om den overhodet lar seg gjennomføre prosessuelt – på en uheldig måte skaper en unødig spenning mellom domstolene og de politiske myndighetene, som vil gjøre det vanskeligere for domstolene å ta kjernen i saken; substansen i lovforslaget. Jeg mener fremdeles at det er bedre med et søksmål som får frem realitetene i pålegget om tvangsloggføring av “ordentlige” menneskers daglige kommunikasjon. Da kommer sakens materielle sider tydeligere frem, og man risikerer ikke at kompliserte formaliteter skygger for dette.

  4. Sgt.Pepper

     /  August 1, 2011

    Justisminister Knut Storberget er en drittsekk. Hele DLD-saken var et vinn-vinn spill.http://twitter.com/sgtpeppr

  1. For the record: Høyres og Arbeiderpartiets store bløff | § UHURU
  2. Finnes det grenser hos PST – og hos justisministeren? | § UHURU
  3. Har PST “begrenset forståelse” for åpenhet og demokrati? | § UHURU
  4. Hvem kaster gummihansken? | § UHURU
  5. 22. juli-kommisjonens rapport – klokt om ikke å gjøre ren “soloplanlegging” av terror straffbart | § UHURU

Leave a Reply