Finnes det grenser hos PST – og hos justisministeren?

I 2002/2003 vedtok Stortinget nye, og ekstremt vidtrekkende straffebud om terrorisme, senere kombinert med utvidede overvåkningsfullmakter til PST, for å bekjempe slik terrorisme.

Blant annet innførte man nye straffebud mot terror i straffeloven §§ 147 a (terrorhandlinger) og 147 b (terrorfinansiering). I tillegg til at selve gjerningsbeskrivelsen – definisjonen av terrorhandlinger – er meget vag, ble det gjort straffbart ikke bare å begå eller forøke å begå slike handlinger. Det ble også innført straff for å forberede eller planlegge slike handlinger, ved å inngå såkalt forbund om dette, jf § 147 a fjerde ledd.

Med fengsel inntil 12 år straffes den som planlegger eller forbereder en terrorhandling som nevnt i første ledd, ved å inngå forbund med noen om å begå en slik handling

Slike straffebestemmelser setter flere rettsstatslige prinsipper på prøve. Professor Erling Johannes Husabø oppsummerte utfordringene slik i et problemnotat om konsekvensene av slike bestemmelser i NOU 2003:18:

Den straffbare handlinga vert svært lite konkretisert (jf legalitetsprinsippet). Straffansvaret vil gripa langt inn i kjerneområdet for den private handlefridomen.

I seg sjølv heilt normale og legale handlingar som å kjøpa kart eller køyra rundt i ein bil, kan utgjera førebuing til ei krenking av «rikets sikkerhet».

Fokus vert flytta frå det ein person har gjort og til personen sine tankar og planar (subjektivering av straffeansvaret, såkalla «sinnelagsstrafferett»). Tradisjonelt tek politi og domstolar utgangspunkt i ein uakseptabel ytre handlemåte, og spør om handlinga vart gjort med forsett. Men fordi ein generell førebuingsregel kan fanga opp mest alle slags handlingar, vert hovudfokus flytta over på den mistenkte sitt indre, gjerne tolka i lys av miljøet rundt han. Ein vil primært spørja etter om personen har eit uakseptabelt forsett, og deretter om dette har gitt seg utslag i ei eller anna handling (t d kjøp av eit kart).

Bevisføringa vert meir usikker, noko som utgjer ein fare for rettstryggleiken (større risiko for urette domfellingar). Dette har samanheng med at bevisa for kva tiltalte tenkte og ville normalt vil vera langt mindre handfaste enn bevis som gjeld kva tiltalte faktisk gjorde.

I den grad det vide førebuingsansvaret vert kombinert med eit høve til å nytta telefonavlytting og andre utradisjonelle etterforskingsmetodar, medfører det utvida fullmakter for politiet (dvs. auka politikontroll i den «private sfære»).

Med hensyn til det siste han tar opp, så vi likevel at Stortinget ytterligere utvidet PSTs overvåkningsfullmakter. Fra 2005 har PST gjennom politiloven § 17 d, adgang til å benytte metoder som hemmelig avlytting m v, uten krav til mistanke – kravet er bare at det er “grunn til å undersøke” om noe forbereder en handling som for eksempel ovennevnte forberedelse til en terrorhandling (jf straffeloven § 147 a fjerde ledd). Det vil si forberedelse til forberedelse…

Innslagspunktet for PSTs adgang til å bedrive hemmelig avlytting og andre personundersøkelser i slikt forebyggende øyemed (uten at det noensinne behøver å resultere i mer konkret etterforskning eller siktelse, med etterfølgende domstolprøving av straffbart forhold), skjer dermed lenge før det foregår noe som helst straffbart. Det er dermed ikke enkelt for den enkelte borger å forutse når og under hvilke omstendigheter vedkommende kan blir gjenstand for slik hemmelig overvåkning.

At det er vanskelig å bevise skyld etter bestemmelser som straffeloven § 147 a fjerde ledd, sier seg selv. Det er jo et av problemene med å straffelegge såkalte forberedelseshandlinger. Elementet av “precrime” er fremtredende, og vedkommendes subjektive tanker og hensikter blir mer sentrale enn objektive, ytre omstendigheter. Den norske “terrorsaken” fra i fjor, illustrerer dette godt. Der har PST fått problemer med å bevise at det ble inngått forbund mellom de tre mistenkte – uten at PST-sjefen synes å la seg merke av dette, da hun likevel mener å vite at PST har avverget en terrorhandling på “norsk jord”..

Og nå, midt i påskeuken, lanserer den samme PST-sjefen ytterligere utvidelser straffebestemmelsene, idet hun mener at det også må bli straffbart å planlegge terror alene (med andre ord å inngå et slags forbund med seg selv).

I vår ba PST-sjef Janne Kristiansen om utvidelser av straffebestemmelsene, idet man mener at det også må bli straffbart å planlegge terror alene (med andre ord å inngå et slags forbund med seg selv). “Soloterrorisme” kaller hun det. Hva er det? Og hva skiller dette fra andre, mer eller mindre forstyrrede handlinger som enkelte ensomme, desperate mennesker kan komme til å begå. Vi har jo erfart skoleelever, som med forskjellige motiver, har fyrt vilkårlig løs med skytevåpen i skoler, og lignende handlinger. Disse er heldigvis sjeldne – dog antagelig mindre sjeldne i vår del av verden, enn såkalte “soloterrorister”. Jevnlig blir barn i norske hjem utsatt for grusom vold, som samfunnet ofte ikke kan avverge, fordi vi ikke aksepterer generell overvåkning av private hjem.  Intet av dette kan samfunnet gardere seg fullstendig mot, uten å føre løpende, klam kontroll med hele befolkningen.

Dette er et meget farlig svar på problemet med å bevise skyld etter allerede vidtrekkende og vage straffebud. Nå må man virkelig inn i tankene på folk, ettersom man vanskelig kan bevise hva noen planlegger for seg selv,  uten å vite hva som foregår inne i hodene deres. Kombinert med de vide overvåkningshjemlene i politiloven, må man imidlertid anta at PST vil gjøre sitt ytterste for å komme inn i hodet på dem som for PST utpeker seg som potensielle, fremtidige terrorister. Ellers ville man vel ikke ha bedt om en slik utvidelse av straffebudet? Men hvordan skal den enkelte borger, under slike omstendigheter, kunne ha noen som helst aning om PST finner grunn til å undersøke hva man måtte ha av mulige tanker?

Jeg håper inderlig at justisminister Storberget nå har ryggrad til å sette foten ned. Å la PST-sjefens monomane higen etter ytterligere muligheter til å kontrollere borgerne og deres indre tankeliv, få diktere lovgivningen og rettsstatens grenser utover hva som allerede har skjedd, vil være ødeleggende for vårt rettssamfunn.

Jeg anbefaler Storberget å lese både Husabøs ovennevnte problemnotat fra 2003, samt denne, nylig publiserte artikkelen, før han lytter mer til Janne Kristiansen. Hun har vist at hun er ganske grenseløs i sin tilnærming.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

3 Comments

  1. Morten Hedegaard-Larsen

     /  April 19, 2011

    får de aldri nok?

  2. Olav Have

     /  April 20, 2011

    Hvem, og med hva, representerer den største trusselen mot min velferd?
    I denne sammenheng er det to alternativer: Terrorister som ved et terroranslag dreper eller skader meg. Alternativ to er PST som urettmessig sikter meg. For folk flest er den siste, den største faren.
    Man kan jo bare tenke på et fuktig nachspiel hvor fleipingen blir bare verre jo lengre ut på natten man kommer. Juridisk blir det en vanskelig avgrensing mellom straffbar og straffefri fleiping om terror.
    Får Kristiansen sin vilje er det bare å vente på neste utspill og konstantere at ”the sky is the limit”. Så kan vi vel vente oss at det etter hvert også vil gjelde ”alvorlig” kriminalitet.

  3. Trine1

     /  May 12, 2011

    Tusen takk for interessant drøfting. Imidlertid, blir ikke alternativet også absurd hvis man bruker en enslig selvmordsbomber som eksempel? Å ikke kunne gripe inn før
    etter at handlingen er begått er vel ikke helt i samsvar med borgernes “rettsfølelse”.

    Må man ikke søke å heller klarlegge hva som skal legges i “forberedelse” – hvor terskelen skal gå? For eksempel kart + biltur = for lite; en eske med alle nødvendigheter (hver for seg lovlige ingredienser) for å sette sammen et selvmordsbombebelte + rasende innlegg på jihadistsider = nok? Handler ikke dette om i hvilken grad tankene har materialisert seg i handlinger før man kan si at det er forberedelse til et terrorangrep?

    Sagt på en annen måte: når i prosessen frem til selvmordsbomberen gikk i lufta midt i Stockholm før jul skal samfunnet (PST) kunne gripe inn?

    Mvh stud. jur.

Leave a Reply