Fremskrittspartiet på presserettslig villspor *

[* OPPDATERING: I en kronikk i VG i dag, 12/5, utdypes og nyanseres Korsbergs synspunkter – se oppdaterende kommentar fra meg nederst i denne posten]

I NRK Dagsrevyen i dag, fremstår Fremskrittspartiets (Frp) mediepolitiske talsmann, Øyvind Korsberg, med et utspill om at presseetikken må håndheves av andre en pressen selv, og at brudd på pressens etiske retningslinjer i Vær Varsom-Plakaten (VVP), må sanksjoneres med bøter som “svir”.

Av reportasjens kommentarstemme, fremgår det at han vil erstatte dagens selvdømmeorgan for pressen, Pressens Faglige Utvalg (PFU). Man må da gå ut fra at dette er noe som skal skje ved et lovvedtak som oppretter et annet organ med myndighet til å håndheve VVP eller tilsvarende etiske retningslinjer, og til å ilegge bøter når organet finner at et presseorgan har overtrådt disse.

Her illustrerer Korsberg at han mangler grunnleggende innsikt i minst to forhold: 1) Forskjellen på etikk og jus, og 2) betingelsene for at staten eller andre utenforstående kan ilegge pressen bøter eller andre sanksjoner på grunn av omtale av personer i journalistikken.

I ovennevnte innslag uttaler Korsberg følgende:

Det blir litt bukken og havresekken, når media bryter de retningslinjene som media har, så blir det feil at det er media selv som evaluerer seg.

De “retningslinjene” han refererer til er altså pressens egne etiske retningslinjer, nedfelt i VVP. VVP er fullt og helt nettopp pressens egne etiske retningslinjer, utformet og vedtatt av styret i Norsk Presseforbund, og bindende for alle norske presseorgan som har valgt å være medlemmer av Norsk Presseforbund – et interesseforbund for norsk presse.

Til å håndheve VVP, har Norsk Presseforbund opprettet et eget organ; PFU. PFU er til enhver tid sammensatt av syv faste medlemmer, hvorav fire skal være redaktører/journalister, og tre skal være “utenfra”, som det heter i PFUs vedtekter.

PFU kan enten på initiativ fra Norsk Presseforbunds generalsekretærs selv, eller etter klage fra den som mener seg urettmessig behandlet av et presseorgan, behandle spørsmålet om vedkommende presseorgan har opptrådt i strid med god presseskikk. PFUs behandling av enkeltsaker ender med en begrunnet uttalelse. Uttalelsen går enten ut på at vedkommende presseorgan ikke har brutt god presseskikk, eller at det har brutt god presseskikk, eventuelt en mellomform, hvor det uttales at det har opptrådt kritikkverdig. Blir et presseorgan felt, skal det selv publisere en tekst, forfattet av PFU, som beskriver dette. Andre sanksjoner er ikke hjemlet i reglene.

Såvel behandlingen som uttalelsene er offentlige.

At et selvdømmeorgan som PFU med en viss rett kan påkalle karakteristikken “bukken og havresekken”, sier seg selv. Selv om altså tre av syv medlemmer representerer allmennheten, slik at også et utenforstående perspektiv kan la seg høre i utvalgets drøftelser, er pressens egne folk i flertall. Men dette er jo nettopp pressens egen internjustis; selvvalgte etiske normer, håndhevet først og fremst av de enkelte redaksjonene selv i deres daglige virke, og i siste instans av pressenes egenoppnevnte etiske utvalg.

Vi snakker her om etikk – ikke om samfunnets vedtatte normer for grensen mellom rett og galt; rettsregler.

Man må rett og slett ikke blande sammen de to.

Rettsreglene om hvor langt pressen kan gå i å omtale andres personlige forhold og/eller i å utsette dem for kritikk og beskyldninger, er formelt sett noe helt annet. Dette er regler som vedtas av Stortinget og som håndheves av domstolene.

Pressefriheten er beskyttet av både Grunnloven § 100 og av Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Begge inneholder blant annet krav om at inngrep i pressefriheten – for eksempel gjennom bøtelegging – skal være hjemlet i lov. Loven må både angi hvilken norm som skal være overtrådt for å kunne domfelle pressen, og angi hvilke sanksjoner som kan idømmes.

Hvis Korsbergs utspill skal kunne realiseres, må derfor Stortinget først vedta at VVP skal gjelde som lov, og tillegg vedta at overtredelser kan sanksjoneres med bøter (straff).

Formelt sett kan Stortinget for så vidt gjøre dette. Men da må også slike saker avgjøres av domstolene. Det følger både av Grunnloven § 96 og av EMK artikkel 6 at ingen kan straffes uten rett til domstolsbehandling.

Om Korsberg har tenkt på en annen type organ, strander altså ideen hans her.

Korsbergs avgjørende problem er imidlertid at det ikke er mulig å gjøre VVP til en lov som lar seg håndheve på den måten, fordi dens normer ikke vil tilfredstille de materielle vilkårene for inngrep i pressefriheten etter Grunnloven § 100 eller EMK artikkel 10. I alle fall ikke slik at man begrenser pressefriheten utover hva som allerede er lovfestet.

De relevante lovbestemmelsene i Norge er straffeloven § 390 om privatlivets fred, straffeloven §§ 246 flg om ærekrenkelser og åndsverkloven § 45 c om retten til eget personbilde (som til tross for sin malplassering i åndsverkloven, er en personvernregel).

Tilsammen gir disse reglene personer (for ærekrenkelsenes del, også juridiske personer) den beskyttelsen som det er mulig å gi mot uønsket omtale i pressen.

Personvernet er på lik linje med pressefriheten, en beskyttet menneskerett etter EMK artikkel 8.

Når pressefriheten står i konflikt med personvernet, må disse rettighetene veies opp mot hverandre i den enkelte saken. Og selv om det er formelt nødvendig med lovfesting av de ovennevnte reglene til beskyttelse av de forskjellige sidene av personvernet, for å kunne håndheve personvernet overfor pressen, er det i den nærmere rettsanvendelsen i praksis Grunnloven § 100, EMK artikkel 10 og EMK artikkel 8, slik disse er tolket og anvendt av domstolene, som styrer avveiningene.

Dette kan i og for seg by på vanskelige vurderinger fra sak til sak, men som en grov hovedregel kan man si at der hvor presseomtalen berører en sak eller et tema av samfunnsrelevant interesse, opplysningene om vedkommende person er relevante i saken og omtalen for øvrig ikke er utilbørlig, vil pressefriheten gjelde. Og pressen vil frifinnes. Omvendt; dersom presseomtalen ikke bidrar til samfunnsdebatten, vil hensynet til personvernet tillegges størst vekt, og pressen vil lettere kunne domfelles.

Dette har jeg skrevet utførlig om i flere sammenhenger. Flere artikler om emnet finnes under overskriften “Faglige publikasjoner” i min CV. For en overordnet behandling, viser jeg til mitt bidrag i verket Norsk Presses Historie (bind 3), kapittelet “Paradigmeskifte i pressefriheten”.

Poenget i denne sammenhengen – problemet med Korsbergs utspill – er at forholdet mellom pressefriheten og personvernet allerede er rettslig regulert på en måte som ikke gir plass til ytterligere regler som begrenser pressefriheten.

Som man vil se, om man leser hva som er lenket til ovenfor, inngår riktignok mange av de vurderingene som man kjenner igjen fra presseetikken som relevante momenter i de juridiske vurderingene som gjøres i saker om privatlvets fred og/eller ærekrenkelser. Men presseetikken som sådan, i form av VVP eller tilsvarende retningslinjer, kan aldri bli gjort til rettslig håndhevbare normer, hvis overtredelse fører til bøter (straff) eller andre tvangssanksjoner mot pressen.

Derfor er Korsbergs utspill både innsiktsløst, useriøst og ugjennomførbart.

Presseretten og presseetikken må fortsette å leve sine formelt adskilte liv. Politikerne og staten må begrense seg til å regulere retten, mens pressen selv må forvalte etikken. Det er forutsatt av den overordnede retten som gjelder på området.

[Oppdatering: I en kronikk i VG (papir) 12/5 utdyper Korsberg sitt utspill. Det fremgår her at han ikke tar til orde for at den skisserte ordningen er noe som Stortinget skal vedta opprettelse av eller på annen måte påtvinge pressen. Det er da enda godt. Han oppfordrer derimot pressen selv til å erstatte PFU med et nytt organ, der pressens egne representanter er i mindretall, og hvor blant andre jurister skal være representert. Han ser for seg at dette organet skal sile ut de grunnløse klagene, og at der reelle klagene skal henvises til “en form for voldgiftsdomstol” . Det skal kunne utstedes bøter når dette organet mener at vedkommende presseorgan har begått et etisk(?) overtramp.

Så lenge Korsberg på denne måten legger opp til at en slik, eventuell ordning fremdeles skal baseres på at opprettelsen skjer ved pressens egen vilje, blir jeg beroliget. Det kommer ikke til å skje – tror jeg. Og det bør ikke skje. Ford et første vil en ordning langs de linjer Korsberg skisserer, innebære at man både “juristifiserer” forvaltningen av presseetikken, og at man skaper et kvasirettslig håndhevingsregime, hvor skillet mellom etikk og jus viskes ut – særlig på grunn av tanken om å erstatte uttalelser med bøter.

Dette vil blant annet innebære at man mister etikkens viktigste funksjon; å være nettopp ikke regler som “noen andre” forvalter, og som man må følge, men å være retningslinjer som sporer til etisk refleksjon hos den som utøver journalistikken. Verken presseetikken eller annen etikk er egnet til eller ment for å trekke klare slutninger om en handlings rettmessighet. Derfor avgir PFU bare uttalelser, basert på åpne etiske diskusjoner, om hva dets medlemmer mener er god eller dårlig presseskikk i den enkelte sak.

Videre vil etableringen av en kvasidomstol som kan utstede bøter “som svir”, kunne få den utilsiktede, uheldige konsekvens at enkelte medier som i dag er medlemmer av Norsk Presseforbund, og dermed er underlagt PFU-ordningen, vil vurdere å melde seg ut av forbundet. For det første kan det tenkes å skje med noen av de minste mediene, som i utgangspunktet har så dårlig økonomi, at de allerede er for forsiktige i sin kritiske journalistikk overfor for eksempel næringslivet, av frykt for å bli saksøkt for de ordinære domstolene av ressurssterke kapitalkrefter. Dette er hva som kalles “chilling effect”. For det annet kan det tenkes at de mest “kulørte” mediene, som tross alt holdes litt i ørene i dag, gjennom medlemskap i Norsk Presseforbund, melder seg ut, og kjører sitt eget løp. Det gavner neppe etikken eller samfunnet.

Som nevnt i hovedinnlegget mitt ovenfor, jf særlig hva som fremgår av de artikler/bøker jeg lenket til, er det faktisk fullt mulig å få en dom mot pressen i de ordinære domstolene, når pressen tråkker på enkeltpersoners personlige integritet uten aktverdig grunn.

En annen sak er at det kan være dyrt å forfølge sine rettigheter i domstolene for en privatperson. Det kan det være grunn til å se nærmere på for Stortinget. Vi har allerede i dag generelle ordninger for fri rettshjelp, men disse er kanskje ikke fullgode. Jeg mener at man med fordel kan utrede om offentlige ordninger for fri rettshjelp bør utvides, både for denne typen søksmål og for andre typer søksmål hvor “den lille mann/kvinne” med god grunn ønsker forfølge sin rett overfor ressurssterke parter som staten, kommuner – og blant annet pressen.

Dette bør Korsberg og andre stortingspolitikere beskjeftige seg med, hvis det virkelig ønskes å styrke enkeltpersoners rettssikkerhet generelt, herunder overfor de rettslig uakseptable overtramp overfor personvernet fra pressenes side. De – og juristene – bør derimot holde seg langt unna hvordan presseetikken skal forvaltes – selv om vi alle kan og bør delta i kritisk diskusjon om hvordan pressen selv forvalter den.]


 

 

 

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

5 Comments

  1. Helge Ronning

     /  May 13, 2011

    Dette er en viktig sak. Når det fremmes fra så tungt politisk hold, betyr det at det at det finnes krefter ikke bare i FRP som har slike synspunkter. Det var bra Gjul Hagen var så klar om dette i går i P2. Men det er bekymringsfullt.
     

  2. Konrad

     /  May 13, 2011

    Såvidt jeg kan forstå innebærer vel selvjustis en beskyttelse av ytringsfriheten mot inngrep fra staten. Dersom et statlig organ skal håndheve VVP (og annen presseetikk) blir det vel virkelig bukken og havresekken? Da er vi vel på glid mot allmenn sensur? Frykt for bøter eller fengsel er vel ikke særlig befordrende for ytringsfrihet og kritikk av maktpersoner.

  3. Jeg oppfatter det ikke som et lovforslag, men som en sterkt oppfordring om å få igang en debatt blandt pressefolk selv, om noe som åpenbart er litt skjevt med PFU.

    Når pressen har ødelagt et menneskes omdømme, og pressen så dømmer seg selv ved at pressefolk er i flertall i PFU, og at pressen nøyer seg med uttalelser når mennesker har fått ødelagt sitt liv pga overtramp fra pressen, det er bukken som passer havresekken.

    Det Korsberg gjør er å prøve å få igang en debatt om det. Det er en sterk oppfordring til pressen om å la legfolk komme i flertall i PFU, og å legge seg på økonomisk erstatning ved voldsgift.

  4. Helt enig, Helge. Det er bekymringsfullt, men – som du jo vet godt – ikke nytt. Slike forslag, i forskjellig innpakning, dukker opp med jevne mellomrom fra politisk hold. De må, som alltid, møtes med de prinsipielle motargumentene. Dette er en evig kamp. 

    Det er litt som den holdningen som en av rollefigurene i Tom Stoppards stykke “Night and Day” uttrykker under en av dialogene:”I’m with you on the free press. It’s the newspapers I can’t stand.”

  5. Hvis du leser mitt innlegg nøyere, vil du se at innlegget først ble skrevet på grunnlag av hva som fremgikk av innslaget i Dagsrevyen (noe som også presiseres i innledningen). 

    Da jeg morgenen etter, etter både å ha hatt uformell dialog med Frps  sekretariat og deretter ha lest Korsbergs kronikk i VG, så hans utdypninger og nyanseringer, skrev jeg oppdateringen (markert som sådan i innlegget) ut fra disse premissene. 

    Slik du formulerer deg, etterlates det tvil om hvorvidt du har lest hele innlegget, med oppdateringen. Om du har gjort det, vil du se at jeg der kommenterer nøyaktig hva han faktisk foreslår. At vi eventuelt er uenige om hvorvidt hans forslag er godt eller dårlig, er uproblematisk. Men om du mener at jeg der innfortolker ikke-eksisterende motsetninger, synes jeg at du selv opererer med stråmannsargumentasjon på dette punktet.

Leave a Reply