Blogging, sosiale medier og anonyme varslere/systemkritikere

Nyheten om at Twitters eierselskap, Twitter Inc i California, er blitt pålagt av en californsk domstol til å utlevere opplysninger om den registrerte innehaveren av en anonym Twitter-konto, til en britisk kommunes myndigheter, har fått bred omtale i verdenspressen de seneste dagene, også i Norge (se blant annet NRK, Aftenposten og IT-Avisen).

Bakgrunnen for utleveringskravet i akkurat denne saken, er at vedkommende britiske kommune mener at personen bak den anonyme Twitter-profilen er identisk med et kommunestyremedlem i samme kommune, og at kritiske ytringer som spres via den anonyme profilen blant annet omfatter ærekrenkelser av både politiske tillitsvalgte og offentlige tjenestepersoner i kommunen.

Tidligere i år så vi at Twitter av en annen amerikanske domstol, ble pålagt å utlevere omfattende informasjon om alle som hadde kommunisert med Wikileaks og Wikileaks-tilknyttede personer på Twitter, etter krav fra USAs justisdepartement – som ledd i etterforskning av mulige brudd på amerikansk spionlov, etter den såkalte “Cablegate”-lekkasjen. Implikasjonene av utleveringspålegget i den saken, omtalte jeg i en egen bloggpost i januar.

Slike utleveringskrav og/eller -pålegg, er ikke enestående. Vi vet for eksempel at aktører som Google årlig mottar, og etterkommer i mange tilfeller, et stort antall slike forespørsler/krav fra myndighetene i hele verden. Dette omtales i generell form i Googles årlige “Transparancy Report”, og fenomenet er nærmere omtalt av Electronic Frontier Foundation (EFF).

Det er i og for seg ikke oppsiktsvekkende at myndigheter eller andre kan ha et legitimt behov for å få vite hvem som står bak, er ansvarlig for, en bestemt ytring. En enkeltperson som kan påvise at en anonym nettbruker har publisert for eksempel opplysninger som krenker vedkommendes personvern – i form av enten urettmessig offentliggjøring av private opplysninger eller urettmessig ærekrenkende beskyldninger – har i utgangspunktet et krav på å kunne kreve erstattet den skade dette har medført, fra noen som er ansvarlig for ytringene. Myndigheter som kan påvise at en anonym nettbruker har publisert for eksempel bilder av seksuelle overgrep mot barn, har likeledes et legitimt behov for å kunne identifisere, og straffeforfølge en ansvarlig gjerningsperson.

Dersom tredjemann besitter opplysninger som kan bidra til oppklaring, tilsier normale prinsipper at vedkommende plikter å bidra med slike – i henhold til alminnelig vitneplikt, så fremt det ikke finnes unntaksbestemmelser, begrunnet i andre hensyn.

Ett slikt, generelt unntak er pressens kildevern – i norsk rett forankret i henholdsvis tvisteloven §  22-11 og straffeprosessloven § 125, og dessuten overordnet beskyttet av både Grunnloven § 100 og Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 10. Jeg har skrevet flere artikler med oppdateringer på rettspraksis om pressens kildevern. Den siste, med henvisninger til relevant historikk, kan leses her. Pressens kildevern gjelder imidlertid – i hvert fall slik den hittil er praktisert – bare når den anonyme ytreren har ytret seg under en annens redaksjonelle ansvar. Det vil typisk si innenfor en redaksjonell plattform, med en ansvarlig redaktør.

Leverandører av tjenester som bloggplattformer (Google, WordPress med flere), sosiale nettverkplattformer (Twitter, Facebook med flere), fungerer ikke som redaksjonelle publisister. De har i utgangspunktet ingen redaksjon som bestemmer hva som skal publiseres via tjenestenes nettsider, men tilbyr tvert om brukerne av tjenestene sine egne nettsider og/eller profiler, som de kan benytte til å publisere ytringene sine for resten av verden. Brukerne vil i de fleste slike sammenhenger anses som sine egne publisister. Om de velger å blogge anonymt og/eller kommunisere via en anonym Twitter-profil, kan derfor ikke det tradisjonelle kildevernet påberopes som grunn til ikke å utlevere opplysninger om hvem som er innehaver av vedkommende konto.

Dette skaper en utfordring med hensyn til brukere av bloggtjenester og/eller sosiale medier som faktisk har et legitimt behov for å kunne opptre anonymt, enten som dissidenter/systemkritikere og/eller som varslere om kritikkverdige forhold hos myndigheter eller andre maktorganisasjoner. Slik dagens situasjon er, er bruk av denne typen medier lite egnet for slike aktører, da det helt åpenbart er stor risiko for at deres identitet vil kunne røpes gjennom slike utleveringssaker som vi har sett. Dette kan gjøres på finurlige måter, hvor utleveringsbegjæringer gis et skinn av legitimitet, som det er vanskelig å gjennomskue den reelle agendaen bak for den eventuelle domstolen som skal vurdere saken. Vi har sett eksempler diverse slike tilfeller, også i Norge . Enten begrunnelsene som gis er “nasjonal sikkerhet“, krenkelse av opphavsrettigheter eller annet, vil dette kunne misbrukes av statlige eller kommersielle aktører til å røke ut identiteten til legitim opposisjon og/eller legitime varslere.

Problemet kan delvis avhjelpes ved å innføre krav om at den det gjelder varsles, slik at vedkommende kan ta til motmæle, men slik kontradiksjon kan imidlertid ikke skje ved at vedkommende står frem. Da vil identiteten samtidig røpes. Dermed må man eventuelt velge en løsning hvor vedkommende kan få oppnevnt en advokat til å ivareta sine rettigheter, uten at parten selv opptrer utad. Men dette vil selvsagt ikke gi vedkommende noe fullgodt forsvar, ettersom det ofte vil være umulig å føre noe reellt forsvar, uten å måtte bruke opplysninger som samtidig er egnet til, om enn indirekte, å røpe vedkommendes identitet.

Noen enkel løsning er det ikke enkelt å se for seg på kort sikt. Det hele kompliseres også av at dette fordrer regler som gjelder i mange lands jurisdiksjoner. Inntil videre kan man bare konstatere at personer som har legitimt behov for å kunne ytre seg anonymt, enten må gjøre det via de tradisjonelle mediene – i jurisdiksjoner som respekterer kildevernet – eller må benytte seg av tjenester og teknologi som gjør det fysisk/teknisk umulig/vanskelig å spore identiteten deres.

Det er imidlertid all grunn for våre samfunn til å ta dette problemet på alvor, før man innfører enda flere inngripende sanksjoner og tiltak for å få bukt med det som skjer av kriminell aktivitet på nettet. Dette er også noe som blant annet den anerkjente ideelle ytringsfrihetsorganisasjonen Article 19 har påpekt nylig i en pressemelding.

 

 

 

 

SKRIV UT (PRINT)

Leave a Reply