Tvangslagring av uskyldiges DNA-profiler – antagelig i strid med EMK

Tidligere i år avdekket Datatilsynet gjennom en kontroll at Rettsmedisinsk institutt (RMI)  beholdt et eget DNA-register, etter at undersøkelser for politiet i etterforskning av straffesaker var avsluttet. DNA-registeret er personidentifisertbart. Det vil si at det ikke er snakk om anonymiserte DNA-profiler. Her lagres opplysninger DNA fra alle personer hvis DNA har vært analysert, uavhengig av om vedkommende faktisk ble dømt for straffbart forhold eller var uskyldige.

I VG i dag fremgår det at Justisdepartementet mener at RMI har lovlig adgang til å gjøre dette, under henvisning til en lovendring fra 2009 i straffeprosessloven § 158, hvor det blant annet fremgår følgende om behandling av behandlingen av analysemateriale etter slike undersøkelser som ledd i etterforskning:

Analyseresultatet og det biologiske materialet tilintetgjøres når formålet med undersøkelsen er oppnådd. Analyseinstitusjonen kan likevel oppbevare profilene utelukkende for det formål å dokumentere sin virksomhet.

Ifølge uttalelsene fra Justisdepartementet, gjengitt i VG, mener departementet at den siste setningen gir RMI hjemmel til å beholde et slikt register i personidentifiserbar form.

Én sak er hvordan denne norske lovbestemmelsen skal tolkes. Men uansett hvordan den tolkes isolert sett, må norsk lov og praktisering av den på dette punktet, være i samsvar med blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som i henhold til menneskerettsloven § 3 gjelder som norsk lov med forrang for annen norsk lov ved tilfeller av motstrid.

Justisdepartementets tolkning/holdning synes å være ganske klart i strid med Den europeiske menneskerettsdomstolens (EMD) praktisering av artikkel 8, nettopp når det gjelder adgang til å beholde register over DNA-profiler fra personer som har avgitt slike i forbindelse med etterforskning av en straffesak, men som senere har blitt sjekket ut av saken eller frifunnet – altså uskyldige personer.

Dommen jeg sikter til er EMDs dom i saken S Marper mot Storbritannia – hvor Storbritannia ble dømt for å ha krenket artikkel 8, fordi man beholdt registre med blant annet tilsvarende DNA-profiler fra uskyldige som RMI gjør. Forskjellen var at dette registeret ble liggende hos politiet i Storbritannia, til eventuell bruk i senere etterforskninger, mens det i det aktuelle tilfellet i Norge, er RMI som besitter registeret. Jeg er ikke overbevist om at det utgjør noen avgjørende forskjell. Poenget er nemlig at DNA-prøver avlagt av folk som ledd i etterforskning, skal slettes, så snart vedkommende viser seg å være uskyldig. EMDs dom er nærmere gjennomgått og kommentert av meg i et bokbidrag om Datalagringsdirketivets forenlighet med EMK.

Her mener jeg derfor at Justisdepartementet er på meget tynn is, rettslig sett – så lenge det insisteres på å beholde et slik register, med mindre registeret anonymiseres fullstendig.

***

Oppdatering 6/6-2011: Saken ser ikke bedre ut for staten, når VG i dag kan avsløre at den angitte begrunnelsen for lagringen hos RMI, som også ble anført som begrunnelse for lovendringen i 2009, viser seg å være basert på uriktige, faktiske opplysninger. I en prøving av lagringen etter EMK artikkel 8, vil dette bidra til å underbygge at staten har krenket artikkel 8, ettersom lagringen dermed åpenbart ikke kan anses som “nødvendig i et demokratisk samfunn”. Man må gå ut fra at Regjeringen snarest sørger for at denne lagringen opphører. Flere uskyldige personer vil allerede ha fått sine rettigheter krenket – noe som de i prinsippet kan kreve erstatning for av staten.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a Reply