Ulovlig romavlytting m v i Treholt-saken – nødrett eller nødløgn?

Etter at det i fjor høst kom frem for offentligheten at Politiets overvåkningstjeneste (POT – nå Politiets sikkerhetstjeneste, PST) i 1982-1983 blant annet bedrev døgnkontinuerlig videoovervåkning av leiligheten til Arne Treholt, der han bodde sammen med ektefelle Kari Storækre og sønnen Torstein, har Stortingets kontrollutvalg for etterretnings-, overvåknings- og sikkerhetstjeneste (EOS-utvalget), i en særskilt melding konkludert med at denne overvåkningen var rettstridig – da den manglet lovhjemmel.

Ikke bare var videoovervåkningen rettstridig, den var også i prinsippet straffbar etter straffeloven § 145 a.

Som EOS-utvalget skriver i sin oppsummering, er dette et alvorlig brudd på rettsstatens prinsipper. EOS-utvalget viser i den sammenheng til følgende avsnitt fra professor Erling Johannes Husabøs betenkning, som ble gjort på oppdrag fra utvalget:

At POT slik gjekk ut over »den lovbestemte ordning« på fleire punkt samtidig, og over eit så langt tidsrom som i dette tilfellet, gjer at det i eit maktfordelingsperspektiv ville vera svært uheldig om ein skulle godta tiltaka i kraft av nødrett. Ein slik vidtfemnande legitimasjon av inngrep frå den utøvande makta ville kunne gå ut over den allmenne tilliten til at det er Stortinget som set rammene for politiet sin maktbruk. Det ville dessutan svekka den kontrollfunksjonen som domstolane normalt utøver ved bruk av tvangsmidlar (m a telefonkontroll), og som i eit menneskerettsleg perspektiv er svært viktig for at slike tiltak skal ha tilstrekkeleg legitimitet. Å akseptera denne typen svært omfattande og langvarig overvaking av privatlivet til ein familie utan tydeleg lovheimel og utan den typen demokratisk kontroll som domstolane representerer, strider mot ‘rettsordenens spilleregler’.

At noen overhodet kan påstå at det som ble gjort den gang skulle ha vært hjemlet i ulovfestet nødrett, faller på sin egen urimelighet. Hvis noen av de involverte personer og myndighetsinstanser den gang mente at det fantes en slik hjemmel, ville de selvfølgelig ha gått til retten og fått dette bekreftet i en kjennelse. På samme måte som for andre, lovfestede hemmelige tvangsmidler. Det gjorde de i imdlertid ikke, formodentlig nettopp fordi de visste at retten ikke ville godta det. Illustrerende i så måte er følgende utdrag fra protokollen fra Gjenopptakelseskommisjonens avhør av Ørnulf Tofte, etterforskningslederen i Treholt-saken den gang – der han forklarer seg om nettopp romavlyttingen/videoovervåkningen:

Så kan man lure på. Når det gjaldt det rent juridiske med hva vi måtte foreta oss hvis vi i det hele tatt skulle fortsette med etterforskningen så ble dette godkjent som sagt høyere opp. Og da måtte vi foreta oss ting som vi ikke den gang… I dag har man jo mulighet å gå til retten å få kjennelse på både romavlytting og videoovervåkning og hva det måtte være. Vi hadde dessverre ikke den muligheten. Vi ble pålagt av myndighetene å drive den etterforskningen, men vi fikk ikke den redskapen kanskje som vi kanskje burde ha hatt. Dermed måtte våre jurister i samarbeid med riksadvokaten går jeg ut i fra og i samarbeid med ledelsen i Justisdepartementet bestemme at dette var nødvendig å gjøre.

Dette sier i grunnen alt; man ønsket å bruke metoder som man ikke var gitt adgang til av lovgiver, og derfor måtte man selv “bestemme at dette var nødvendig”. Men å involvere retten i en slik vurdering, fant man altså derimot unødvendig…

Den form for overvåkning det her var tale om, anses utvilsomt også som et inngrep i retten til respekt for privatliv etter Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 8, som lyder:

1. Everyone has the right to respect for his private and family life, his home and his correspondence.

2. There shall be no interference by a public authority with the exercise of this right except such as is in accordance with the law and is necessary in a democratic society in the interests of national security, public safety or the economic well-being of the country, for the prevention of disorder or crime, for the protection of health or morals, or for the protection of the rights and freedoms of others.

Et minstevilkår for å akseptere inngrep i rettigheten etter første ledd, er som det fremgår av annet ledd, at inngrepet er “in accordance with the law”. Dette lovskravet tilsvarer langt på vei det alminnelige norske legalitetsprinsippet, hvoretter statens inngrep i borgernes rettssfære krever hjemmel i lov. Når det gjelder inngrep i grunnleggende rettigheter som retten til ikke å bli utsatt for slik hemmelig overvåkning i ens eget hjem, som tilfellet var i Treholt-saken, kreves særdeles klar lovhjemmel.

Når slik lovhjemmel ikke forelå, innebærer det forholdet alene at staten v/POT begikk en klar krenkelse av artikkel 8, overfor de tre personene som bodde i leiligheten. Og selv om det hadde foreligget lovhjemmel den gang, ville det ha oppstått spørsmål om overvåkningen samlet sett kunne anses som “necessary in a democratic society”, men det behøver man altså ikke å ta stilling til.

En slik krenkelse vil normalt medføre at de krenkede har krav på erstatning fra staten, jf EMK artikkel 41. Forholdet vil ikke anses som foreldet, all den tid det først nylig er blitt avdekket for de som ble utsatt for overvåkningen.

Denne del av Treholt-saken – som altså ikke har noe med skyldspørsmålet i straffesaken mot ham å gjøre – illustrerer hvor viktig det er i en rettsstat, å ha stram kontroll med hemmelige tjenester og deres virksomhet. PSTs virksomhet i dag, er langt tydeligere regulert enn hva tilfelle var for POT den gang. Men samtidig er PSTs overvåkningsfullmakter kraftig utvidet etter 2005, blant annet ved at PST nå har hjemmel til å bedrive overvåkning i rent forebyggende øyemed, jf politiloven § 17 d, det vil si uten krav til mistanke. I sin særskilte melding oppsummerer EOS-utvalget dagens forhold, og mulighetene for tilsvarende overgrep fra PST i dag, slik:

Utvalget anser at utviklingen av samfunnsforholdene, den rettslige reguleringen av PSTs virksomhet og metodebruk, styrkingen av personvernet og menneskerettighetene i norsk rett, bevissthetsnivået i tjenesten, samt den økte og forbedrede kontrollen, har redusert sannsynligheten betraktelig for at en omfattende ulovlig overvåking vil finne sted på nytt – selv om det heller ikke i et demokratisk samfunn er mulig å garantere at en hemmelig tjeneste begrenser seg til bruk av lovlige metoder.

Og vi ser at selv under dagens regime, overskrider PST sine fullmakter fra tid til annen, jf for eksempel forhold omtalt i EOS-utvalgets årsmelding fror 2010, der det blant annet ble påpekt at PST hadde bedrevet romavlytting av personer i et visst miljø, etter at retten hadde avslått en begjæring om slik avlytting. Se også omtale av saken på TV2.no. Tidligere i år fikk PST også refs av EOS-utvalget, for ikke å ha varslet verken Justisdepartementet eller EOS-utvalget om virksomheten til den såkalte “Surveillance Detection Unit – SDU” som USAs ambassade hadde etablert, etter at PST fikk kjennskap til virksomhetens eksistens. Den saken er ellers kommentert av meg i bloggposten “Noen åpne spørsmål om USAs overvåkning i Norge”. Som det fremgår der, vitner ikke PST-sjefens kommentarer den gang, om at hun helt har tatt innover seg alvoret i den typen virksomhet som hun er leder for, jf følgende uttalelse til Dagbladet den gang:

Vårt ansvar er ambassadesikkerheten og å undersøke trusler mot det som er terrormål nummer én i Norge – ikke å undersøke trusler fra ambassaden til vår nærmeste allierte. Våre prioriteringer går ikke den himmelretningen engang, vi er mer fokusert på at amerikanernes sikkerhet er ivaretatt.

Både den gjennomgangen vi når har fått av POTs metodebruk og myndighetenes holdninger til dette den gang, og de saker som har vært omtalt fra nyere tid, bør bidra til en ordentlig debatt om hvordan de hemmelige tjenestene våre er organisert og regulert. Dette er viktige spørsmål med hensyn til opprettholdelse av en demokratisk rettststat. Å avfeie dem som “historiske”, som Janne Kristiansen gjør, er historieløst.

 

 

SKRIV UT (PRINT)

Leave a Reply