Ny dom fra EMD – økt innsynsrett for pressen?

En fersk dom fra Den europeiske menneskerettsdomstolen (EMD), innebærer at norsk presse kan ha større rett til innsyn i dokumenter hos det offentlige enn hva som synes å følge av blant annet den nye offentleglova. Dommen innebærer i alle fall at forvaltningens vurdering av meroffentlighet ikke lenger ubetinget kan unntas domstolprøving, slik tilfellet har vært i norsk rett. Jeg kan ikke se at dommen og dens konsekvenser for praktiseringen av dokumentoffentlighet i Norge, har vært omtalt av noen ennå.

I april i år avsa EMD dom i en sak mot Ungarn, vedrørende krav på innsyn i dokumenter hos det offentlige, som en del av ytringsfriheten

Saken dreide seg om en menneskerettighetsorganisasjons krav om å få utlevert et dokument fra Ungarns konstitusjonelle domstol. Organsisasjonen hadde ikke krav på innsyn/utlevering etter ungarsk rett, og begjæringen var blitt avslått. Organisasjonen klaget til EMD og hevdet at Ungern dermed hadde krenket EMK artikkel 10 om ytringsfrihet, fordi innholdet i det aktuelle dokumentet hadde offentlig interesse og at når myndighetene brukte sitt “monopol” på informasjonen til å nekte innsyn, innebar dette indirekte en slags sensur av en offentlig debatt.

EMD viste til at det gjentatte ganger i saker som angikk domfellelser eller sensur av pressen i tilfeller hvor det var tale om publisering av informasjon med offentlig interesse, hadde vært uttalt at “the public has a right to receive information of general interest”. Dette innebar ikke bare at myndighetene skal ha tungtveiende grunner for å sanksjonere mot pressen, når den publiserer eller søker å publisere informasjon med offentlig interesse. Det innebar også at myndighetene heller ikke skulle legge ugrunnede hindringer i veien for for eksempel pressens adgang til den type informasjon som kan danne grunnlag for arbeidet som “offentlig vaktbikkje”. Det ble blant annet vist til en tidligere EMD-dom om pressens kildevern, hvor EMD på tilsvarende måte slo fast at kildevernet var en vesentlig forutsetning for pressens kontrollfunksjon, og at å pålegge journalister å oppgi sine kilder uten videre, på sikt ville begrense kilders ønske om å gi vesentlig informasjon til pressen (Goodwin mot Storbritannia)

Dette er en meget interessant dom. Så vidt jeg kjenner til er det første gang at EMD slår fast at krav på innsyn i dokumenter hos det offentlige, prinsipielt er en del av ytringsfriheten etter EMK – med andre ord slik at spørsmål om å nekte innsyn i dokumenter må vurderes i henhold til de samme kriteriene som gjelder for begrensninger i ytringsfriheten eller. Blant annet slik at nektelse av innsyn må anses som nødvendig i et demokratisk samfunn.

Selv om det også etter for eksempel offentleglova skal legges vekt på allmenn interesse m v i meroffentlighetsvurderingen, betyr EMDs dom noe prinsipielt annerledes. Nå vil vedkommende forvaltningsorgan med hensyn til enhver innsynsbegjæring prinsipielt måtte vurdere spørsmålet om vilkårene for å nekte innsyn etter EMK er oppfylt. Det vil ikke være tilstrekkelig å vise til at offentleglova hjemler unntak fra offentlighet.

En annen, og minst like viktig, konsekvens av dommen er at norsk retts regel om at domstolene ikke skal overprøve forvaltningens skjønn med hensyn til spørsmålet om meroffentlighet, ikke vil kunne opprettholdes fullt ut. Den som herretter nektes innsyn, vil som hovedregel kunne kreve at domstolene prøver om nektelsen er i samsvar med EMK. Det vil i praksis innebære at domstolene også må kunne overprøve forvaltningens skjønn med hensyn til meroffentlighetsspørsmålet.

Jeg nevner til sist at EMDs dom også må leses slik at prinsippet gjelder generelt med hensyn til dokumenter/informasjon som det offentlige har i sin ekslusive besittelse. Saken for EMD gjaldt for eksempel saksdokumenter hos en domstol – hvor allmennhetens innsynsrett i Norge normalt ville være regulert av prosesslovgivningen. Dette medfører blant annet at prinsippet må gjelde all  informasjon som er i besittelse av et organ som kontrolleres av det offentlige, uavhengig av om vedkommende organ omfattes av for eksempel den norske offentlighetsloven. Dette kan være praktisk særlig med hensyn til organer/institusjoner som falt utenfor den gamle offentlighetsloven, men som nå er omfattet av den nye offentleglova. Selv om offentleglova ikke er gitt tilbakevirkende kraft, vil prinsippet fra EMDs dom etter mitt syn kunne få anvendelse også på informasjon hos slike organer, som stammer fra tiden før offentleglova trådte i kraft.

Oppdatering pr 9/11-2011: Nå har Fylkesmannen i Oslo og Akershus i et et vedtak av 7/11-2011 i en konkret klagesak, blant annet under henvisning til denne bloggposten, langt på vei sagt seg enig med hva jeg har skrevet ovenfor. Det kan derfor se ut til at offentlighetsloven kan få “utvidet” anvendelse i flere sammenhenger fremover.

SKRIV UT (PRINT)