Sikkerhetens absurde pris*

*En noe forenklet versjon av dette innlegget, ble publisert i Dagbladet 30/1-2012

Hege Tunstads kronikk «Frykt og forskningssensur» i Dagbladet 26/1-2012 bringer til torgs nok et bekymringsfullt eksempel på hvordan våre vestlige myndigheters sikkerhetspolitikk griper stadig lenger inn i flere av informasjonsfrihetens, og dermed demokratiets, institusjoner – i dette tilfelle den akademiske frihet.

At det finnes informasjon som stater må holde hemmelig for offentligheten generelt, av hensyn til rikets sikkerhet, er en selvfølge – også i demokratier hvor utgangspunktet skal være åpenhet. I Norge har vi også bestemmelser som nettopp tar sikte på å beskytte slik informasjon, blant annet i straffelovens kapittel om forbrytelser mot statens selvstendighet og sikkerhet.

Men hva vi i økende grad er vitne til, er at åpenhet og informasjonsfrihet innskrenkes langt utover å beskytte statens egen, hemmeligstemplede informasjon mot innsyn fra, håndtering av eller spredning blant uvedkommende.

Tunstad forklarer godt hvilke alvorlige konsekvenser det kan få for den frie forskning, dersom staten skal begrense eller helt forby adgangen til å utveksle forskningens innhold åpent i det offentlige rom, herunder i åpne, akademiske fora, hvor hele poenget nettopp er deling, brytning og utvikling:

“Å publisere forskning offentlig er grunnleggende for den form for tillit til mennesker som vi i vesten liker å si at vi er tilhengere av. Skal vi la forskningens frihet forvitre på grunn av frykt?”

I Tunstads kronikk var det særlig forslag til tiltak om både å begrense adgangen til å publisere medisinsk forskning om virus, samt å regulere hvem som i det hele tatt skal få lov til å forske på virus, som var i fokus. I Norge er så vel Utenriksdepartementet som Politiets sikkerhetstjeneste (PST) blant de organer som er involvert i arbeidet med slike tiltak.

Begrunnelsen for slike tiltak, er at kunnskap om virus også kan tenkes brukt til å anvende dødelige virus som middel i terrorhandlinger. Det kan selvfølgelig ikke utelukkes, men er slike tiltak egnet til å hindre det – og til hvilken pris? Disse spørsmålene belyser Tunstad godt i sin kronikk.

Som jeg har skrevet om i tidligere innlegg, går denne tankegang  igjen også i andre aktuelle sammenhenger, med tilsvarende begrunnelse – og absurde konsekvenser.

Nylig offentliggjorde PST et tidligere hemmeligstemplet brev derfra til Justisdepartementet, der PST tar til orde for å innføre en rekke nye straffebestemmelser, med sikte på terrorbekjempelse. Blant forslagene er det flere som grovt sagt går ut på å kriminalisere besittelse av ellers dagligdagse og lovlige ting, hvis tingene også kan tenkes bruk til terror og besitterens hensikt med besittelsen er å bruke det til et slikt formål i fremtiden.

Der inkluderer PST også kriminalisering av innhenting, innsamling og/eller besittelse av (i utgangspunktet åpen, lovlig) «informasjon» som kan være nyttig i terrorvirksomhet. På det punktet i forslaget er det ikke en gang lagt inn et krav om at vedkommende selv har et terrorformål med besittelsen av vedkommende informasjonen. Som PST skriver:

“Påtalemyndigheten må bevise ut over enhver rimelig tvil at tiltalte ikke har en rimelig unnskyldning for besittelsen (…), men det må imidlertid ikke bevises at tiltalte hadde et terrorformål.”

Ikke bare vil man hindre fri forskning på alminnelige og viktige vitenskapelige felt. Om PST får gjennomslag, risikerer man dessuten å måte forklare seg, dersom man som nysgjerrig amatør skulle oppsøke vitenskapelig informasjon om for eksempel fugleinfluensa – for å unngå å bli straffeforfulgt som potensiell terrorist.

Det er på høy tid å stoppe opp og appellere nettopp til litt rasjonell, akademisk tankevirksomhet – før evnen forsvinner i fryktens og sikkerhetens skygger. Riksadvokaten demonstrerte heldigvis slike evner, da tilsvarende forslag var oppe til diskusjon i 2002.

SKRIV UT (PRINT)

Leave a comment

1 Comment

  1. PSTs nye ledelse – en demokratisk vending? | § UHURU

Leave a Reply