Statsadvokatens rettsstatlige uføre

Inger Marie Sunde viderefører i Aftenposten 26/8 deler av den politistatslogikk og nytale som preget hennes kolleger i Det nasjonale statsadvokatembetets høringsuttalelse om EUs datalagringsdirektiv. (Oppdatering pr 31/8: En kortere versjon av denne bloggposten ble publisert i Aftenposten 20/8, som replikk til Sunde).

Vi snakker om statlig tvangsregistrering og -lagring av alle våre forbindelser og bevegelser ved bruk av telefon, e-post m.v. Logikken er at man statistisk sett vet at noen av oss vil komme til å begå forbrytelser i fremtiden, men vi kan ikke på forhånd vite hvem av oss det gjelder. Derfor må bevis om oss alle sikres på forhånd, slik at de ligger klare, når staten fatter mistanke mot en av oss i fremtiden. (Slik tenker man lett, hvis man tenker på begrepet “rettstat” som synonymt med “lov og orden”, jf denne litt harselerende bloggposten.)

I dag kan de opplysningene bare lagres hvis vi har samtykket gjennom vår avtale med teleselskapet, og uansett bare så langt administrasjonen av kundeforholdet krever det. Og vi kan når som helst gjøre opp forholdet og kreve sletting. En grunnleggende rett til kontroll med egne personopplysninger i et liberalt demokrati. En rett som direktivet vil fjerne, ved innføring av lagringsplikt/sletteforbud. Dette har jeg beskrevet nærmere i fagartikkelen “Datalagringsdirektivet – er dets krav til lagrings av trafikkdata forenlig med Den europeiske menneskerettskonvensjon? “(Artikkelen utgis i boken Overvåkning i en rettsstat, som utgis på Fagbokforlaget høsten 2010). Se særlig artikkelens pkt 3.

Men Sunde vil ikke vedkjenne seg dette tiltaket ved sitt formelle og beskrivende navn, ”datalagring”. Hun vil kalle det ”utsatt sletteplikt”. Dette er et retorisk grep som kan likestilles med å kalle fengsling av en fri person for ”utsatt frihet”. (Jeg har også tidligere kommentert denne retorikken og annen nytale som Justisdepartementet, politiet og påtalemyndigheten har brukt i debatten så langt).

Og det er altså feil. Vi har sletterett, akkurat som med innhold i dagbøker og pc’er. Data fra vår e-kommunikasjon er kun tilgjengelig for bevissikring i den grad de faktisk finnes når mistanke om straffbart forhold foreligger (dog, for PST også før det foreligger mistanke, men da i alle fall med en viss målrettethet overfor “potensielle” terrorister). Presis som med alle andre bevis. For eksempel fingeravtrykk – eller innholdet i våre dagbøker og harddisker.

Staten skal ha tillit til oss, inntil den enkelte selv oppfører seg slik at tilliten brytes.

Datalagringsdirektivet innebærer en systematisk mistillitserklæring fra staten overfor alle borgerne. I et liberalt demokrati er det staten v/regjeringen som skal be om borgernes tillit, ikke omvendt.

Den dagen vi aksepterer det omvendte, vil Sunde og hennes meningsfeller raskt finne andre ”bevis” som bør forhåndssikres, i henhold til samme logikk – politistatens logikk. EU-parlamentet har allerede fremmet forslag om lagring av innhold i alles søk i søkemotorer som Google. Den kontrollspiralen er uungåelig, hvis politikerne kjøper Sunde & Cos logikk.

Og Sundes logikk kommer enda tydeligere (eller uklart?) frem i følgende uttalelse fra henne, som er gjengitt i en artikkel om datalagringsdirektivet i Personvernrapporten 2010:

Man må huske på at de straffbare handlingene som politiet etterforsker, er historiske forhold som allerede er begått. Man kan ikke lagre data fremover i tid for å oppklare forhold som ligger tilbake i tid. Derfor er det nødvendig at trafikkdata om alle lagres.

Sa noen PreCrime?

  • Share/Bookmark
2 Comments by Jon W-A on August 26, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern

Har PST-sjef Kristiansen krenket uskyldspresumsjonen, og samtidig gjort seg og PST inhabil som leder av etterforskningen i terrorsaken?

I Dagbladets lørdagsbilag Magasinet i går (14.08.2010) hadde PST -sjef Janne Kristiansen latt seg portrettintervjue. Der svarte hun blant annet på noen spørsmål angående den verserende saken mot tre terrorsiktede.

PST har som kjent hatt visse problemer med å overbevise domstolene om at det fremlagte bevismaterialet er tiltrekkelig til å tilfredsstille mistankekravet for varetektsfengsling, se blant annet oppslag i Aftenposten 31.07.2010. Vi vet selvfølgelig ikke hva PST eventuelt besitter av ytterligere bevis fra den hemmelige etterforskningen, men poenget her er at spørsmålet om saken holder, er et tema i offentligheten. Det var dette Dagbladet Magasinet (s 14) henviste til i følgende sekvens i ovennevnte intervju:

- Er du redd saken kan smuldre opp?

- Jeg er ikke redd for noe som helst. Vi skal bevise en intensjon. Klart bevisbyrden er vanskelig, og den ligger på oss. Men vi skal gjøre jobben vår.

- Men det blir jo litt surt hvis…

- Nei. Vi har avverget et terrorangrep på norsk jord. Vår jobb er å forebygge. Det har vi allerede gjort.

Hvorfor er den siste uttalelsen problematisk, og etter min mening en krenkelse av uskyldspresumsjonen?

La oss først se nærmere på hva saken gjelder, rent juridisk.

Siktelsen gjelder overtredelse av straffeloven § 147 a fjerde ledd. § 147 a lyder:

§ 147a. En straffbar handling som nevnt i §§ 148, 151 a, 151 b første ledd jf. tredje ledd, 152 annet ledd, 152 a annet ledd, 152 b, 153 første til tredje ledd, 153 a, 154, 223 annet ledd, 224, 225 første eller annet ledd, 231 jf. 232, eller 233 anses som en terrorhandling og straffes med fengsel inntil 21 år når handlingen er begått med det forsett

a) å forstyrre alvorlig en funksjon av grunnleggende betydning i samfunnet, som for eksempel lovgivende, utøvende eller dømmende myndighet, energiforsyning, sikker forsyning av mat eller vann, bank- og pengevesen eller helseberedskap og smittevern,
b) å skape alvorlig frykt i en befolkning, eller
c) urettmessig å tvinge offentlige myndigheter eller en mellomstatlig organisasjon til å gjøre, tåle eller unnlate noe av vesentlig betydning for landet eller organisasjonen, eller for et annet land eller en annen mellomstatlig organisasjon.

Straffen kan ikke settes under minstestraffen som er bestemt i straffebudene som er nevnt i første punktum.

Med fengsel inntil 12 år straffes den som med slikt forsett som nevnt i første ledd, truer med å begå en straffbar handling som nevnt i første ledd, under slike omstendigheter at trusselen er egnet til å fremkalle alvorlig frykt. Får trusselen en følge som nevnt i første ledd bokstavene a, b eller c, kan fengsel inntil 21 år idømmes. Medvirkning straffes på samme måte.

Med fengsel inntil 12 år straffes den som planlegger eller forbereder en terrorhandling som nevnt i første ledd, ved å inngå forbund med noen om å begå en slik handling.

De tre er ikke siktet for å ha begått en terrorhandling, jf § 147 a første ledd. De er heller ikke siktet for å ha forsøkt å begå ( det vil si påbegynt) en slik terrorhandling, jf straffeloven § 49 om straff for forsøk.

De er siktet for, gjennom å ha inngått “forbund” om det , å ha planlagt eller forberedt å begå en av de i loven oppramsede handlinger (eksempelvis sprenge en bombe) med forsett om for eksempel å “skape alvorlig frykt i befolkningen”, jf § 147 a første ledd bokstav b.

Bevistema her er altså meget subjektivt. PST må overbevise domstolene om at de tre siktede har inngått forbund om å begå en handling som ennå ikke en gang er påbegynt – og det med såkalt terrorforsett. Man må så å si bevise hva som har foregått inne i hodene på de siktede. At dette er en kontroversiell form for straffebestemmelse er ganske åpenbart, noe som også ble påpekt av professor Erling Johannes Husabø i et såkalt problemnotat som han ble bedt om å utarbeide som ledd i det lovarbeidet som ble gjort i forkant av vedtagelsen av de nye terorbestemmelsene i straffeloven. Om den typen bestemmelse som vi snakker om her, skrev han blant annet følgende:

Eit anna viktig prinsipp som bør nemnast er uskuldspresumsjonen , jf EMK art. 6 (2). I denne ligg både at rimeleg tvil skal koma tiltalte til gode, og at ein skal reknast som uskuldig inntil det motsette er bevist. Tradisjonelt vert dette prinsippet mest rekna for å ha adresse til utforminga av beviskrav og straffeprosessuelle reglar. Men også utforminga av dei materielle straffereglane har i praksis mykje å seia for kva reelt høve det er til å føra bevis og motbevis for straffeskuld.

For vårt føremål, der kriminalisering av førebuingshandlingar står sentralt, er det særleg grunn til å peika på at dess mindre krav som blir stilt til ytre handling, dvs. dess meir saka står og fell på bevisføringa for tiltalte sin tanke og vilje, dess meir usikker vil bevisføringa vanlegvis bli. Dette vil i sin tur kunna vanskeleggjera bevisføring for eiga uskuld, og auka faren for urette domfellingar.

Hvis det ikke lar seg gjøre å føre bevis for at de tre  siktede (eventuelt minst to av dem) har inngått forbund om i fremtiden å gjennomføre en slik straffbar handling med terorforsett, ja, da er de å anse som fullstendig uskyldige etter siktelsen. Da har de ikke planlagt noen terrorhandling. Og da har heller ikke PST avverget noen terrorhandling som kan knyttes til dem.

Men Janne Kristiansens uttalelse til Dagbaldet Magasinet kan vanskelig forstås annerledes enn at hun mener at PST “vet bedre”. Altså at uansett om vårt rettssystem anser de siktede som uskyldige, har PST – underforstått ved å ha pågrepet, fengslet og forsøkt, uten hell, å bevise at de tre er skyldige – likevel “avverget en terrorhandling på norsk jord”.

Som sjef for PST – den norske stats sikkerhetspoliti – utaler Kristiansen seg her på vegne av staten Norge i henhold til blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6 om rettferdig rettergang. Uskyldspesumsjonen er – som en helt sentral rettssikkerhetsgaranti i en rettsstat – uttrykkelig formulert i EMK artikkel 6 (2):

Enhver som blir siktet for en straffbar handling, skal antas uskyldig inntil skyld er bevist etter loven.

At en siktelse – som i seg selv innebærer en påstand om skyld – ikke er i strid med dette, er selvsagt. Det ligger i det straffeprosessuelle systemet. Når påtalemyndigheten ber om pådømmelse av en siktelse, sier den nettop at den etter å ha foretatt en objektiv vurdering av bevisene, mener at det er bevist utover enhver rimelig tvil at siktede har utvist straffeskyld. Så er det opp til domstolen å ta stilling til dette.

Men hvis representanter for staten – herunder ikke minst fra politi eller påtalemyndighet – utenfor selve rettergangen uttaler seg konstaterende om skyldsspørsmålet, eventuelt trekker en endelig frifinnende dom i tvil, vil dette fort anses som en krenkelse av uskyldspresumsjonen. Det er med andre ord forskjell på å påstå at man mener å ha fellende bevis, som bør føre til domfellelse i retten, og å konstatere skyld, uavhengig av hva domstolen måtte komme til.  Se for eksempel Den europeiske menneskerettsdomstols (EMD) avgjørelser i sakene Ribemont mot Frankrike og Karakas og Yesilirmak mot Tyrkia. I sistnevnte avgjørelse (avsnitt 49) formulerte EMD følgende, generelle uttalelse om innholdet i uskyldspresumsjonen i slike tilfeller:

The presumption of innocence will be violated if a judicial decision or a statement by a public official concerning a person charged with a criminal offence reflects an opinion that he is guilty before he has been proved guilty according to law. It suffices, even in the absence of any formal finding, that there is some reasoning suggesting that the court or the official regards the accused as guilty

I dette lys er Kristiansens uttalelser etter min mening i beste fall meget uheldige. Slik de står gjengitt mener jeg at de krenker uskyldspresumsjonen, fordi de gir inntrykk av at hun sier at hun “vet” at de siktede ville ha utført, eventuelt medvirket til å utføre, en terrorhandling i Norge – selv om domstolene ikke finner det bevist.

Særlig uheldig er denne uttalelsen på et så tidlig stadium i saken, hvor den fremdeles er under etterforskning og hvor PST forsøker å overbevise domstolene om at mistanken er sterk nok til at de siktede skal forbli varetekstfengslet på strengeste vilkår (isolasjon). Dette innebærer dermed i tillegg at det kan reises spørsmål om Janne Kristiansen (og dermed PST som sådan, ettersom hun er dets øverste leder) kan anses habil til å lede etterforskningen videre. Det er nemlig også et krav etter straffeprosessen (og EMK artikkel 6) at etterforskningen skal være objektiv, altså at politiet (i dette tilfellet PST) også skal lete etter bevis som kan tale mot skyld. Kristiansens uttalelse tyder på at hun har konkludert i skyldspørsmålet allerede før etterforskningen er avsluttet. Det innebærer åpenbart at man kan trekke i tvil om den videre etterforskningen vil foregå med tiltrekkelig objektivitet.

Det får være opp til de siktede og deres forsvarere å vurdere om hennes uttalelser skal få rettslige etterspill. Jeg mener at de bør få det – og at det i det minste bør vurderes.

Etter min mening illustrerer dette hvor særdeles uheldig det er at PST i slike i utgangspunktet sensitive saker rent rettssikkerhetsmessig (på grunn av hemmelighold, vage bevistema m v), tilsynelatende lar det gå så vidt mye presisje i dem at man føler behov for å prosedere dem gjennom media. Det er ikke rettsstaten verdig.

  • Share/Bookmark
13 Comments by Jon W-A on August 15, 2010
filed in Menneskerett generelt

Hvor står den politiske debatten om Datalagringsdirektivet?

I lørdagsutgaven av Klassekampen 19. juni er jeg intervjuet om status i debatten i Norge om datalagringsdirektivet, med utgangspunkt i samferdselsminister Magnhild Meltveit Kleppas (Sp) utspill om et såkalt “nasjonalt forlik”, hvor EUs direktiv forkastes til fordel for en egen, norsk regulering. Hennes utspill kom i forbindelse med departementets høringsseminar om datalagringsdirektivet 8. juni. Opptak av seminaret finnes her.

Intervjuet kan leses her.

  • Share/Bookmark
No Comments by Jon W-A on June 22, 2010
filed in Diverse

EU-parlamentet vil utvide datalagringsdirektivet?

Som forklart i blant annet høringsutalelsene fra IKT-Norge, UiO v/Det matematisk-naturvitenskaplige fakultet og NTNU, inneholder datalagringsdirektivet mange “hull” med hensyn til internettbaserte kommunikasjonstjenester som ikke dekkes – herunder tjenester som Skype, chatte-funksjoner på sosiale medier m v. Noe som innebærer at mange av de kriminelle man søker å ramme, naturlig vil gå over til å benytte slike tjenester for å unngå at kommunikasjonen deres registreres og lagres.

Slik har logikken og utviklingen alltid vært, når politi og justismyndigheter har ønsket utvidede metoder for overvåkning, avlytting og annen kommunikasjonskontroll. Stadig mer inngripende politimetoder “jager” de kriminelle over i andre måter å kommunisere på.

Man kan for eksempel se hvordan politiet argumenterte i 2005, da de ville få adgang til å bedrive romavlytting i private hjem. Da var kontroll med bruk av telefoner ikke lenger effektivt, fordi – ble det hevdet – de organiserte kriminelle visste om politiets mulighet for å avlytte. De planla derfor kriminaliteten sin ansikt til ansikt, i private boliger. Derfor måtte romavlytting tillates… (At deler av denne lovendringen var grunnlovstridig, brød verken regjeringen eller Stortinget seg om den gang – men etter to uavhengige betenkninger fra jus-professorer, ble disse delene “suspendert” i fjor).

Nylig avleverte Metodekontrollutvalget sin NOU 2009:15 “Skjult informasjon – åpen kontroll”, om evaluering av slike og andre politimetoder. Der foreslås det at politiet skal få adgang til såkalt “dataavlesning”, som vil si fjernovervåkning av aktivitet på blant annet private pc’er (gjennom innstallering av  ”spyware”). Hvorfor? Jo, fordi de kriminelle har begynt å bruke krypteringsprogrammer når de sender e-post. Derfor vil politiet ha mulighet til å lese hva som skrives før det overhodet sendes – noe som innebærer at det rent faktisk vil gis innsyn i aktivitet og skriving som kanskje aldri blir sendt. Dette berører derfor ikke bare kommunikasjonsfriheten, det berører selve tankefriheten.

Vel, slik fungerer kontrollspiralen – og politikerne vedtar inngrep etter inngrep i privatsfæren, i håp om at en dag vil de få kontroll…

Datalagringsdirektivet er slik sett bare nok et eksempel – men prinsipielt et langt grovere et, fordi det rammer hele befolkningen, helt uavhengig av noen konkret etterforskning. Vi snakker om et massebevissikringstiltak i alles elektroniske kommunikasjonsdata, hele tiden. Men, som nevnt, det dekker slett ikke alle kommunikasjonsformer og kommunikasjonsnett.

Derfor vil utvidelser bli forslått – slik de alltid blir, når politikerne først åpner en ny dør.

I Norge har for eksempel Høyres stortingsrepresentant Arve Kambe ifølge intervju gjengitt i Nationen, allerede før direktivet er vedtatt innført her, tatt til orde for at det må utvides til å omfatte chat på Facebook m v (uten at han har redegjort for hvordan det skal foregå).

I EU har nylig 324 EU-parlamentarikere støttet en oppfordring om å utvide datalagringsdirektivet til å omfatte bruk av søkemotorer på internett, formodentlig for å kunne fange opp folk som søker etter ulovlig materiale, så som barneporno. (Jeg ble gjort oppmerksom på denne av Mark Klamberg, doktorand ved Stockholms Universitet). Slik lyder oppfordringen:

“Europaparlamentet uppmanar rådet och kommissionen att genomföra direktiv 2006/24/EG och att utvidga det till att omfatta sökmotorer så att barnpornografi och sexuella trakasserier över nätet kan bekämpas på ett snabbt och effektivt sätt.”

Menes det virkelig at alle borgeres søk på tjenester som Google og lignende, skal tvangsregistereres og lagres, med tanke på bruk som fremtidig bevis? Hvordan de har tenkt, vites ikke. Poenget er at det tenkes på utvidelser. Det er slik det alltid har vært.

Denne utviklingen illustrerer hvorfor det er essensielt å trekke grensen før datalagringsdirektivet. Vi må holde fast på det grunnleggende strafferettslige prinsipp i en liberal rettsstat; at bevissikring i borgerenes private kommunikasjon er noe staten og politiet først kan gjøre når det er relevant i en konkret etterforskning (etterforskningsprinsippet). Hvis man aksepterer logikken i datalagringsdirektivet, bryter man denne grensen – og da er det ingen prinsipielle argumenter igjen som hindrer en videre utvikling, hvor stadig mer av vår kommunikasjon og våre bevegelser vil kunne bli gjenstand for kontinuerlig, systematisk tvangsregistrering for politiformål.

En kontrollspiral som fører oss lenger og lenger vekk fra den liberale rettstat, og nærmere og nærmere politistaten – fordi prinsippløse politikere, som blant andre vår justisminister, Knut Storberget, ikke vil si nei til politiets ubegrensede ønsker/krav, og derved risikere å fremstå som mindre “handlekraftig” i kriminalitetsbekjempelsen.

Mer om hvorfor disse prinsippene er grunnleggende viktige å holde fast ved i en liberal rettsstat, og hvorfor datalagringsdirektivet derfor krenker menneskerettighetene, kan du lese om i flere tidligere innlegg på denne bloggen (se under “Hovedarkiv”). Du kan også lese høringsuttalelsen til Den internasjonale juristkommisjonen, norsk avdeling (ICJ-Norge).

  • Share/Bookmark
9 Comments by Jon W-A on May 26, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern, Ytringsfrihet

Internt UD-notat om status i EU mht datalagringsdirektivet

Gjennom en innsynsbegjæring til Utenriksdepartementet (UD), fikk jeg utlevert kopi av et internt notat, datert 23.04.10  fra UDs justisråd ved EU-delegasjonen. Notatet omhandler EU-kommisjonens pågående arbeid med personvern generelt og med eveluering av datalagringsdirektivet spesielt (se tidligere bloggpost om lekket, foreløpig evelalueringsdokument).

Notatet viser blant annet at justisminister Knut Storberget hadde et møte med EU-kommisæren som er ansvarlig for datalagringsdirektivet, Cecilia Malmström, 23.03.10. Der skal han ha orientert om at direktivet var “omstridt” i Norge, herunder med splittelse innad i regjeringen. Det gjengis at Malmstøm i møtet presiserte at man ikke kan utsette en gjennomføring i påvente av en eventuell revisjon av direktivet, da det vil kunne ta flere år. Dette kan tyde på at Storberget har luftet spørsmål om utsettelse, eventuelt at Malmstrøm har oppfattet Storbergets beskrivelse av den politiske situasjonen som en antydning om at gjennomføring kan ta tid i Norge.

Notatet viser også at EU-kommisjonen i sin holdning til videre evaluering, har merket seg utviklingen av motstand i flere medlemstater. Det inneholder avsnitt om alle de landene hvor direktivet enten ikke er gjennomført ennå på grunn av politisk motstand (eks Sverige, Belgia og Østerrike) eller var gjennomført, men hvor gjennomføringen har blitt kjent grunnlovstridig, eventuelt hvor det foregår rettsprosesser om dette (henholdsvis Romania og Tyskland, og Ungarn).

Dessverre har UD valgt å sladde deler av disse avsnittene, under henvisning til offentleglova § 20 første ledd bokstav b, hvoretter opplysninger kan unntas for innsyn dersom det er “påkrevd” av hensyn til Norges utenrikspolitiske interesser og “opplysningane er mottekne under føresetnad av eller det følgjer av fast praksis at dei ikkje skal offentleggjerast”. Det er synd, ettersom det ser ut til at sladdingen dekker over nettopp beskrivelser av hvor problematiskt gjennomføringen er blitt i enkelte medlemsstater.

Notatet viser likevel at den økende mostanden mot direktivet i flere medlemsland, skaper problemer for EU-kommisjonen. Som notatets forfatter oppsummerer dette:

“Kommisjonens arbeid med evaluering av datalagringsdirektivet følger av direktivet selv. Det er likevel klart at de ulike politsike prosesser og rettsprosesser om gjennomføriong av direktivet i nasjonal rett, gir evalueringen økt søkelys her i Brussel.”

På embetsverkets språk betyr dette at det skaper store problemer at direktivet møter slik motstand.

For å illustrere hvilke “understatements” embetsverket bruker, kan jeg gjengi hvordan situasjonen i Romania omtales i notatet:

“Her står myndighetene overfor en utfordrende jobb for å implementere direktivet.”

Ja, det er mildt sagt.  Jeg minner om at i Romania ble selve lagringen av trafikkdata i henhold til direktivet (i praksis selve direktivet) ble kjent grunnlovsstridig og i strid med Den europeiske menneskerettskonvensjon. Da er ikke implementering bare en “utfordring”….

  • Share/Bookmark
2 Comments by Jon W-A on May 21, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern

Regjeringen gir sine egne ekstraomgang i høringen om datalagringsdirektivet

Som omtalt i min forrige bloggpost, “Newspeak og politistatslogikk” (med videre henvisninger/lenker) har regjeringen og dens våpendragere (eventuelt oppdragsgivere?) i politiet og påtalemyndigheten anstrengt seg til det ytterste for å fortrenge og fornekte de grunnleggende, prinsipielle spørsmålene som datalagringsdirektivet (DLD) reiser for rettsstaten og demokratiet. Så også i den nylig avsluttede offentlige høringsrunden – der regjeringen selv satt premissene gjennom selve høringsnotatet, og hvor ikke mindre enn elleve forskjellige instanser fra politi og påtalemyndighet benyttet muligheten til å levere sine høringsuttalelser. På lik linje med representanter for det sivile samfunnet – herunder uavhengige fagjuridiske instanser som Advokatforeningen, Den internasjonale juristkommisjon og Juridisk fakultet (UiO), som alle har stilt seg mildt sagt kritiske til selve DLD og til regjeringens manglende prinsipielle tilnærming. Blant ikke-statlige høringsinstanser generelt, var med få unntak samtlige skeptiske eller negative til regjeringens forslag om inføring av DLD i Norge, basert på alt fra prinsipielle til tekniske begrunnelser.

Regjeringen opprettet også en egen DLD-blogg, der det sivile samfunn generelt ble invitert til å diskutere/kommentere regjeringens forslag om å innføre DLD i norsk rett. Som man vil se, benyttet mange anledningen til å ytre seg. Også der er det slående at så godt som alle innlegg og kommentarer stiller seg negative til DLD – først og fremst på prinsipielt grunnlag. Et klart unntak var en iherdig, men anonym kommentator som kalte seg “Datalagring”. “Datalagring” argumenterte mot alle, på en måte som var meget sammenfallende med hva man ellers kunne høre fra regjeringen og politiet. (Ironisk nok, var et av “Datalagrings” mantra at det ikke kunne være slik at folk fritt skulle kunne opptre anonymt på internet…).

Hva gjør så regjeringen, når den har hørt uavhengige juristers og det øvrige sivile samfunns syn – som med overveldende styrke melder tilbake at innføring av DLD både strider mot rettstatens prinsipper og Norges menneskerettslige forpliktelser og lider av store datatekniske sikkerhetsmangler?

Jo, den arrangerer en ny offentlig høring bare en drøy måned senere, skreddersydd for pressedekning, men hvor kun justisminister Knut Storberget, PST, Riksadvokaten, Det nasjonale statsadvokatembete, Politidirektoratet og Kripos får anledning til å gjenta og eventuelt utdype sine sysnpunkter. De nevnte instanser skal alle holde hver sin innledning, for deretter å sitte sammen og “debattere”, uten motstand. Regjeringen kaller det et “høringsseminar” med “paneldebatt”, hvor alle øvrige høringsinstanser inviteres – til å sitte pent i salen, hvorfra det vil være åpent for innspill/spørsmål. “Seminaret” og “debatten” skal overføres offentlig via nett-tv fra regjerigens nettsted. “Seminaret” er nærmere beskrevet på regjeringens egne nettsider.

Man kan saktens spørre seg hva slags tiltak dette er?

Regjeringen har siden i fjor høst, med hele sitt maktapparat – særlig justisforvaltningen v/politi og påtalemyndighet – i aktiv tjeneste, brukt alle midler på å “selge” inn DLD til befolkningen. Den har selv lagt premissene for den offisielle høringsrunden. Den har selv gjennom minst elleve “egne” høringsinstanser fått uttrykke sitt syn i høringsrunden. Og nå arrangerer den en “ekstraomgang” utelukkende for sitt eget syn, så kort tid etter fristutløpet for den offisielle høringen at embetsverket åpenbart ikke har fått satt seg inn i de tusenvis av sider med høringsuttalelser som er levert.

Noen vil kalle det en demonstrasjon av ren politisk maktmisbruk. Jeg velger, på bakgrunn av realitetene i saken og den måten regjeringens argumentasjon er blitt plukket i stykker på i høringsrunden, å se det som utrykk for desperasjon. Desperasjon fra en justisminister som knapt har stilt opp i én, eneste reell debatt mot kvalifisert faglig motstand, og som innser at hans argumentasjon ikke tåler slik motstand. Desperasjon fra en prinsippløs justisminister som håper at skremselspropaganda om at det norske samfunn vil bli invadert av organiserte, pedofile mafiaorganisasjoner i samarbeid med ekstemistiske terrorister, med mindre alle lar sine bevegelser og forbindelser registrerers og lagres for statens bruk i bekjempelsen av disse samfunnstruende onder, kan overskygge hvilken skade på demokratiet han vil innføre. Rett og slett uttrykk for desperasjon for at det kompetente sivile samfunn skal nå frem til befolkningen med sitt budskap om at justisministeren er naken.

Vel, selv om vi ikke har justisministerens skattebetalerfinansierte maktapparat til rådighet for å nå ut med våre synspunkter, skal vi fortsette å bidra til debatten med de midler vi har til rådighet. Vi er ikke redde for åpen debatt, og for egen del, tar jeg en debatt med justisministeren når det måtte være – hvis han tør.

Men jeg kommer ikke til å ta den sittende i salen som gissel for hans dårlig forkledte propagandaseminar, med mulighet for på nåde å få rekke opp hånden og stille spørsmål etter et par timer med muntlig ekstraomgang for justisforvaltningens egen “høringsuttalelse”. Det har lite med debatt eller demokrati å gjøre. Det minner mer om debattformen i ettpartistater som vi tidligere ikke sammenlignet oss med.

(Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling (ICJ-Norge) og Advokatforeningen har i et felles brev til justisdepartementet, takket nei til å delta på “seminaret”. Brevet er lagt ut på ICJ-Norges nettsider, under omtale av ICJ-Norges arbeid med datalagringsdirektivet. Sammen med Advokat Frode Elgesem, for Advokatforeningens menneskerettsutvalg, skrev jeg, for ICJ-Norge også innlegget “Storbergets demokrati” i Bergens Tidende, der vårt syn utdypes).

  • Share/Bookmark
7 Comments by Jon W-A on May 19, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Menneskerett generelt, Personvern

Newspeak og politistatslogikk

En slags første omgang i den norske debatten om Datalagringsdirektivet (DLD) er over, markert med utløpet av fristen (12/4-2010) for å levere høringer til regjeringens høringsnotat, og med partiet Høyres landsmøtevedtak (9/5-2010) om å stille stortingsgruppen fritt til å stemme for innføring av DLD, dersom visse vilkår oppfylles. Justisminister Knut Storberget forskutterte allerede dagen etter (Aftenposten, 10/5-2010) at Arbeiderpartiet (AP) og Høyre nok ville bli enige nå – underforstått at Høyres krav ikke ville stå i veien for en omforent måte å innføre DLD på i norsk rett.

I Dagbladet sist lørdag, 15/5-2010, publiserte Joakim Hammerlin (filosof og forfatter av boken “Terrorindustrien”) og jeg en felles kronikk om hvordan regjeringen/AP hittil har lykkes med å unngå den prinsipielle spørsmålene som et tiltak som DLD reiser i en liberal rettstat. I kronikken peker vi på hvilke debattstrategier som har vært brukt i den sammenheng.

I kronikken berører vi bare så vidt enkelte eksempler på hvordan justisdepartementet/politi/politijurister har vært nødt til å bruke det som kan kalles “newspeak” og/eller politistatslogikk for i det hele tatt å kunne argumentere for innføring av DLD, uten å måtte innrømme at det er tale om et prinsipielt paradigmeskifte (som alle uavhengige jurister og personvernmyndigheter har påpekt, jf blant andre Advokatforeningen, Den internasjonale juristkommisjon, Universitetet i Oslo v/juridisk fakultet og Datatilsynet – ja, til og med Oslo statsadvokatembeter, som skiller seg markant ut blant politi og påtalemyndighet for øvrig på dette punkt).

Her vil jeg ta for meg flere eksempler på slik retorikk/argumentasjon fra våre justismyndigheter.

Allerede i regjeringens eget høringsnotat finner vi eksempler på klassisk politistatslogikk:

“I dag varierer det noe fra tilbyder til tilbyder om det lagres data, samt eventuelt hvor mye som lagres. Uten en konsekvent lagringsplikt for alle tilbydere, kan det være noe tilfeldig hva politiet får tilgang til av data. En praksis hvor kriminalitetsbekjempelse og varetakelse av den nasjonale sikkerhet beror på tilfeldigheter må i det lange løp betegnes som utilfredsstillende.”

I en politistat har et slikt argument mye for seg. I en liberal rettstat – hvor utgangspunktet er at bevissikring og andre straffeprosessuelle tvangsmidler først tas i bruk når en konkret etterforskning begrunner det – er det derimot et ugyldig argument. Det er alltid noe tilfeldig hva som finnes av spor/bevis “der ute” blant borgrene, når en eller flere av oss unntaksvis har begått en straffbar handling. Noen ganger finnes DNA-spor, fingeravtrykk, vitner, notater m v. Andre ganger gjør det ikke det. Slik er det når borgerne betraktes som uskyldige inntil det i det minste er mistanke om noe annet. Og slik er det når borgerne ikke har generell plikt til å la sine bevegelser og sine forbindelser regsitreres for derved til enhver tid måtte stå til ansvar for dem overfor staten. Med slik retorikk og dens logikk er det imidlertid ikke merkelig at enkelte i debatten trekker frem tidligere STASI-sjef Erich Mielkes berømte utsagn “for å forstå alt, må man vite alt”. Regjeringens egen retorikk og argumentasjon inviterer nærmest til det.

Blant andre Kripos følger imidlertid opp dette argumentet, og kobler det samtidig med en (feilaktig) forestilling om at i den “virkelige verden” vil det alltid være registrert for eksempel hvem som har kommunisert med hvem til enhver tid, slik at politiet bare kan hente ut opplysningene, når en etterforskning gjøre dem relevante:

“Når politiet beveger seg i den virtuelle verden må en ha samme mulighet til å sikre bevis der som i den virkelige verden.”

Det er altså heller ikke slik i den “virkelige verden”, at det finnes generell registeringsplikt for folks bevegelser og forbindelser. Som nevnt ovenfor, er det slik i et fritt samfunn at borgernes private bevegelser og forbindelser, først blir statens anliggende når den enkelte borger foretar eller har foretatt seg noe som loven krever at vedkommende må stå til ansvar for overfor det offenlige. Når politiets organer på denne måten forsøker å skape en forestilling om at uten tvungen datalagring, vil de “stenges ute” fra å gjøre normalt politiarbeid i den elektroniske verden, bygger det på en forutsetning som aldri har eksistert. Politiet er dessuten ikke stengt ute; det kan følge med på alt som foregår på det åpne internett – akkurat som politiet kan gjøre i det offentlige rom i den fysiske verden. I de private rom har politiet ingenting å gjøre, før det foreligger en konkret grunn overfor den enkelte. Det gjelder både i den fysiske og i den elektroniske verden.

En annen variant av ren politistatslogikk som man finner i flere av høringsuttalelsene fra politiorganene, er at lagring av kommunikasjonsdata også vil gjøre det mulig å bevise sin uskyld, dersom man feilaktig blir mistenkt for et straffbart forhold i fremtiden. I Politiets Fellesforbunds høringsuttalelse, uttrykkes dette slik:

“Vi mener i tillegg at personvernet vil bli styrket gjennom en implementering av datalagringsdirektivet, nettopp fordi slike opplysninger stadig oftere benyttes i etterforskningen og er avgjørende for å bevise både ukyld og uskyld.”

Her slår man to – for en liberal rettsstat, fremmede – fluer med et smekk: Man snur opp-ned på et helt sentralt rettssikkerhetsprinsipp i strafferettspleien: uskyldspresumsjonen. Og man omdefinerer samtidig et inngrep i personvernet til en “styrking” av personvernet, fordi man nå skal få bedre mulighet til å bevise sin uskyld. Det er selvfølgelig politiet/påtalemyndigheten som skal bevise skyld. Ingen har plikt til å bevise sin uskyld. Den som ønker å spare på dokumentasjon som kan gi dem alibi i fremtiden, kan selv velge å gjøre det. Å tvangsregistrere kommunikasjonsdata med dette som begrunnelse, forutsetter nærmest at den enkelte må regne med å bli uriktig anklaget i fremtiden, og at det derfor vil bli aktuelt å kunne bevise sin uskyld. Med andre ord: Kan du ikke redegjøre for hvor du var og/eller hvem du har kommunisert med, vil staten betrakte deg som mistenkelig. En slik begrunnelse for tvangsregisterering er i strid med både uskyldspresumsjonen og med retten til ikke å forklare seg (selvinkrimineringsforbudet) – som begge er beskyttet av EMK artikkel 6.

Et annet retorisk grep som går igjen hos politiet, er å omtale opplysninger om borgernes bevegelser og forbindelser som et “verktøy” for politiet. Vi ser det for eksempel i Kripos’ høringsuttalelse, hvor det skrives:

“Politiets ulike metoder beskrives gjerne som ”politiets verktøykasse”. I denne ”verktøykassen” er trafikkdata ett av de helt avgjørende basisverktøyene.”

“Verktøy” for politiet er ting som biler, datasystemer, kommunikasjonsmidler og, i enkelte tilfeller, våpen. I tillegg kan man snakke om “metoder”, så som alminnelig patruljering (i det fysiske rom eller på internett), spaning, bruk av informanter, telefonavlytting, beslag, utleveringspålegg m v.

Borgernes personopplysninger, derimot, er ikke verktøy, de er eventuelle bevis i en etterforskning. Og som nevnt ovenfor, i en liberal rettstat er bevis noe man først sikrer når det er mistanke om straffbart forhold. Å beskrive borgernes bevegelser og forbindelser generelt som politiets “verktøy”, slik at manglende generell tvangsregistrering/-lagring innebærer at man “tar” fra politiet et “verktøy”, er derfor nok et finurlig utslag av ren politistatslogikk. (Se for øvrig nærmere omtale av bruken av begrepet “verktøy” i denne bloggposten av juristen Christian Elind.)

Et siste eksempel på retoriske grep fra politi og påtalemyndighet, finner vi i høringsuttalelsene fra både Politijuristene og Riksadvokaten. Fra Politijuristenes uttalelse hitsettes:

“Begrepet ”datalagring” er en litt misvisende beskrivelse av hva saken handler om: tidsbegrenset utsatt sletting av spesifiserte typer data fra telefoni og internettbruk, slik at opplysningene kan være tilgjengelige som bevis i straffesaker.”

Dette fremstår for meg som det mest anstrengte forsøket fra politi og påtalemyndighet, på å omdefinere hva DLD innebærer:

I dag er hver eneste personopplsyning som lagres fra våre bruk av telefoni-/internettjenester, basert på frivillighet. På avtaler inngått mellom den enkelte bruker og den enkelte teleoperatør/tjenestetilbyder. Den enkelte har full kontroll over hva som kan lagres, og kan i prinsippet når som helst si opp forholdet og kreve at alle lagrede opplysninger slettes. I tillegg krever offentligrettslig personvernlovgivning, håndhevet av Datatilsynet, at lagrede opplysninger – uansett – skal slettes innen en viss frist. DLD snur opp-ned på dette, ved krav om registerering/lagring av slike opplysninger, utelukkende for politiformål.

DLD dreier seg derfor selvfølgelig ikke om utsatt sletteplikt. Det dreier seg om lagringsplikt – eller sletteforbud. Bare den fullstendig innsiktsløse vil kunne la seg forføre av Politijuristens og Riksavokatens meningsløse forsøk på newspeak på dette punktet.

Poenget med å trekke frem alle disse eksemplene, er å vise at de som prøver å begrunne innføring av DLD – som uomtvistelig er en form for straffeprosessuell massebevissikring i alle borgernes bevegelser og forbindelser i e-kommunikasjonsnettverk – som noe annet enn et vesentlig paradigmeskifte i sentrale rettstsatsprinsipper, tydeligvis må ty til retorikk og argumenter som enten bygger på ren politistatslogikk eller på omdefinisjoner av virkeligheten (newspeak).

Det viser etter min mening at de selv har insett at DLD vanskelig kan begrunnes innenfor den liberale rettsstats rammer.

En ensom, redelig svale blant politi og påtalemyndighet, er veteranen statsadvokat Lasse Quigstad, som i høringsuttalelse på vegne av Oslo Statsadvokatembeter, betegner saken slik:

“Det prinsipielt sett nye med datalagringsdirektivet er at private pålegges å lagre informasjon med det formål at politiet skal kunne anvende dette i etterforskning og eventuell straffesak. Det er lite tvilsomt at dette utgjør et paradigmeskifte for politiet og påtalemyndigheten.”

Det hadde kledd det øvrige embedsverket innenfor justissektoren å diskutere dette like ærlig og redelig som Oslo Statsadvokatembeter gjør. Men når Justisminsiteren selv har gått foran som et elendig eksempel, smitter dette åpenbart over på resten av justissektoren. Og alt for mange folk, inkludert i verste fall et flertall av stortingsrepresentantene, lar seg forføre.

  • Share/Bookmark
6 Comments by Jon W-A on May 18, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Menneskerett generelt, Personvern, Ytringsfrihet

APs bløff(?) om Datalagring

Fra Regjeringen og fra APs stortingsrepresentanter Helga Pedersen, Håkon Haugli m fl, har man fått høre gang på gang at ved eventuell implementering av datalagringsdirektivet i norsk rett skal:

  • Bare politiet kunne få tilgang til trafikkdata (dog nevnes også Kredittilsynet)
  • Tilgang bare gis hvis det foreligger “skjellig grunn til mistanke” mot noen om straffbar handling
  • Det alltid foreligge kjennelse om tilgang fra en domstol

Dette er også gjentatt i Regjeringens høringsnotat.

At dette er feil, er påpekt blant annet i høringsuttalelsen til ICJ-Norge. Der påpeker vi at:

  • PST vil kunne få tilgang til trafikkdata i rent forebyggende øyemed, etter politiloven § 17d , jf straffeprosessloven § 216b – uten noe krav til mistanke overhodet, og, hvis PST mener at det haster, uten forutgående kjennelse fra retten.
  • Statlige organer og private parter vil kunne få tilgang til trafikkdata som bevis i alminnelige, sivile søksmål, i henhold til tvisteloven § 21-5, jf § 22-3.

Selv Oslo statsadvokatembeter påpeker forholdet til PST i sin høringsuttalelse, der det etterlyses en vurdering av  konsekvensene av PSTs tilgang  trafikkdata etter politiloven § 17d, dersom DLD implementeres i norsk rett.

Dette er en ganske dramatisk annerledes virkelighet enn den som Regjeringen og AP forsøker å selge inn til befolkningen – og det er altså direkte feil når det gang på gang gjentas at det det bare er politiet som får tilgang, og at det vil kreves skjellig grunn til mistanke mot noen om straffbar handling og forutgående kjennelse fra retten, før trafikkdata skal kunne utleveres til politiet.

Likevel fortsetter APs representanter – nå øyensynlig mot bedre vitende – å spre dette feilaktige budskapet til befolkningen. En av disse er stortingsrepresentant Håkon Haugli. Han debatterer – som flere av oss – flittig på Twitter. Jeg har flere ganger konfrontert ham med dette, uten at han har svart. Jeg gjenopptok denne diskusjonen i går, 22. april, da jeg så at han fortsatt forsikret folk om ovennevnte, feilaktige vilkår for utlevering av trafikkdata.

Jeg beskyldte ham for å unnvike kritiske spørsmål og for å bli stille (overse) spørsmål, hver gang han ble stilt til veggs. Jeg gjengir nedenfor nøyaktig hvordan denne delen av diskusjonen forløp:

Jeg:

“(D)ersom du vil diskutere,må du ikke bare bli stille hver gang noen stiller deg til veggs. Skal gi noen eks (forts)” (Twitter, 21. april kl 21:42)

“Du (og h.notatet) sier: Bare utlev v/”Skjellig grunn til mistanke”. FEIL. PST pol.lov § 17d og utlev etter tvistelov.Kommentar?” (Twitter, 21. april kl 21:52)

Haugli:

“Jeg gir uttrykk for mitt syn i en pågående debatt. Skjellig grunn til mistanke om alvorlig kriminalitet må være regelen.” (Twitter, 21. april kl 21:54)

Jeg:

“Men når det ikke er det, hva da? Vil Ap fjerne PSTs tilgang etter politilov §17d? Og tvistelovens bevisregler? Ja eller nei?” (Twitter, 21.april kl 21:57)

Haugli:

“Mitt syn er at trafikkdata kun skal kunne brukes ved mistanke om alvorlig kriminalitet (ikke sivile saker).” (Twitter, 21. april kl 22:05)

Jeg:

“OK.Så du vil endre tvisteloven.Hva med politiloven § 17d jf strprl §216b bokstav d – skal tilgang ikke gis?” (Twitter, 21. april kl 22:11)

“Stille igjen? Gjentar: Vil du fjerne PSTs tilgang etter politilov § 17d – hvor tilg også kan fås u/rettskjennelse…?” (Twitter, 21. april kl 22:25)

Etter dette har jeg gitt Haugli fem purringer, senest i dag, 22. april kl 19:29 – og han har vært aktiv på Twitter i perioden, men har altså ikke villet svare på forholdet til PST. Men han har, som det fremgår ovenfor, faktisk sagt at han ikke vil akseptere utlevering i sivile søksmål – dette innebærer i så fall at han på dette punktet er uenig med sine partikolleger i Regjeringen. Det er interessant.

Men Haugli fortsetter likevel – overfor andre – å gjenta samme, feilaktige påstand. Som for eksempel i denne Twitter-meldingen i kveld til en annen person på Twitter:

“Vi må sikre at personvernet ivaretas gjennom domstolskontroll, krav til mistanke, krav til alvorlighetsgrad osv.” (Twitter, 22 april kl 19:08)

Haugli fortsetter å spre påstander som i beste fall kan karakteriseres som ekstremt villedende. I verste fall er det ren bløff – og med mindre han og de andre AP-representantene faktisk ennå ikke har forstått innholdet i det forslaget de kjemper for å få vedtatt – er det snakk om å bløffe bevisst, mot bedre vitende. Det kalles også løgn. (NB! Se oppdatering nedenfor – hvor det fremgår at Haugli antagelig bare ikke har visst bedre – og at han derfor ikke bevisst har bløffet)

OPPDATERING: I dag, 23. april, viser det seg via svar fra Håkon Haugli på Twitter, at han ikke har forstått at PST kan få tilgang til trafikkdata via politiloven § 17d, jf straffeprosessloven § 216b bokstav d (jf ovenfor). Så vidt jeg forstår ham, er han av den oppfatning at PST ikke bør kunne få ut trafikkdata på den måten, men at også PSTs tilgang skal være betinget av at det foreligger skjellig grunn til mistanke om straffbart forhold mot noen. Det vil innebære at PST ikke vil få tilgang til historiske trafikkdata i såkalt forebyggende øyemed. I så fall må Regjeringens foreliggende forslag endres på dette punktet. Hvorvidt Hauglis syn også er Regjeringens syn, er foreløpig uklart. Man må imidlertid forvente at såvel Regjeringen som APs stortingsrepresentanter, som i den grad har bidratt med påstander om sitt eget lovforslag, setter seg langt grundigere inn i de sentrale lovbestemmelsene som regulerer dette området.

  • Share/Bookmark
13 Comments by Jon W-A on April 22, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Diverse, Personvern

Lekket, foreløpig EU-evaluering av Datalagringsdirektivet

I et såkalt “Room Document” – som er et slags arbeidsdokument som ikke er ment for “offisiell” publisering, men som likevel vil være spredt/tilgjengelig til/for EUs og medlemsstatenes (herunder EFTA-statenes) embetsverk, har EU-kommisjonen laget et første utkast til evaluering av erfaringene i medlemsstatene med hensyn til bruk, nytte av og andre spørsmål knyttet til historiske trafikkdata. Evalueringen er basert på innleverte data/evalueringer fra alle enkeltstatenes myndigheter – herunder Norges – samt enkelte andre relevante aktører.

Dokumentet er omtalt i Aftenposten i dag.

Jeg har mottatt en kopi av dokumentet fra pålitelige kilder, men har ikke søkt bekreftelse på dokumentets ektehet på annen måte. Ut fra dets innhold ser jeg ingen grunn til å betvile dets autentisitet. Og basert på Helga Pedersens kommentar, gjengitt i Aftenposten-saken (ovenfor), går jeg ut fra hun går god for ekteheten. Og den beste måten å finne endelig ut av det på, er å offentligjøre dokumentet – så vil nok eventuelle dementier komme raskt [oppdatering 22/4: dokumentets ektehet er nå bekreftet]. For den offentlige debatts skyld, synes jeg at det er best at dokumentet gjøres tilgjengelig for publikum, og har derfor lastet det opp her.

Da kan alle selv lese og analysere innholdet, og trekke sine egne slutninger om de spørsmål og elementer man synes er relevante.

Min eneste bemerkning foreløpig, er at det synes å være et påfallende sprik mellom hva for eksempel Kripos i Norge påstår om nytteverdi av historiske trafikkdata, og hva som dokumenteres i EUs foreløpige evaluering. Når vi dessuten vet at det av Norges innspill til evalueringen før jul i fjor, fremgikk at man i Norge ikke besitter objektive statistikker overhodet, og vi samtidig vet at norske myndigheter antagelig kjenner til innholdet i evalueringen, er det tankevekkende at Kripos overfor offentligheten og overfor Stortinget fremstiller helt andre beregninger i sin høringsuttalelse. Det er også bemerkelsesverdig at ikke Regjeringen har latt offentligheten og Stortinget ta del i noe av dette i høringsnotatet eller på annen måte. Se forøvrig ICJ-Norges kommentarer til disse spørsmålene i høringsuttalelsen fra s 16 nederst, jf særlig midt på s 17.

For øvriig overlater jeg det nå til folk generelt og til fagkyndige på relevante felt, å selv lese og se hvilken relevans innholdet i evalueringen har for debatten.

  • Share/Bookmark
9 Comments by Jon W-A on April 15, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Personvern

Norges Statsjuristforbund?

Da jeg i forrige uke – mildt sagt vantro – oppdaget at Norges Juristforbund (NJ), som fagorganisasjon for norske jurister fra både offentlig og privat sektor, uttrykkelig støttet sin paraplyorganisasjon Akademikernes høringsuttalelse som prinsipielt uttrykker seg positivt til implementering av Datalagringsdirektivet – sendte jeg umiddelbart en betinget utmelding til NJ. Det har flere (uavhengige) jurister gjort, uten at vi har noen organisert kampanje, og uten at jeg kjenner til hvor mange det gjelder. Kravet var at NJ måtte reservere seg mot Akademikernes høringsuttalelse, fordi det måtte være åpenbart at en konkluderende uttalelse – uansett innhold – ville være i konflikt med store deler av medlemsmassens rettsforståelse (store deler av NJs statsansatte jurister har ingen uavhengig stilling i forhold til sin arbeidsgiver – staten).

NJ organiserer som sagt jurister fra “alle leire”, og flere profesjonsorganisasjoner – så som Politijuristene, Dommerforeningen m v – har kollektivt medlemskap i NJ. Dessuten har NJ egne tillitsvalgte for blant annet offentlig sektor (eksempelvis NJ-stat) og privat sektor (NJ-privat). Tidligere hadde også vi som er medlem av Advokatforeningen kollektivt medlemskap i NJ. Av prinsipielle grunner , trakk imidlertid Advokatforeningen sitt kollektive medlemskap i fjor. Mange av oss som er advokater, forble personlige medlemmer – av begge organisasjoner. Men det er ingen tvil om at NJ etter at Advokatforeningens kollektive medlemskap opphørte, har fått en betydelig overvekt av statsansatte jurister i medlemsmassen, for ikke å si en avgjørende dominans – noe dette helt ferske organisasjonskartet illusterer godt. Nyvalgt leder i NJs hovedstyre f.o.m. medio mars 2010, er Curt A. Lier som har vært mangeårig leder av Politijuristene. Styrerepresentanten for NJ-stat er Jan Olav Frantsvold, nestleder i Politijuristene.

Så lenge NJ likevel er en fagorganisasjon for jurister hvis virke i det daglige spenner fra politijurister, via dommere til frittstående advokater, forventer jeg at eventuelle rettspolitiske utspill på vegne av NJ, reflekterer dette – ikke minst når det gjelder åpenbart kontroversielle saker som spørsmålet om den norske stat skal implementere en type lovgivning som Datalagringsdirektivet forutsetter – et tiltak som enhver opplyst og uavhengig juridisk instans ser på som et paradigmeskifte i forhold til vårt tradisjonelle etterforskningsprinsipp, jf blant annet ICJ-Norge og Advokatforeningen. Til og med Oslo Statsadvokatembeter sier dette utvetydig i sin høringsuttalelse:

“Det prinsipielt sett nye med datalagringsdirektivet er at private pålegges å lagre informasjon med det formål at politiet skal kunne anvende dette i etterforskning og eventuelle straffesak. Det er lite tvilsomt at dette utgjør et paradigmeskifte for politiet og påtalemyndigheten”

Og heri ligger sakens kjerne: Det prinsipielle og kontroversielle hovedspørsmålet er om man overhodet skal innføre en slik lagringsplikt overfor alle borgernes trafikkdata, uten annet formål enn som en preaktiv bevissikring i etterforskningsøyemed. Først hvis man svarer bekreftende på dette, blir det relevant å diskutere de mindre prinsipielle spørsmålene om lagringssikkerhet, vilkår for tilgang m m.

Derfor var det for så vidt betryggende, da NJs hovedstyre traff følgende vedtak som styrende for en høringsuttalelse fra NJ:

”Juristforbundet avgir uttalelse i saken. Styret ønsker at det skal utarbeides en balansert uttalelse der ulike interne synspunkter skal reflekteres. Det vil derfor heller ikke kunne konkluderes entydig i spørsmålet om implementering eller ikke. Sekretariatet klargjør Juristforbundets tilbakemelding.”

På bakgrunn av et slikt vedtak vil ethvert, alminnelig fornuftig menneske som fortolker det i sakens kontekst, legge til grunn av NJ ikke tar stilling til sakens prinsipielle hovedspørsmål, det vil si om man skal innføre Datalagringsdirektivet i det hele tatt.

Men så går det altså frem at NJ v/sin representant i Akademikerne likevel har ansett seg for å ha fullmakt til å støtte følgende hovedkonklusjon gjennom Akademikerne:

“Akademikerne er forbeholdent positive til innføring av Datalagringsdirektivet. Slik vi vurderer saken handler det i stor grad om å skape et felles regelverk for å strukturere lagring av informasjon som i dag lagres i utstrakt grad.”

Hva som har skjedd her, er i utgangspunktet ikke godt å si. Noen mulige alternativer er:

  1. NJs styre har satt seg utover sine fullmakter, og har ført medlemmene bak lyset
  2. NJs styre har glemt innholdet i sitt eget vedtak
  3. NJs styre har ikke glemt innholdet i sitt eget vedtak, men ikke har klart å tolke norsk språk korrekt
  4. NJs styre har tolket sitt eget vedtak korrekt språklig, men har ikke forstått rent juridisk hva som er det prinsipielle hovedspørsmålet forbundet med eventuelle implementering av Datalagringsdirektivet.

Når NJ på forespørsel i ettertid bekrefter at alternativene nr 2 og 3 er uaktuelle, står alternativene nr 1 og 4 tilbake – med forbehold for at det finnes alternativer som jeg ikke har sett (dog bemerkes at det i NJs etterfølgende rasjonalisering i forsvar mot kritikk, i den standardformulering som sendes ut til medlemmer som spør, skriver at NJ har “plikt til å ta [skal vel være "innta", min anmerkning] standpunkt” – noe som vel ikke kan forstås som annet enn det fullstendig motsatte av hva som ovenfor siterte styrevedtak sa..).

Det kan i grunnen være det samme. Pinlig er det uansett – enten det dreier seg om maktmisbruk/feilrepresentasjon eller juridisk inkompetanse – eventuelt andre forklaringsalternativer.

En slik forening kan jeg uansett ikke representeres av. Min betingede utmelding ble pr definisjon ubetinget og effektiv fra det øyeblikk ovenstående ble bekreftet.

Jeg vil fortsette å jobbe med å arbeide både for mine klienters interesser som deres advokat, og for opprettholdelse av rettstaten og de grunnleggende demokratiske frihetene som jurist generelt. Dette er for så vidt ikke i strid med hva NJ også formelt gir uttrykk for å stå for, jf blant annet NJs Prinsipprogram 2008-2010 (for øvrig vedtatt da Advokatforeningen fremdeles hadde kollektivt medlemskap). Men både respekten for medlemsmassens heterogene karakter, som innebærer at ikke alle tjener statsorganene i sitt daglige, betalte virke, og NJs eget Prinsippprogram synes nå å være forlatt.

Et siste – helt uformelt – forslag fra meg som utenforstående til NJ, er å vedta navneendring; fra Norges Juristforbund til Norges Statsjuristorbund.

  • Share/Bookmark
3 Comments by Jon W-A on April 13, 2010
filed in Datalagringsdirektivet, Diverse

« Older Posts

§ UHURU is powered by WordPress using theme Comet
Theme Tweaker by Unreal