Utnevnelse av høyesterettsjustitiarius*

*En versjon av dette innlegget ble opprinnelig publisert som kronikk i Aftenposten 29/2-2016

Regjeringen har fått en klar anbefaling fra Sivilombudsmannen: Prosessen ved utnevnelse av høyesterettsjustitiarius bør gjøres annerledes, for å ivareta både nødvendig offentlighet og hensynet til domstolenes uavhengighet.

Anbefalingen ble gitt i en uttalelse i en sak der blant andre Norsk Redaktørforening og VG hadde klaget over avslag fra Justisdepartementet på begjæring om innsyn i rapporten som justisministeren hadde bestilt av et utvalg som skulle vurdere de enkelte kandidatene til embetet som ny høyesterettsjustitiarius. (For ordens skyld: Jeg bisto klagerne i prosessen).

Utnevnelsen ble gjort av Regjeringen selv, uten noe offentlig innsyn i vurderingene eller den innbyrdes rangeringen av de aktuelle kandidatene.

Det er også formelt sett Regjeringen som utnevner embetsdommere generelt i Norge, men da slik at den i praksis følger innstillingen fra det uavhengige Innstillingsrådet for dommere. Innstillingsrådet vurderer alle søkere, og avgir en innstilling med rangering av de tre best kvalifiserte. Søkerlisten og Innstillingsrådets rangering er offentlige. Denne ordningen valgte man altså ikke ved utnevnelse av høyesterettsjustitiarius. Det er et problem.

Både Grunnloven § 95 og blant annet Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK) artikkel 6, krever at domstolene er uavhengige, også av de øvrige statsmakter. Dette innebærer blant annet krav til hvordan dommere utnevnes og til åpenhet om og i selve utnevnelsesprosessen.

Med hensyn til oppfylling av EMKs krav, ga Europarådets ministerkomité i en anbefaling i 2010 (Rec. 12/2010 on judges: Independence, efficiency and responsibilites), klare retningslinjer om dette. Der forutsettes det at det organ som utnevner dommere er uavhengig av både den utøvende og den lovgivende makt:

“The authority taking decisions on the selection and career of judges should be independent of the executive and legislative powers. With a view to guaranteeing its independence, at least half of the members of the authority should be judges chosen by their peers.”

Dette er den anbefalte ordning. Skal den fravikes, slik at dommere utnevnes av for eksempel regjeringen, slik som i Norge, lyder anbefalingens løsning slik:

”However, where the constitutional or other legal provisions prescribe that the head of state, the government or the legislative power take decisions concerning the selection and career of judges, an independent and competent authority drawn in substantial part from the judiciary […] should be authorised to make recommendations or express opinions which the relevant appointing authority follows in practice.”

Dette beskriver langt på vei den ordning som gjelder i Norge, ved alle andre dommerutnevnelser enn ved utnevnelse av høyesterettsjustitiarius. Forutsetningen for dette unntaket, er at det i praksis er det uavhengige organets innstilling som følges.

Den ordningen vi har valgt for utnevnelse av høyesterettsjustitiarius, er således ikke en gang i tråd med unntaksregelen i Europarådets anbefaling. Hele begrunnelsen for de prinsippene som er nedfelt i anbefalingen, er å motvirke at utnevnelse av dommere skal skje ut fra politiske eller andre utenforliggende motiver.

Tilsvarende prinsipper er nedfelt i anbefalinger også fra andre internasjonale organer på feltet. Blant andre nevnes FNs spesialrapportør på dommeres og advokaters uavhengighet sin rapport til FNs generalforsamling i 2009 (A/HRC/11/41) og European Network of Councils for the Judiciary’s (ENCJ) Dublin Declaration on Standards for the Recruitment and Appointment of Members of the Judiciary, 2009.

Som nevnt forutsettes det i de ovenfor refererte prinsipper og anbefalinger også at utvelgelsesprosessen er åpen og transparent. I den nevnte rapporten fra FNs spesialrapportør fremgår det blant annet følgende:

”Selection and appointment procedures be transparent and public access to relevant records be ensured.”

I den nevnte ENCJ-erklæringen stilles følgende krav:

”The entire appointment and selection process must be open to public scrutiny, since the public has a right to know how its judges are selected.”

Selv om det – forhåpentlig – er mange år før det på ny skal utnevnes en høyesterettsjustitiarius, bør Regjeringen allerede nå ta med seg både Sivilombudsmannens og de nevnte organenes anbefalinger med seg i en nødvendig revidering av prosessen for utnevnelse av dommere generelt og av høyesterettsjustitiarius spesielt.

 

LES også:

 

SKRIV UT (PRINT)

Misforståtte konstitusjonelle bekymringer*

*Innlegget ble først publisert i Klassekampen 16/1-2016, og er skrevet sammen med Veslemøy Aga.

I Klassekampens leder 14.01.16, skriver Bjørgulv Braanen, i forbindelse med prosessen om utnevnelse av ny høyesterettsjustitiarius, at Høyesterett ikke bør reduseres til en instans som «utelukkende appliserer internasjonal rett på norske forhold». Dersom Braanen tror at det dette som foregår eller vil foregå i Høyesterett, kan hans uttrykte bekymringer forstås.

Heldigvis er det imidlertid ikke slik. Hverken Høyesterett selv eller noen av kandidatene til embetet som ny høyesterettsjustitiarius, har mandat til å håndheve annet rett enn den som gjelder i Norge. Dersom det i det hele tatt skulle være fare for at norsk rett som sådan skulle erstattes av internasjonal rett, er det kun en statsmakt som har myndighet til dette: Den lovgivende makt, Stortinget. Heldigvis er dette scenariet svært urealistisk.

Braanen skriver videre at Høyesterett må ha et pragmatisk syn på forholdet mellom nasjonal og internasjonal lov, og viser til nasjonalstatens ansvar og statens handlingsrom. Braanen er opptatt av demokratisk legitimitet. Igjen vil vi minne om skillet mellom statsmaktene, i vår sammenheng forskjellen på den dømmende makt og den lovgivende makt: Skillet mellom internasjonal rett og nasjonal rett slik Braanen skisserer det, er et kunstig skille, fordi den internasjonale retten som gjelder i Norge og som anvendes i norske domstoler er gjort til norsk rett. Av hvem? Stortinget.

Internasjonaliseringen av norsk rett er altså en villet politikk, nettopp fra våre demokratisk folkevalgte på Stortinget. Allerede i 1951 ratifiserte Norge Den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK) og fulgte på med en rekke internasjonale konvensjoner i tiårene som fulgte. I 1994 trådde EØS-avtalen i kraft og i 1999 ble en rekke menneskerettighetskonvensjoner tatt inn i Norges Lover, attpåtil med forrang. Senest i 2014 vedtok Stortinget, med kvalifisert flertall, en ny menneskerettighetskatalog i Grunnloven, og sommeren 2015 ble også domstolenes prøvingsrett, som riktignok har vært ulovfestet rett siden 1800-tallet, formelt grunnlovsfestet.

Flertallet i kontroll- og konstitusjonskomiteen begrunnet innstillingen, som Stortinget fulgte, blant annet med at «det foreliggende forslaget understreker den funksjonsfordeling mellom Stortinget og domstolene som ligger i maktfordelingsprinsippet. Det er Stortinget som gjennom Grunnloven etablerer individenes vern mot for store inngrep fra den alminnelige lovgivning og andre myndighetsbeslutninger. Det er domstolene som i konkrete saker prøver om lovgivningen og forvaltningen har holdt seg innenfor Grunnlovens grenser over for individene.»

En britisk dommer, Justice Eady, sa det treffende i en britisk dom i 2008, da han forklarte hvorfor EMK kom til anvendelse i britisk rett:

”It is not simply a matter of “unaccountable” judges running amok. Parliament enacted the 1998 statute which requires these values to be acknowledged and enforced by the courts.”

Braanens eventuelle bekymringer for bruk av internasjonal rett, menneskerettigheter og andre rettslige skranker mot flertallstyranni, bør derfor ikke rettes til Høyesterett eller knyttes til utnevnelse av ny høyesterettsjustitiarius. De bør adresseres til Stortinget, som heldigvis fortsatt er den lovgivende makt i Norge. Det må da være demokratisk legitimt nok?

 

SKRIV UT (PRINT)

Ytringer og handlinger*

*Innlegget ble først publisert i Aftenposten 6/2-2016

Det har pågått en interessant diskusjon i Aftenposten, initiert av Knut Olav Åmås’ kommentar 24.1, ”Det er forskjell på ord og handlinger”. Den er blitt etterfulgt av blant annet Anine Kierulfs innlegg 25.1, der skillet mellom ytringer og handlinger nyanseres. Dette er gode bidrag i en klassisk, men viktig og åpenbart tilbakevendende debatt, som foregår også utenfor Aftenpostens spalter.

Jeg tror at mye av den tilsynelatende uenigheten i diskusjonen skyldes – ironisk nok – ord. Å si – mer eller mindre kategorisk – at ytringer ikke er handlinger eller at ytringer er handlinger, fører oss ikke nærmere poenget med ytringsfrihetens behov for særlig vern i et demokrati.

Slik jeg ser det, kan poenget kanskje bedre uttrykkes slik: Det viktige er å fastholde at en ytring er en ytring, selv om ytringer også kan ses som handlinger generelt eller som integrert i fysiske handlinger. Flaggbrenning som protesthandling/-ytring er et godt eksempel på det siste. Hvis man vil forby dette, vil en diskusjon om hvorvidt en ytring er en handling være lite fruktbar. Her vil poenget være å se at man har å gjøre med en ytring.

Poenget er at ved å identifisere noe som en ytring, tvinges man til å begrunne eventuelle begrensninger på en måte som tilfredsstiller Grunnloven § 100. Grunnloven tillater bare begrensninger i ytringsfriheten som kan forsvares, holdt opp mot ytringsfrihetens begrunnelser: sannhetssøken, demokrati og individets frie meningsdannelse.

Det innebærer at det vil være uproblematisk å begrense retten til ytringer som ikke, eller bare i liten grad, treffes av disse begrunnelsene. Derfor er det for eksempel uproblematisk å forby trusler, selv om de bare fremsettes i ord. Motsatt vil begrensning av ytringer som er i kjernen av ytringsfrihetens begrunnelser, være desto mer betenkelige. Derfor er det problematisk å forby flaggbrenning, selv om budskapet formidles gjennom fysisk handling.

Det er dette som gjør at forsøk på eller tendenser til å utviske skillet mellom ytringer og handlinger, er ytterst problematisk. Det er samtidig ikke så viktig om man vil si at ytringer også kan være handlinger eller omvendt, så lenge man fremdeles erkjenner at ytringer er ytringer, og identifiserer dem som sådanne, selv når de uttrykkes gjennom fysisk handling. Da må man nemlig innom Grunnloven og dens krav til begrunnelse, før man eventuelt kan begrense eller forby dem. Utviskes skillet, omgås ofte denne øvelsen.

SKRIV UT (PRINT)

Pressens kildevern og elektronisk overvåkning

22. september i år var jeg invitert til å holde et av hovedinnleggene på et seminar om pressens kildevern i en verden med utstrakt elektronisk overvåkning, som del av en konferanse i regi av OSSE (Organisasjonen for sikkerhet og samarbeid i Europa). Seminaret var initiert av Norges permanente delegasjon til OSSE.

De øvrige paneldeltagerne var:

  • Mr. Ben Emmerson, UN Special Rapporteur on Protecting and Promoting Human Rights and Fundamental Freedoms while Countering Terrorism
  • Mr. Peter Studer, President of the Swiss Press Council (2001 – 2007), Chief Editor (Print/TV), and Media Lawyer
  • Ms. Katie Morris, Head of Europe and Central Asia Region, Article 19

Moderator var: Ms. Dunja Mijatović, Representative on Freedom of the Media, OSCE

Her kan du se opptak av alle innleggene:

SKRIV UT (PRINT)

Pressens rett til å bruke andres stoff i egen publisering

[Teksten nedenfor bygger dels på arbeid som er gjort i samarbeid med Mathilde Strand Wilhelmsen.]

1. Innledning

Det diskuteres jevnlig i pressen, både internt i redaksjonene og i offentligheten, hvor grensene går for hva pressen kan bruke av andres, herunder andre presseorganers, stoff i sin egen publisering.

Nedenfor redegjøres det for sentrale spørsmål knyttet til rettighetsproblematikk, publisering av andres materiale, herunder opphavsrettslige og markedsføringsrettslige spørsmål som er relevante for pressen i den publisistiske virksomhet.

2. Oversikt – utgangspunkter

Journalistisk virksomhet og publisering må holde seg innenfor en rekke ulike regelverk. I det følgende vil det gis en kort oversikt over relevante rettskilder egnet til å belyse hvilke rettigheter og hvilket ansvar som påligger medieaktører i sin virksomhet. Oversikten er ikke uttømmende, og det er fokusert på de mest relevante kildene. Med unntak for et avsnitt om bruk av personbilder, behandles ikke øvrige regler om personvern (for eksempel om privatlivets fred og ærekrenkelser – som er behandlet blant annet av meg i del 1 av rapporten “Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake?”)

2.1 Åndsverkloven

Åndsverkloven beskytter åndsverk. Et åndsverk kan være ethvert litterært, vitenskapelig eller kunstnerisk verk. Etter § 1 er det den som skaper verket, som har opphavsrett til det. I ansettelsesforhold mellom journalist og medier vil gjerne opphavsretten gå over på arbeidsgiver, noe som også er forutsatt i journalistoverenskomstene.

For å vernes av åndsverklovens alminnelige bestemmelser må det som er skapt ha det som betegnes som «verkshøyde». Dette innebærer at det må en viss individuelt skapende åndsinnsats til for at noe betegnes som et åndsverk. Kravet innebærer blant annet at helt korte notiser og nyhetsmeldinger ikke nødvendigvis vil være opphavsrettslig vernet. Åndsverkloven verner også enkelte typer frembringelser som ikke har verkshøyde, for eksempel fotografiske bilder og bilder av identifiserbare personer.

Den som skaper åndsverket har enerett til å råde over det. Dette innebærer både enerett til å fremstille eksemplarer av verket (for eksempel trykke en artikkel eller legge den ut på en internettside) og retten til å offentliggjøre verket, det vil si å gjøre det tilgjengelig for allmennheten.

Det er viktig å merke seg at opphavsretten gjelder den konkrete utformingen av verket, ikke idéen bak. Ingen kan få opphavsrett til å ta bilder av Stortinget, men man kan få opphavsrett til et konkret fotografi av Stortinget. Det samme gjelder skrift. Ingen kan få opphavsrett til skrive en sak om et bestemt tema, en nyhet eller lignende, men man kan få opphavsrett til artikkelen i den form man har gitt den (selve teksten og formuleringene man har brukt).

Opphavsmannens enerett innebærer også ideelle rettigheter, regulert i § 3. Dette omfatter retten til å bli navngitt og retten mot krenkende bruk eller endring av verket. Disse rettighetene kan opphavsmannen som utgangspunkt ikke fraskrive seg.

Åndsverkloven inneholder også en rekke regler som avgrenser opphavsmannens enerett, for eksempel sitatretten i § 22. Disse reglene betegnes gjerne som «låneregler», og vil gjennomgås nedenfor i del 3.

2.1.1    Særlig om faksimiler

Mediene benytter seg i utstrakt grad av faksimiler.

I RG-1997-390 (Faksimilesaken) var spørsmålet om Se og Hør lovlig hadde gjengitt en faksimile som inneholdt bilder fra et oppslag i Dagbladet. Faksimilen var i en så god kvalitet at fotografiet med tilhørende tekst måtte anses gjengitt på lik linje som om bildet var brukt direkte. Lagmannsretten uttalte følgende:

Bruk av faksimiler er ikke særskilt lovregulert, og rettighetene til opphavsmennene til verk som er gjengitt i faksimile, reguleres av de alminnelige regler om opphavsrett.

At det er tale om en faksimile endrer dermed ikke den opphavsrettslige vurderingen av spørsmålet såfremt faksimilen er av en slik kvalitet at det må likestilles med direkte bruk av verket.

2.1.2    Lovvalg

Her tas det utgangspunkt i norske regler. Dersom et tilfelle har tilknytning til flere land kan det tenkes at domstolen må velge hvilket lands rett som skal benyttes. Den såkalte «Irma-Mignon»-formelen gir anvisning på at det lands rett som skal benyttes er det landet der saken har sin sterkeste tilknytning. Dersom det er tale om bruk av materiale fra utenlandske nettsider, men det brukes på norske nettsider og rettes mot et norsk publikum, antar vi at norsk rett som hovedsak vil anvendes.

Det kan likevel tenkes at enkelte tilfeller vil reguleres etter andre lands rett. En gjennomgang av utenlandske regler gjøres ikke her. Det antas uansett at det tryggeste vil være å forholde seg til norske regler, både fordi langt de fleste tilfeller vil antas å være regulert av norsk rett, samt at det utad vil fremstå som ryddig å forholde seg til det norske regelverket i norsk publikasjonsvirksomhet.

2.2     Markedsføringsloven

Markedsføringsloven inneholder også regler som kan begrense medias handlingsrom. Markedsføringsloven favner gjerne om tilfeller som ikke omfattes av åndsverkloven, for eksempel der materialet ikke har verkshøyde, men bruken likevel kommer i strid med markedsføringslovens bestemmelser.

Spesielt relevant er bestemmelsen i markedsføringsloven § 25. Denne angir at næringsdrivende ikke må foreta handlinger som «strider mot god forretningsskikk næringsdrivende imellom». Lovens § 30 rammer også etterligning av annens produkter på en slik måte at det oppstår fare for forveksling.

Vernet etter markedsføringsloven kan altså favne vidt, og kan blant annet ramme omfattende bruk av andres materiale, design, og så videre.

Et eksempel er den såkalte Nettavisen-dommen fra 1998, der Nettavisen hadde publisert ulike avisers terningkast fra anmeldelser av filmer og restauranter (dommen er ikke rettskraftig, da partene forlikte saken før behandling av anken til lagmannsretten). For det første ble dette ansett som uberettiget sitat etter åndsverkloven (et resultat som nok må anses som rettslig tvilsomt). Tingretten fant også at bruken av disse terningkastene var i strid med «god skikk»-standarden i markedsføringsloven. Om betydningen av bransjens praksis ble det uttalt at domstolene kan overprøve om bransjens skikk er god skikk, men at

[i] nærværende sak vil spørsmålet om kutyme knytte seg til mediebransjens bruk av andres stoff. Retten understreker at det da gjelder stoff som er skapt, altså ikke f.eks. nyheter som eksisterer uavhengig av en opphavsmann. Gjennom bevisførselen finner retten det mer enn godt dokumentert at den helt gjennomgående og udiskutable praksis i så henseender å basere seg på avtaler, altså slik at avisene kjøper og betaler for skapt stoff som hentes utenfra. På bakgrunn av bevisførselen legger retten også til grunn at bransjen oppfatter det som klart stridende mot god forretningsskikk å benytte slikt stoff uten forhåndsavtaler.

Selv om et materiale ikke har opphavsrettslig vern eller på andre måter er vernet etter åndsverkloven er det altså mulig at bruken av andres materiale kan stride mot markedsføringslovens regler.

3       Låneregler

3.1     Innledning

Låneregler er regler som gjør unntak fra opphavsmannens økonomiske rettigheter. Reglene gir andre tillatelse til å bruke et åndsverk uten samtykke fra rettighetshaveren. Disse rettighetene kan være helt frie, eller betinget av at det ytes vederlag til opphavsmannen.

Her gjennomgås de lånereglene som er mest relevante for publiseringsvirksomhet i media.

Merk at lånereglene ikke begrenser opphavsmannens ideelle rettigheter i § 3. Opphavsmannen har dermed fortsatt krav på å bli navngitt, og verket kan ikke brukes i en krenkende sammenheng.

3.2     Sitatretten

Sitatretten fremgår av åndsverklovens § 22, og tillater at man siterer fra et offentliggjort åndsverk «i samsvar med god skikk og i den utstrekning formålet betinger».

Ordlyden «sitere» peker på at gjengivelse av hele verk normalt ikke omfattes av bestemmelsen. Unntak kan tenkes ved veldig korte verk, der kun et utdrag ikke ville gi det meningsinnholdet som er tilsiktet. Hvor mye som kan siteres, beror på en vurdering av de øvrige vilkårene.

Det er gjerne vilkåret om at siteringen må skje «i samsvar med god skikk» og ikke lenger enn «formålet betinger» som byr på vanskeligheter i praksis.

Hva som er «god skikk» må avgjøres etter en konkret vurdering, og vil gjerne variere etter ulike typer verk. Hva som er vanlig i samfunnet kan også få betydning, selv om det ikke kan settes likhetstegn ved «skikk» og «god skikk». Kravet innebærer også normalt at sitatet inngår i en sammenheng. Kravet til sammenheng må nok sies å være strengere jo mer av verket man ønsker å gjengi. Sammenhengen verket skal settes i, må være noe man selv har skapt.

At det ikke skal siteres lenger enn «formålet betinger» innebærer at sitatretten gir tillatelse til å bruke det nødvendige av verket for å få frem poengene man ønsker å diskutere eller belyse, men ikke mer. I en bokanmeldelse kan man for eksempel sitere korte avsnitt for å få frem et poeng om forfatterens språk, men ikke et helt kapittel. Lojalitetsplikten som omtalt nedenfor kan også tilsi at sitatet kan være av en viss lengde dersom poenget i sammenhengen ikke kommer frem ved kortere utsnitt. Inntar man mer tekst enn det som er nødvendig for å oppnå formålet med siteringen (som altså ikke kan være kun å tilegne seg stoff man ikke selv har) er man utenfor sitatretten.

Sentralt for sitatretten er altså at den er et unntak fra de rettigheter opphavsmannen har etter loven. De griper altså inn i opphavsmannens rådighet over sitt eget verk. Dette innebærer at sitatretten ikke må kunne brukes som et skalkeskjul for at man egentlig ønsker å «stjele» andres materiale. Sitatretten kan altså ikke påberopes dersom det synes klart at formålet egentlig har vært å snylte på en annens verk.

Videre må bruken være lojal overfor opphavsmannen. Dette innebærer for eksempel at sitatet er lojalt mot meningsinnholdet der det hentes fra, slik at løsrevne sitater ikke settes inn i feil sammenheng. Se ellers innlegget “Sitatrett” for en nærmere, generell behandling av sitatretten.

3.2.1    «God skikk» og pressens egen praksis

Som nevnt kan vanlig skikk i samfunnet være av betydning når innholdet av «god skikk»-standarden skal fastlegges. Bransjenormer kan dermed være av betydning.

Som nevnt er ikke faksimile noe juridisk begrep eller noe unntak fra opphavsrettsreglene. Media benytter seg likevel i utstrakt grad av slike faksimiler. Bruken av disse kan nok derfor falle innenfor sitatretten forutsatt at vilkårene for dette er oppfylt. Forutsetningen må i tilfelle være at faksimilen brukes for å forklare eller diskutere et tidligere mediums dekning av saken, samt at den ikke gjengir mer enn nødvendig for å oppnå formålet med gjengivelsen. Der faksimilen kan sees på som et forsøk på å omgå det opphavsrettslige vernet er vi utenfor sitatretten, slik også lagmannsretten i avgjørelsen omtalt under punkt 2.3.

3.3     Særregler for bilder og kunstverk

Åndsverkloven §§ 23, 23a og 24 inneholder regler om rett til gjengivelse av kunstverk og fotografiske verk. Reglene gjelder også fotografier som ikke er åndsverk, jf. § 43a.

3.3.1    Gjengivelse ved omtale av «dagshending»

Etter § 23a kan offentliggjorte bilder, fotografiske verk og kunstverk gjengis i aviser, tidsskrifter og kringkasting ved omtale av «dagshending». Dette gjelder likevel ikke verk skapt med henblikk på slik gjengivelse (pressens egne bilder), altså kan man ikke bruke konkurrentens bilder som er tatt nettopp for å illustrere en tilsvarende nyhetssak. Derimot omfatter regelen blant annet bilder som er lastet opp av andre enn pressen selv på Internett, for eksempel av privatpersoner i sosiale medier.

Vilkåret «dagshending» setter grenser for hva slags saker som kan illustreres med bilder uten tillatelse. Ordlyden peker på typiske nyhetssaker. Rettspraksis har vist at vilkåret ikke må tolkes for vidt. Høyesterett uttalte i Rt. 1995 s. 1948 følgende om vilkåret:

Jeg forstår ordlyden og formålet slik at bestemmelsen skal tilgodese allmennhetens interesse i best mulig informasjon om dagsaktuelle hendelser. Det er vanskelig å gi noen eksakt definisjon av hva som ligger i “dagshending”, men sammenstillingen av “dags” og “hending” gir relativt klare indikasjoner på hva det siktes til. Departementet viser til “den moderne nyhetsreportasje”, og hva som kan anses som nyhetsreportasje blir derfor et viktig element ved vurderingen av om en konkret bildebruk går inn under den såkalte “tvangslisensregelen” eller “låneregelen” i § 8 annet ledd. Medias omtale av hendelser i inn- og utland er – og har lenge vært – svært bred, og jeg ser ingen grunn til å legge et snevert syn til grunn ved fortolkningen, i den forstand at hendelsen må ha spesielt stor nyhetsverdi eller være av interesse for en stor del av befolkningen. Men et visst minstemål av generell nyhetsverdi må kreves. Den gang hadde ikke det som i dag gjerne kalles “kjendisreportasjer” tilnærmet samme omfang som nå. I dag informeres allmennheten om likt og ulikt fra kjente personers liv. Vanlige hendelser – som bare har interesse fordi de angår kjente personer – slås ofte stort opp, og pressen skaper til dels “nyheter” av helt trivielle ting, uten virkelig informasjonsverdi for allmennheten. At det er interesse for dette stoffet, er etter min mening ikke i seg selv tilstrekkelig til å gi “nyheter” av denne art karakter av “dagshending” i lovens forstand. På dette området må terskelen ligge relativt høyt, uten at jeg her vil innlate meg på å trekke opp en grense. Den vil avhenge av hvilken person som omtales, og hendelsens karakter.»

I avgjørelsen ble Se og Hør holdt ansvarlig for brudd på dagjeldende fotografilov for å ha gjengitt bilder av Diana Ross og Arne Næss hentet fra fotografering av et videoopptak sendt på NRK. Ren underholdningsjournalistikk var ikke «dagshending», og bruken var dermed utenfor det bestemmelsen er gitt for å verne.

Tilsvarende synspunkter vil gjelde uavhengig av om bildene er hentet fra en film eller andre steder – så lenge bildene ikke er rettighetsklarert med den som har rettighetene etter åndsverkloven vil prinsippene i dommen gjelde.

Av dette kan det utledes at i alle fall tradisjonelle nyhetsreportasjer om hendelser i inn- og utland er omfattet, og at det ikke er noe krav at saken må være av spesielt stor nyhetsverdi eller av interesse for en stor del av befolkningen. Likevel må det i alle fall trekkes en grense mot rene kjendisreportasjer. Dette har rett nok interesse i befolkningen, men det har i seg selv ingen egentlig informasjonsverdi for for samfunnsdebatten. De samme synspunkter som anlegges av Høyesterett for kjendisstoff må nok antas å gjelde også «nyheter» med rent underholdningsformål.

Som en tommelfingerregel kan man altså si at for tradisjonell nyhetsjournalistikk kan bilder som illustrerer nyheten benyttes, men at regelen ikke gjelder for ren underholdnings- eller kjendisjournalistikk.

Dersom verket som benyttes er knyttet til dagshendingen som omtales, er bruken gratis. Hvis verket kun er brukt til å illustrere dagshendingen, har opphavsmannen krav på vederlag.

3.3.2    Gjengivelse i bakgrunnen

Etter § 23a annet ledd kan et kunstverk, fotografisk verk eller fotografisk bilde også fritt medtas i aviser og annet medium der det «utgjør en del av bakgrunnen eller på annen måte spiller en underordnet rolle i sammenhengen».

At bildet må utgjøre en del av bakgrunnen eller spille en underordnet rolle innebærer at formålet med gjengivelsen ikke må være å vise bildet. For eksempel kan det nevnes et bilde av en person i et galleri, hvor ulike kunstverk kan synes i bakgrunnen.

Regelen åpner altså ikke for fri bruk av bilder uten rettighetsklarering, men er snarere en regel for å forenkle mediehverdagen slik at man ikke skulle måtte sensurere innholdet når verket som synes ikke egentlig er en del av sammenhengen.

3.4     Parodivernet

Parodivernet er også et unntak fra opphavsmannens eneretter slik de fremgår av åndsverkloven. I forarbeidene til åndsverkloven ble det uttalt at opphavsmannens eneretter ikke var til hinder for parodier og travestier. Begrunnelsen er at parodier gjerne har som formål å harselere eller ironisere, og dermed ikke kommer i konkurranse med den økonomiske interessen opphavsmannen har i sine opphavsrettigheter. Hensynet til ytringsfriheten er også sentral.

Formålet bak parodien er av betydning i vurderingen av om det er tale om en tillatt bruk eller ikke. Er formålet samfunnskritikk, satire, harselas eller lignende over det originale verket, vil parodien lett kunne passere. Er det imidlertid tale om i første rekke kommersiell utnyttelse, kan parodien kunne komme i strid med markedsføringslovens regler.

Merk at det må være tale om parodi over verket – ikke bare en «humorsak». Det er ikke fritt frem å bruke åndsverk til å illustrere humorsaker, det må være parodi over verket som sådan.

3.5     Personbilder

Bilder av personer kan ikke gjengis uten samtykke av den som er avbildet unntatt i visse tilfeller, jf. åndsverkloven § 45c. Regelen gjelder også for video. Bestemmelsen er et utslag av generelle personvernhensyn.

I «samtykke» ligger at den avbildede må ha gitt eksplisitt eller implisitt samtykke til publiseringen. Det er den som publiserer bildet som har bevisbyrden for at slikt samtykke er gitt. At en person selv har lagt ut et bilde i åpne sosiale medier er normalt ikke tilstrekkelig til at samtykke kan anses å foreligge.

Bestemmelsen inneholder også unntak fra hovedregelen. Unntakene er i hovedsak begrunnet i ytringsfrihetshensyn.

Det er for det første gjort unntak for avbildninger av aktuell og allmenn interesse. Dette ivaretar borgernes informasjonsbehov, og muliggjør bruk av bilder av personer som omtales i media. Det nærmere innholdet av unntaket lar seg ikke definere presist, men det må foretas en konkret vurdering av om bruken av personbildet kan forsvares i den aktuelle sammenhengen. Sentralt blir en avveining av den avbildede personens rett til privatliv etter EMK artikkel 8 og pressens rett til ytringsfrihet etter EMK artikkel 10. Der det er tale om en offentlig person i omtalen av vedkommendes offentlige rolle vil ofte ytringsfriheten få gjennomslag. Motsatt vil privatpersoner normalt ikke kunne avbildes unntatt i særlige tilfeller.

Videre gjelder forbudet ikke der avbildningen av personen er mindre viktig enn hovedinnholdet i bildet. Bilder av forsamlinger, folketog i friluft eller andre hendelser av allmenn interesse, er også omfattet. Bilder av 17. mai-tog, konserter og lignende er følgelig omfattet.

Utover dette kan det altså ikke publiseres bilder av en person som ikke har gitt sitt samtykke. Det anbefales derfor å forhøre seg med den avbildede før publisering dersom det ikke er åpenbart at et av unntakene i § 45c kommer til anvendelse. For en nærmere behandling av pressens bruk av personbilder, se innlegget “Bruk av personbilder i media – en rettslig oppdatering”.

SKRIV UT (PRINT)

Plagiat, sitatrett og opphavsrett

Kopiering av andres tekster i journalistikken er et hett tema om dagen i norsk presse. Diskusjonen avslører en del misforståelser med hensyn til det rettslige; det vil si opphavsretten.

 
Det synes som om enkelte mener at det er i orden å helt eller delvis kopiere en annens artikkel ved å oversette innholdet fra for eksempel engelsk til norsk, så lenge man oppgir kilden. Det er fullstendig misforstått.

 
Ingen “eier” informasjonen eller idéene som formidles i en artikkel, men måten informasjonen og idéene er formulert og fremstilt på språklig og disposisjonsmessig, formen, utgjør et åndsverk. Forfatteren er opphavspersonen, og ingen andre kan kopiere og publisere åndsverket, uten etter avtale med opphavspersonen eller den som har fått rettigheter til å forvalte opphavsretten av opphavsmannen. (Sitatretten er et unntak, men den er ikke aktuell i den konteksten som diskuteres nå – jeg har ellers skrevet litt om sitatretten i innlegget “Sitatrett”. Se også innlegget om “Intervjuobjekter og opphavsrett”). En oversettelse av en artikkel, en annens tekst, regnes opphavsrettslig som en kopi av originalen (det er derfor forlag også må inngå avtaler med forfattere for å kunne utgi deres bøker i oversatte versjoner).

 
Med andre ord; om en journalist i det vesentlige bare oversetter en fremmedspråklig artikkel til norsk, kan ikke oversettelsen lovlig publiseres uten at det er gitt tillatelse fra den som har rettighetene til originalen. Kilde skal oppgis uansett, men det er altså ikke tilstrekkelig.

 

Det er ellers publisert en del artikler i pressen om temaet i videre forstand, herunder de presseetiske sidene, i det siste, blant annet i Journalisten og Medier24

SKRIV UT (PRINT)

Ytringsfrihet i praksis*

*Dette innlegget sto først på trykk i Aftenposten 26/4-2015

Tåler vi ikke den ytringsfriheten vi snart skal høre svulstige hyllester av igjen når grunnlovsdagen skal feires om drøye to uker?

Det kan av og til virke som om enkelte mener at ytringsfrihet består i at man skal ha rett til å ytre sin mening uten å bli “utsatt” for konfrontasjon og uten å måtte stå for sine offentlige meningsytringer.

Eller at det er et slags overgrep om mediene konfronterer “vanlige” mennesker med sine offentlige kommentarfeltytringer, dersom ytringene deres er kontroversielle?

Slik kan noe av kritikken mot VG fremstå, etter at VG valgte å ringe og intervjue enkelte kommentarfeltdebattanter på VG Nett og deretter vise deler av noen av intervjuene på VGTV. Eksempler på kritikk i den retningen er Karl-Fredrik Tangen i intervju i Aftenposten 25. april, Håvard Nyhus i en kronikk i Dagbladet 24. april og Mímir Kristjánsson gjengitt i Aftenposten 24. april.

Kritikken deres inneholder nyanser, men den reiser likevel noen grunnleggende, prinsipielle spørsmål om offentlig debatt i dagens medievirkelighet.

At ethvert intervju med et enkeltindivid og senere publiseringen av hele eller deler av intervjuet, for redaksjoner som er medlemmer av Norsk Presseforbund, må forholde seg til presseetikken, er selvsagt. Det gjelder her som i all journalistikk. Det er en diskusjon som må tas for seg, i hvert enkelt tilfelle.

Men er det i seg selv problematisk at personer som ytrer seg offentlig – enten det er i kommentarfeltet på VG Nett eller i andre offentlige debattfora, konfronteres med sine ytringer også utenfor det forum ytringen ble fremsatt?

Ytringsfriheten i vårt demokrati skal være nær absolutt når det gjelder politiske meningsytringer. Disse skal kunne luftes, formidles og brytes fritt, uten offentlige myndigheters sanksjoner. Det er den positive ytringsfriheten.

Den negative ytringsfriheten er retten til å la være å ytre sine meninger offentlig. Ingen skal kunne tvinge deg til å lufte dine politiske meninger offentlig. Dette har en side til tankefriheten, som i motsetning til ytringsfriheten, er absolutt.

Man skal ikke stå til ansvar for sine tanker før de er omsatt til handling eller ytring. Når man først velger å lufte sine tanker i form av offentlige meningsytringer, står man til ansvar for ytringene.

Det gjelder både på den måten at man må tåle konfrontasjon og på den måten at man, i ytterste konsekvens, må stå rettslig ansvarlig, dersom man overtrer ytringsfrihetens grenser (for eksempel ved fremsettelse av trusler, oppfordringer til vold med videre).

Når et voksent, myndig individ velger å lufte sine politiske meninger offentlig, for eksempel på et åpent forum på Internett, enten det er på VG Nett eller en annen, allment tilgjengelig nettside, har vedkommende benyttet seg av et demokratisk privilegium; retten til å delta i samfunnsdebatten.

Samtidig har vedkommende akseptert det ansvaret det innebærer å delta i offentlig debatt, herunder i form av å kunne bli konfrontert med innholdet i sine ytrede meninger. Først og fremst ved å bli møtt med demokratiets ideelle reaksjon på en ytring: Motytringen.

Motytringen, konfrontasjonen, innebærer selvsagt tilsvarende ansvar for den som fremfører den, men man kan ikke beklage seg over reaksjonen i seg selv. Man kan ikke ytre seg offentlig selv og samtidig definere hvem som skal kunne konfrontere en eller i hvilke fora konfrontasjonen skal skje.

Man kan selvsagt velge om man vil svare på konfrontasjonen, akkurat som man hadde valget med å ytre seg i første omgang, men man kan i utgangspunktet ikke kreve seg og sine ytringer unntatt fra konfrontasjonen.

Er det noen grunn til at disse selvsagte utgangspunktene ikke skal gjelde for folk som ytrer seg i nettavisenes kommentarfelt? Er det noe spesielt med dem? Er de ikke fullverdige borgere hvis meninger skal høres eller utfordres? Skal de eventuelt bare høres, men ikke utfordres?

Det fremstår for meg som umyndiggjørende overfor vedkommende debattanter og dermed som lite demokratisk, dersom de ikke skulle måtte stå til ansvar for sine offentlige meningsytringer også utenfor det aktuelle kommentarfeltet.

Og innenfor presseetikkens grenser må de, dersom de selv ønsker å bli behandlet som voksne, myndige mennesker, også tåle at både konfrontasjonen og deres håndtering av den skjer offentlig.

Det er ytringsfrihet i praksis.

SKRIV UT (PRINT)

Evaluering av kontrollen med de hemmelige tjenestene

I mars 2014 oppnevnte Stortingets presidentskap et utvalg som skal foreta en evaluering av EOS-utvalgets virksomhet og rammebetingelser/regelverk: Evalueringsutvalget for EOS-utvalget. Det er første gang en slik evaluering gjennomføres siden EOS-utvalgets opprettelse i 2006.

ICJ-Norge (Den internasjonale juristkommisjon, norsk avdeling, der jeg er styremedlem) er blant de organisasjonene som Evalueringsutvalget for EOS-utvalget har invitert til møte, for å gi utvalget innspill til forbedringspunkter og endringsbehov i EOS-utvalgets rammebetingelser/regelverk. Dette møtet fant sted tidligere i denne uken, på tirsdag 23/4-2015.

ICJ-Norge tok opp flere forhold i tirsdagens møte. Her nevnes noen av dem, stikkordsmessig:

  • Viktigheten av å sørge for at EOS-utvalget er utstyrt med ressurser – både økonomisk, administrativt og kompetansemessig – som står i forhold til utviklingen av og aktiviteten i virksomheten i EOS-tjenestene og andre deler av forvaltningen som utvalget skal føre kontroll og tilsyn med.
  • Behovet for gjennom endringer i det relevante regelverket å gi EOS-utvalget bedre mulighet til å føre kontroll med EOS-tjenestenes utveksling av personopplysninger med utenlandske, samarbeidende tjenester. Dette gjelder særlig med hensyn til Forsvarets etterretningstjeneste (E-tjenesten), som etter dagens regler utveksler informasjon – også om norske statsborgere – helt uten domstolskontroll. EOS-utvalgets muligheter til å kontrollere på dette feltet begrenses av flere forhold ved dagens regime, herunder ved en etablert praksis hvorved EOS-utvalget kan nektes innsyn i forhold som kan røpe metoder/kilder hos utenlandske, samarbeidende tjenester. Dagens regime på dette feltet, samt begrensningene i EOS-utvalgets kontrollmuligheter er oversiktlig beskrevet av meg i Pressefrihetens kår i 2014: Ett skritt frem – og to tilbake? del II punkt 5 (delrapport til prosjektet “Status for ytringsfriheten i Norge”, Fritt Ord/Institutt for samfunnsforskning/FAFO/Universitetet i Oslo/TNS/Jon Wessel-Aas 2014).
  • At gjeldende praksis, hvorved enkeltindivider som har blitt utsatt for ulovlige inngrep fra EOS-tjenestenes side, ikke blir underrettet om dette når EOS-utvalget avdekker ulovlighetene gjennom sin kontrollvirksomhet, er i strid med både Grunnloven og med Den europeiske menneskerettskonvensjon (EMK). På dette punktet må regelverket endres, for å være i samsvar med Grunnloven og EMK. Dette innspillet er fra ICJ-Norges side utdypet og nærmere begrunnet i et eget skriftlig Innspill til Evalueringsutvalget for EOS-utvalget  som ble overlevert til utvalget i dagens møte.

SKRIV UT (PRINT)

Regjeringen og rettsstaten*

*Teksten er forfattet i samarbeid med professor, Dr juris Mads Andenæs (UiO) og høyesterettsdommer emeritus Ketil Lund, og ble også publisert i Aftenposten 22/1-2015

I møte med et opplevd populistisk press om å «gjøre noe» med en bestemt enkeltsak i utlendingsforvaltningen, utviser dessverre Regjeringen og dens representanter en manglende forståelse og respekt for grunnleggende prinsipper i vår rettsstat.

Utlendingen Najumuddin Faraj Ahmad (også kjent som mulla Krekar), skulle i henhold et vedtak fra utlendingsforvaltningen, som ble stadfestet av Høyesterett 2007, ha vært utvist fra Norge, fordi han – i alle fall i 2007 – ble ansett å utgjøre en trussel mot rikets sikkerhet. Utvisningsvedtaket kan foreløpig ikke effektueres, fordi det ikke kan garanteres at han ikke vil bli henrettet eller torturert i sitt opprinnelsesland, Irak.

I forbindelse med at han i disse dager løslates etter sonet dom for blant annet å ha fremsatt trusler, har det fra enkelte hold blitt tatt til orde for at Krekar nå enten må sendes til Irak eller må settes i forvaring/interneres (frihetsberøves) inntil han kan returneres til Irak. Ingen av alternativene er mulige i dag, uten at man samtidig bryter norsk lov, herunder Grunnloven og menneskerettighetskonvensjoner som gjelder som norsk lov.

Konfrontert med denne virkeligheten svarte statsråd Siv Jensen til TV2 sist fredag slik på følgende spørsmål:

– I 2009 sa du at du i ytterste konsekvens var villig til å sette

menneskerettighetene side for å få mulla Krekar i forvaring. Er du fortsatt det?

– Ja! Svarer Jensen kontant.

Det er etter vårt syn ikke bare uheldig, men helt uakseptabelt at en sittende statsråd uttrykker en slik holdning i en rettsstat. Jensen tar her til orde for å sette til side ikke bare Grunnloven, men dermed også selve rettsstaten. Derfor er det positivt at hennes regjeringskollega, statsråd Anders Anundsen, justisministeren, har avvist at det er aktuelt å bryte Grunnloven og menneskerettighetene.

Anundsen har derimot, som ansvarlig statsråd, nylig utstedt en instruks til politiet, som også står i et tvilsomt lys i rettsstaten. Etter tidligere å ha opplyst offentligheten om at han hadde bedt embetsverket om å lete etter muligheter i lovgivningen for å kunne sette Krekar i forvaring, er konklusjonen – ikke overraskende – at det ikke finnes slik hjemmel.

Det finnes imidlertid hjemmel i utlendingsloven (kapittel 12 og 14)  for at politiet kan pålegge en person med Krekars status meldeplikt og bestemt oppholdssted, så fremt og i den utstrekning det i den enkelte sak vurderes som nødvendig og forholdsmessig. Dette er etter loven opp til politiet i første instans å vurdere om vilkårene for bruk av slike tvangsmidler er oppfylt i den enkelte sak. Den som pålegget retter seg mot kan bringe spørsmål om påleggets lovlighet inn for domstolene. Regjeringen har ingen instruksjonsmyndighet overfor politiet i en slik sak.

Likevel har Justisdepartementet nylig utstedt en instruks til politiet som i generelle vendinger beskriver personer med akkurat den status Krekar har, og som bortsett fra å gjenta hva som allerede står i loven om adgangen til å pålegge slike personer meldeplikt og bestemt oppholdssted, instruerer om at bruk av denne hjemmelen skal praktiseres som en hovedregel. På dette punkt kan de se ut til at instruksen blander seg opp i nødvendighets- og forholdsmessighetsvurderingen. Hva som vil være en lovs hovedregel, når dette ikke fremgår av loven selv, vil bero på hva som følger av praksis slik den utformes i henhold til loven. Det bør ikke bero på forsøk fra Regjeringen på å påvirke vurderingsnormen ved å instruere om hva som skal være hovedregelen.

Selv om instruksen formelt er generelt utformet, kan det ut fra den konteksten den er utstedt i med rette også reises spørsmål ved om den ikke må oppfattes som et forsøk på å instruere politiet i en enkeltsak; Krekars tilfelle. En pressemelding av 15. januar fra Politidirektoratet tyder også på at instruksen oppfattes slik. Der står blant annet følgende:

«Mulla Krekar omfattes av denne instruksen. Politidirektoratet har i dag, torsdag, gitt Oslo politidistrikt i oppdrag å iverksette instruksens bestemmelser. Oslo politidistrikt er samtidig anmodet om å vurdere å ilegge meldeplikt og/eller bestemt oppholdssted for mulla Krekar.»

Det er grunnleggende i en demokratisk rettsstat at politiets bruk av tvangsmidler i enkeltsaker skjer etter en uavhengig vurdering av innenfor lovens rammer, og ikke på grunnlag av politiske motiver. Derfor er det like grunnleggende at politiske myndigheter ikke skal kunne instruere politiet i enkeltsaker. Er en regjering misfornøyd med hvordan lovgivningen er eller hvordan den praktiseres i enkeltsaker, er middelet å vende seg til lovgiver, Stortinget, med forslag om lovendringer. Middelet er ikke å instruere politiet i enkeltsaker.

Utspillene fra henholdsvis Justisministeren og Fremskrittspartiets leder bør gi opphav til en bredere debatt om demokrati, maktfordeling og rettsstat – selv om, og kanskje nettopp fordi, vi nettopp har lagt bak oss jubileumsfeiringen av Grunnloven.

SKRIV UT (PRINT)

Freedom of expression – a reminder of offence, shock and disturbance(?)

The legal basis, as expressed by The European Court of Human Rights (in Handysde v. UK , 1976):

Freedom of expression […] is applicable not only to “information” or “ideas” that are favourably received or regarded as inoffensive or as a matter of indifference, but also to those that offend, shock or disturb the State or any sector of the population. Such are the demands of that pluralism, tolerance and broadmindedness without which there is no “democratic society”.

A defence for this right to offend, shock or disturb the State or any sector of the population, eloquently delivered by Rowan Atkinson in 2012:

SKRIV UT (PRINT)