Inga slettet en diagnose og sine bekymringer fra sin FaceBook-side, som om det i utgangspunktet hørte hjemme der (sic!)

Det som kan vise seg litt mer vanskelig, er å få slettet Stortingets nitidig førte protokoller, som leenge har presententert diagnosen og bekyringene som ble liksom-slettet fra FB …

Motbakken og hans Kamerader, var ikke å stole på ift pengene våre, Inga ser ikke ut til å kunne stoles på ift barna våre :-O

Ingen stortingsrepresentant kan forteller politi eller domstol hva de skal gjøre. De, gjentar, KAN ikke.

Hvorfor? Jo ganske enkelt fordi de ikke har noen mulighet for sanksjoner overfor politi og domstoler som ikke gjør som de ønsker – annet enn å endre lovene.

De kan si hva f. de vil. Hvis ikke politi/rettsvesen vil, så spiller det ingen rolle.

Det vi ser nå er et forsøk på å styre  hva stortingsrepresentantene gjør – fra byråkratiet, med hjelp av pressen. “Reglene er der for å begrense hva politikerne kan gjøre” (etter hukommelsen) sa Nakkim i Dagsrevyen i kveld.

Nei, det er vi velgere som skal begrense hva politikerne gjør. Vi, som velgere, og ikke annet.

Fingerspitz Gefühl og musikalitet, er ikke spesielt fremtredende i denne regjeringen, både ift (våre) penger og forhold statsmaktene. Det tør være nokså elementært, innenfra en statsmakt, og ikke fortelle politi og domstol hva de skal gjøre.  Jaja, Inga er vel kanskje påvirket av MotbakkenSyndromet  …

Problemet med den tolkningen av maktfordelingsprinsippet som er i ferd med å bli fastlåst, er at det skriver seg fra en annen tid, da kongen og en klasse (i mange land adel) hadde reell makt.

Det som blandes sammen er at den den utøvende og lovgivende makt ikke skal ha direkte innvirkning på den dømmende. Det er selvfølgelig et viktig prinsipp. Men forhåpentligvis greier våre dommere å utføre sin virksomhet uten å bli påvirka av politikere som mener noe, og for den saks skyld tilfeldige folkelige stemninger. Det er vel derfor vi har dommere som ikke kan avsettes politisk?

1. Statsministerens kommentar er tatt så ut av sin sammenheng (av de vanlige fordummende journalistene) at det er meningsløst å reagere på den. Han sa, klart og tydelig at han, som statsminister, ikke hadde noen mening. Og så la han til at _de pårørende_ hadde gitt uttrykk for en spesiell dom. Det er ikke noe i nærheten av innblanding.

2. Om “syngeaksjonen.” Reaksjonen over på dette bygger på en juristifisering av  regjeringas rolle. Regjeringa er ikke embetsmenn, men politikere. Politikere, valgte representanter for folket, har meninger. De skal ha meninger.

Egentlig er det et stort problem at statsråder lar seg styre av allverdens “sir Humphrier” som behendig “lekker” til avisene når statsrådene ikke er byråkratiske nok – og gjømmer seg bak formaliteter sånn at det er statsråden som får skylda når sir Humphry (og hans lydige undersåtter) gjør en feil.