Hanenborg spør hvorfor Datatilsynet snur ang. lagring av IP-nummer, etter utfordring fra Aftenposten. Datatilsynet vurderte at IP-nummer er mindre intrusivt. Det er vel også rimelig at Aftenposten viser interesse av dette. DLD er en trussel for den frie presse, og som vi vet så står pressen unisont samlet mot DLD. Det ble også nevnt at også pressen avdekker kriminalitet, noe som oftest utelates i denne debatten.

Som Jon skriver, så er det bare noe av kommunikasjonen som skal overvåkes for lagring, i henhold til DLD, så hvorfor sette grensen her. Og hva med bildelagring fra kamera i boliger hvor der bor barn for å sikkre bevis for senere bruk om mistanke om overgrep.
Jeg tror ikke en skal bli forbauset om dette foreslås. Tilsvarende som det er foreslått at enhver borger skal ha et nasjonalt IDkort som, over tid, kan integreres med det meste en gjør. Tanken er ikke nye, og i den norske utredningen av nasjonal IDkort (biometrisk med RFID) finner en eksempler hvor en unik eID kan identifisere borgeren på internet: “eID-innehaverens fødselsår for å kunne verifisere om vedkommende er gammel nok til å ta i bruk en bestemt tjeneste eller ung nok til delta i et bestemt diskusjonsforum på nettet eller lignende…”. (Barn er gangbart motiv, her også…)
I EU’s digitale agenda er nasjonale e-IDkort ofte nevnt, og det gis eksempler på hvordan en kan få borgerne til å bruke disse, og hvordan persondata kan akkumuleres, identifiseres, sendes over landegrenser, integreres med annen data fra andre databaser, osv.

Edle motiver – men en katastrofe for demokrati.

Jeg reagerer på å bruke “kommersiell” i den sammenhengen som Bjørnflaten synes å hentyde på, særlig når Arbeiderpartiet har vært Microsoft sin ukritiske støttespiller gjennom mange år. Hun kan umulig ha særlig kunnskap om hvilken drakoniske planer Microsoft har hatt opp gjennom årene for å overta internett ved hjelp av sin monopolistiske praksis gjennom Palladium som dreier seg om kryptert maskinvare og programvare. Det ville gjort det fullstendig umulig åpne et Word-dokument uten at det ville blitt registrert, og man kunne i følge en ekspert på Cambridge ført til at man kunne ødelagt alle dokumenter med ord som “frihet” eller “demokrati” i samme stil som Amazon fjernet boka “1984” fra alle Kindle leseplater for en stund tilbake. Facebook er tross alt frivillige greier, men hvis Microsoft hadde lykkes så ville man få problemer med å koble seg på nettet med en datamaskin som ikke var “deres”. Open XML vs. OpenDocument var et illustrende eksempel på hvor korrumperte og lettmanipulerte nesten alle vestlige og ikke-vestlige land var når de støtte på verdens femte største selskap. Arbeiderpartiet trenger ikke sette seg på sin høye hest og bruke ordet “kommersielt” for å framheve sine moralske hensikter med statlig lagrings versus kommersiell lagring. Svada fra ende til annen, retorisk tøv, som vis er at de er tomme for argumenter.

Så til overskriften i denne bloggposten. Jeg mener du har misforstått Bjørnflatens spørsmål. Det du faktisk sa er heller ikke slik du formulerer det i bloggen. Hun spurte “hvorfor er det mere betenkelig hvis det lagres for samfunnets behov enn når det lagres for kommersielle formål?” Det er slik jeg tenker også. Hvorfor er dagens situasjon OK, hvorfor er ikke alt man frykter med DLD gangbart i dag?

Du svarte at spørsmålet var feil stilt, du tolket hennes spørsmål slik “hvorfor skal kommers veie tyngre enn samfunnets behov”. Det er to forskjellige ting svarte du, kommers veier ikke tyngre men du vil ikke at formålet med lagringen skal være for krim etterforskning.

Hun spurte om hvorfor det er mere betenkelig å lagre for samfunnets forhold. Du dreier det over til at spørsmålet er misforstått og at det har med de edleste motiver å gjøre. Jeg mener det er en feiltolking av spørsmålet og at du ikke svarte på det hun var ute etter.

Anders Brenna skulle også svare på utfordringen om hvorfor “dere” vet bedre enn politiet, og hvordan kan “dere” si at DLD ikke vil virke. Han tok kun for seg internett, var så vidt innom telefoni. Mindre enn 1% av trafikkdata som ble hentet ut i 2010 dreide seg om IP-adr. Resten var telefoni og basestasjonsøk. Bjørnflaten gjentok dette med krim utført i affekt, mens Brenna hadde en utlegging om dette som ikke står til eksamen. Poenget er at det kan ta tid før man finner en mistenkt. Husker du drapssaken på Kongsvinger i 2009? Gjerningsmannen stjal offerets mobil. Mange mistenkte var inne og flere var i varetekt. 4-5 måneder senere begynte gjerningsmannen å bruke telefonen med sitt eget sim kort. Politiet sjekket jevnlig om telefonen ble tatt i bruk (IMEI avslører det?) og fikk napp etter 5 måneder. Gjerningsmannen ble dermed tatt. Det er nettopp når krim er utført i affekt at trafikkdata kan komme til nytte. Da har ikke gjerningspersonen gjort tiltak for å skjule spor før forbrytelsen og han kan ikke få slettet trafikkdata.

Det er derfor vi umulig kan bli enige. Et eksempel fra din siste kommentar, er når du ikke vil bruke begrepet “bevissikring” om statlig påbud om registrering og lagring av data med sikte på bruk i kriminalitetsbekjempelse. Det heter bevissikring når det samme gjøres som ledd i etterforskning etter straffeprosessloven § 215a, og det blir ikke plutselig noe annet om man som DLD krever, bare fordi man gjør det overfor alle, hele tiden. Men det er klart at det kan være fristende å kalle det noe annet, for derved å tilsynelatende komme utenom det faktum at det er et straffeprosessuelt inngrep. Illustrerende i så måte jo nettopp innføringen av straffeprosessloven § 215a i 2005. Et sikringspålegg etter § 215a innebærer jo fysisk og teknisk akkurat det samme som DLD, med den eneste (viktige) forskjell at sikringen (sletteforbudet) er saksrelatert og målrettet. Men data blir værende der de var, hos teletilbyderen, og kan ikke utleveres til politiet før den videre etterforskningen fører til konkretisert mistanke mot noen. Med DLD vil sikringen imidlertid pålegges ved lov, som en generell, kontinuerlig plikt for alle teletilbydere og overfor alles trafikkdata. Justisdepartementet bekrefter for så vidt dette, ved at lovproposisjonen jo sier at ved innføring av DLD, kan § 215a oppheves. Den erstattes på dette punkt nettopp av lagringsplikten som innføres i ekomloven. Det hadde slik sett vært mer “ærlig” å lovfeste lagringsplikten gjennom straffeprosessloven.., men det ville se “dårlig” ut, for da blir realiteten mer iøyenfallende. Det ville dessuten bli en “kinkig” øvelse med lovhenvisninger, når for eksempel finanstilsynets tilgang til de samme dataene skulle lovfestes.

Når det gjelder din påpekning av at abonnementsvilkårene i dag inneholder en “bestemmelse” om at data kan utleveres til politiet/påtalemyndighetene når teletilbyderen er rettslig forpliktet til slik utlevering, er jo ikke dette et avtalevilkår, men en påminnelse om det selvfølgelige, og noe som verken kunden eller teletilbyderen har herredømme over. Det har dessuten ingenting med lagringsplikt å gjøre. Hvis man skulle uttrykke situasjonen etter innføring av DLD i avtalevilkårene, ville man ha måttet tilføye at “i tillegg til de data som vi har behov for å lagre om din bruk (oppramsing) for å kunne administrere kundeforholdet, er vi ved lov pålagt å registrere også følgende data (oppramsing). Alle disse data er vi pålagt å lagre i 6/12/24 måneder, for det tilfellet at politiet (m fl?) får bruk for dem i en fremtidig straffesaksetterforskning eller Politiets sikkerhetstjeneste for bruk for dem i undersøkelser i forebyggende etterretningsøyemed. Dataene kan heller ikke slettes, dersom du avslutter kundeforholdet. Utlevering til politiet eller politiets sikkerhetstjeneste vil bare skje dersom vi er rettslig forpliktet til det i henhold til de til enhver tid gjeldende regler for slik utlevering. Du vil bli underrettet om slik utlevering, med mindre vi pålegges taushetsplikt om dette i vedkommende utleveringspålegg. Ved utlevering til Politiets sikkerhetstjeneste som ledd i undersøkelser i forebyggende etterretningsøyemed, vil du ikke bli underrettet”.

Hyggelige “avtalevilkår”…;-)

Det er derfor vi umulig kan bli enige. Et eksempel fra din siste kommentar, er når du ikke vil bruke begrepet “bevissikring” om statlig påbud om registrering og lagring av data med sikte på bruk i kriminalitetsbekjempelse. Det heter bevissikring når det samme gjøres som ledd i etterforskning etter straffeprosessloven § 215a, og det blir ikke plutselig noe annet om man som DLD krever, bare fordi man gjør det overfor alle, hele tiden. Men det er klart at det kan være fristende å kalle det noe annet, for derved å tilsynelatende komme utenom det faktum at det er et straffeprosessuelt inngrep. Illustrerende i så måte jo nettopp innføringen av straffeprosessloven § 215a i 2005. Et sikringspålegg etter § 215a innebærer jo fysisk og teknisk akkurat det samme som DLD, med den eneste (viktige) forskjell at sikringen (sletteforbudet) er saksrelatert og målrettet. Men data blir værende der de var, hos teletilbyderen, og kan ikke utleveres til politiet før den videre etterforskningen fører til konkretisert mistanke mot noen. Med DLD vil sikringen imidlertid pålegges ved lov, som en generell, kontinuerlig plikt for alle teletilbydere og overfor alles trafikkdata. Justisdepartementet bekrefter for så vidt dette, ved at lovproposisjonen jo sier at ved innføring av DLD, kan § 215a oppheves. Den erstattes på dette punkt nettopp av lagringsplikten som innføres i ekomloven. Det hadde slik sett vært mer “ærlig” å lovfeste lagringsplikten gjennom straffeprosessloven.., men det ville se “dårlig” ut, for da blir realiteten mer iøyenfallende. Det ville dessuten bli en “kinkig” øvelse med lovhenvisninger, når for eksempel finanstilsynets tilgang til de samme dataene skulle lovfestes.

Når det gjelder din påpekning av at abonnementsvilkårene i dag inneholder en “bestemmelse” om at data kan utleveres til politiet/påtalemyndighetene når teletilbyderen er rettslig forpliktet til slik utlevering, er jo ikke dette et avtalevilkår, men en påminnelse om det selvfølgelige, og noe som verken kunden eller teletilbyderen har herredømme over. Det har dessuten ingenting med lagringsplikt å gjøre. Hvis man skulle uttrykke situasjonen etter innføring av DLD i avtalevilkårene, ville man ha måttet tilføye at “i tillegg til de data som vi har behov for å lagre om din bruk (oppramsing) for å kunne administrere kundeforholdet, er vi ved lov pålagt å registrere også følgende data (oppramsing). Alle disse data er vi pålagt å lagre i 6/12/24 måneder, for det tilfellet at politiet (m fl?) får bruk for dem i en fremtidig straffesaksetterforskning eller Politiets sikkerhetstjeneste for bruk for dem i undersøkelser i forebyggende etterretningsøyemed. Dataene kan heller ikke slettes, dersom du avslutter kundeforholdet. Utlevering til politiet eller politiets sikkerhetstjeneste vil bare skje dersom vi er rettslig forpliktet til det i henhold til de til enhver tid gjeldende regler for slik utlevering. Du vil bli underrettet om slik utlevering, med mindre vi pålegges taushetsplikt om dette i vedkommende utleveringspålegg. Ved utlevering til Politiets sikkerhetstjeneste som ledd i undersøkelser i forebyggende etterretningsøyemed, vil du ikke bli underrettet”.

Hyggelige “avtalevilkår”…;-)