Jon har full koll på det juridiske. Jeg leser i KU mot Finland og mener den tar opp generelle spørsmål også. Interessant å lese f.eks dette: 33. The Helsinki Foundation for Human Rights submitted that the present case raises the question of balancing the protection of privacy, honour and reputation on the one hand and the exercise of freedom of expression on the other. It took the view that the present case offers the Court an opportunity to define the State’s positive obligations in this sphere and thereby to promote common standards in the use of the Internet throughout the member States.

Uansett hvordan jussen er, og den kan vi la ligge, så var mitt hovedbudskap det jeg skriver i siste avsnitt. “Men er det nok at trafikkdata lagres slik det gjøres i dag?” osv. Som Eirik Trønnes Hansen skriver på Nye Meninger i dag: “Statsråden uttalte også til transportkomiteen: “Politiet har i dag tilgang til trafikkdata. Det vil dei og få i framtida. Dei største tilbydarane seier dei kjem til å lagra data også i framtida. Denne uttalelsen er upresis og egnet til misforståelser. Samferdsels-departementet har ikke presentert en oversikt over hvilke typer trafikkdata som fortsatt vil lagres, hvor lenge, og på hvilket juridisk grunnlag de lagres.”

Jeg synes det han tar opp blir underkommunisert i debatten. Vi trenger ikke DLD sier mange, status quo er nok. Jeg mener det er ikke er bra nok svar på utfordringen.

Du insisterer på å tolke EMD-avgjørelser og bruke juridiske begreper som det passer deg. Det nytter imidlertid ikke å gå inn i et fagområde man ikke er utdannet innenfor, og i tillegg forsøke om å omdefinere dets begrepsapparat.

Vi har diskutert dette i det uendelige, og jeg viser derfor generelt til diskusjonene i kommentartråden til et av mine innlegg på Dagsavisen – Nye meninger: http://www.nyemeninger.no/alle_meninger/cat1003/subcat1010/thread113838/#post_113838 .

Som nevnt før er problemet ditt at du viser til en avgjørelse som angår utlevering av taushetsbelagte opplysninger, og hvor det var spørsmål om taushetsplikten overfor en konkret gjerningsperson måtte settes til side av hensyn til et konkret offers krav på å få et begått strafbart forhold iretteført. Det er ganske opplagt at en taushetsplikt i et slikt tilfelle måtte kunne settes til side.

Dommen kan overhodet ikke tas til inntekt for å innføre en regel om generell, systematisk og løpende bevissikring i alle borgernes kommunikasjonsdata.

Det var ellers en fornøyelse å holde foredrag på samme seminar som FNs spesialrapportør for
menneskerettigheter og terrorbekjempelse, professor Martin Scheinin, på UiO sist torsdag. http://www.menneskerettighetsuka.no/2011/02/10/terrorlovgivning-apner-for-overvaking/ Han deler min (og mange flere menneskeretsspesialisters) oppfatning fullt ut med hensyn til blant annet datalagringsdirektivet. Våre lands myndigheter driver rett og slett med argumentasjon som kun kan aksepteres i unntakstilstand.

Du får heller gjøre som Elin Ørjaseter gjorde i går på Twitter ( http://www.twitterlisten.no/tweet/5334371 ), i debatt om DLD i lys av nettopp denne bloggposten, og innrømme at det er
menneskerettighetene du mener ikke passer inn i ditt verdensbilde:

“Den grunnmuren vårt samfunn er bygget på er for svak. Menneskerettigheter funker ikke i krig, dessverre”

Det er mye ærligere enn å fortsette å prøve – uten noe som helst hell – å forsøke å presse forsvaret for DLD inn i rettsstatens rammer.

(Og lagring av opplysninger om abonnent til en gitt (dynamisk) IP-adresse, er jeg som nevnt før åpen for https://www.uhuru.biz/?p=567 – det er noe ganske annet enn de kommunikasjonsdata jeg skriver om i bloggposten her, og som utgjør hovedbolken i DLD).

Du insisterer på å tolke EMD-avgjørelser og bruke juridiske begreper som det passer deg. Det nytter imidlertid ikke å gå inn i et fagområde man ikke er utdannet innenfor, og i tillegg forsøke om å omdefinere dets begrepsapparat.

Vi har diskutert dette i det uendelige, og jeg viser derfor generelt til diskusjonene i kommentartråden til et av mine innlegg på Dagsavisen – Nye meninger .

Som nevnt før er problemet ditt at du viser til en avgjørelse som angår utlevering av taushetsbelagte opplysninger, og hvor det var spørsmål om taushetsplikten overfor en konkret gjerningsperson måtte settes til side av hensyn til et konkret offers krav på å få et begått strafbart forhold iretteført. Det er ganske opplagt at en taushetsplikt i et slikt tilfelle måtte kunne settes til side.

Dommen kan overhodet ikke tas til inntekt for å innføre en regel om generell, systematisk og løpende bevissikring i alle borgernes kommunikasjonsdata.

Det var ellers en fornøyelse å holde foredrag på samme seminar som FNs spesialrapportør for
menneskerettigheter og terrorbekjempelse, professor Martin Scheinin, på UiO sist torsdag. Han deler min (og mange flere menneskeretsspesialisters) oppfatning fullt ut med hensyn til blant annet datalagringsdirektivet. Våre lands myndigheter driver rett og slett med argumentasjon som kun kan aksepteres i unntakstilstand.

Du får heller gjøre som Elin Ørjaseter gjorde i går på Twitter, i debatt om DLD i lys av nettopp denne bloggposten, og innrømme at det er
menneskerettighetene du mener ikke passer inn i ditt verdensbilde:

Den grunnmuren vårt samfunn er bygget på er for svak. Menneskerettigheter funker ikke i krig, dessverre

Det er mye ærligere, enn å fortsette å prøve – uten noe som helst hell – å forsøke å presse forsvaret for DLD inn i rettsstatens rammer.

Den første saken som omhandlet relasjonen internett og EMK og som ble behandlet i EMD var vel saken mot Finland. Domstolen understreker at rettshåndhevelse i moderne samfunn byr på utfordringer, og at EMK ikke må tolkes slik at politiets arbeid blir umuliggjort eller byrdefullt. Det var åpnet for innsyn i trafikkdata i Finland også, men ikke en slik type sak hvor denne gutten ble utnyttet på nettet av en barnepornoliga. At saken ikke omhandlet lagringsplikt er naturlig.

Domstolen sa at vern av den fornærmede forutsatte at man kunne ta skritt til å identifisere den skyldige og holde vedkommende ansvarlig (NB! veldig viktig setning, se senere). Årsaken til at dette ikke kunne gjøres, var at taushetsplikt ble gitt prioritet. “Although freedom of expression and confidentiality of communications are primary considerations and users of telecommunications and Internet services must have a guarantee that their own privacy and freedom of expression will be respected, such guarantee cannot be absolute and must yield on occasion to other legitimate imperatives, such as the prevention of disorder or crime or the protection of the rights and freedoms of others.” Domstolen fant deretter at Finland skulle hatt lovgivning som åpnet for å oppheve taushetsplikten.

Man kan vel også si at at dommen kommenterer balansen mellom ytringsfrihet og personvern. Den viser at ytrerens personvern og ytringsfrihet kan måtte vike når de kommer i konflikt med andres frihet og grunnleggende rettigheter. Men for at man skal kunne tillate dette avviket, må krenkelsen av andres rettigheter være alvorlig. Dommen er interessant ift til det den sier om reguleringen av politiets arbeid sett ift EMK 8.
Hvis DLD-saken kommer opp for EMD så må de i første omgang avgjøre hvorvidt datalagringsdirektivet faktisk krenker EMK art 8, eller om dette er et tiltak som er nødvendig i et demokratisk land for å lette arbeidet til politi eller påtalemyndighet i et samfunn hvor elektronisk kommunikasjon er sentralt.

EMD mente innholdet i saken mot Finland var alvorlig nok til at Finland ble dømt. I Norge er lovforslaget at innsyn i trafikkdata kan gis i saker med mere enn 4 års straffetid. FN snakker vel om “serious crime” som noe som gir 4 års fengsel. Det kan derfor ikke være tvil om at lovforslaget er målrettet mot alvorlig krim, og at det er legitimt at trafikkdata benyttes i etterforskningen. Men er det nok at trafikkdata lagres slik det gjøres i dag? Etter min mening er svaret et klart nei. Det er altfor tilfeldig hvor mye som lagres og hvor lenge det lagres. At det ikke er lik lagringstid for alle plattformer og at plattformene behandles ulikt er ikke tilfredsstillende. Da er vi selvsagt over på det avgjørende i debatten. Lagringsplikt. Men kan vi ha god samvittighet for at vi kan etterforske alvorlig krim mot våre barn, våre bekjente eller våre medborgere hvis vi har et system hvor hvilken teleleverandør gjerningsmannen bruker kan ha avgjørende betydning for om han blir tatt eller ikke? For å kunne stå foran EMD å si at vi har gjort det vi kunne for å beskytte rettighetene og friheten til befolkningen, må vi kunne vise at vi har tatt de nødvendige skritt for å sikre at alvorlige kriminelle ikke kan boltre seg i et system preget av tilfeldigheter.