‘Tilegne’ var et ord som ble brukt på Twitter i dag, men jeg veit jo ingenting om hva som var konteksten og om dette var en del av et sitat fra retten eller ei.

En kan vel på forhånd umulig vite forskjellen mellom det at noen i et forhold virkelig bare har skaffet seg nóe og det at noen skal ha skaffet seg noe til et bestemt formål (forsett som konsept?). Igjen, så tenker jeg at det kan være en fare for at et heller trivielt ord i praksis er ment å ha “dobbel bunn”.

Tja hva med ‘forsett’? Ville vært dumt om ordet ble gitt betydningen at dette skal ha med “intensjoner” å gjøre. Kanskje en mulig snikinnføring av påstander av noe formentlig eller noe antagelig. Ugh, ordet ‘antagelig’ kan visst også være tvetydig ser jeg nå.

Så sant jeg ikke er helt på jordet her, så vil det da uansett en sak bli uregjerlig hvis ordbruken egentlig er gitt to ulike betydninger på en og samme gang. Første offer for slike dumheter vil være media, men tja jeg kan ikke skjønne annet enn at ting kan gå “stokk over stein” (lettvint byggteknikk?) med kanskje nypløyd jus også. Hm, jeg tror jeg lurer på om det kanskje er umulig å være etterrettlig for retten selv hvis orbruken blir for vanskelig.

Når jeg har fått tenkt meg om, så lurer jeg nå på om det er i selve lovparagrafene at det vil gå helt galt, fordi det da tenkes være åpnet/gitt en uærlig og kanskje tvetydig fortolkningsrett av selve lovparagrafen, en lovparagraf som da vil være feil og gal. Men det gjøres vel i samtlige tilfelle et lovforarbeid for alle lover og paragrafer (kanskje ikke for alle paragrafene?), forarbeid som er ment å avklare nettopp dette med tvetydigheter?

Ville være ille tenker jeg hvis det bevisst eller ubevisst er blitt snikinnført en autoritativ bedømning med slik ordbruk, i ly av å måtte/ville gjøre seg antagelser, fordi det da ikke vil være mulig å skille mellom selve vurderingen og det rent påståelige (som vil være forhåndsmening el. bare fantasi).

Etter at en rett har valgt å tolke noe, så er det vel umulig å i ettertid få vite noe (overhodet), om selve fortolkningen innebar en ren vurdering eller om retten har vært fordomsfull (ondskapsfull om man vil). Altså, at det tenkes være umulig å da få vite noe om graden av fordomsfullhet som kanskje er utvist. Problemet mitt her handler vel da om en tenkt forskjellsbehanding av mennesker.

Hvis det på forhånd, av grunner, er bestemt at retten har enkelte behov, så vil det være umulig å knytte en årsakssammenheng eller logikk om man vil, mellom rettens privilegie til å dømme og det å utsette mennesker for hat (belemrende karakteristikker) hvor rettens egne antagelser nødvendigvis må sies å være basert på ren fantasi.

Må ærlig innrømme at jeg vet ingenting om hvorvidt en rett vil kunne gi uttrykk for å ha spesielle behov, men jeg tenkte på mer generelle formaninger om å skulle vurdere bestemte “samfunnsmessige hensyn”.

Jeg tuller ikke. Tanken her er å anta at påvisning av straffbare handlinger ikke er avgjørende eller engang viktig, men at til tross for det absurde ved å mene noe om andres tankevirksomhet, så vil eventuelle tilståelser eller utsagn tenkes bli brukt til å bekrefte en anklage i ettertid (under torturliknende forhold).

Alternativt vil noen konkret tilståelse eller former for innrømmelser kanskje kunne erstattes av påståtte tilståelser og påståtte former for innrømmeler.

*Håper ikke det dukker opp to poster fra meg her nå. Dét vil i så fall være en slags kladd jeg satt å skrev på. Det tok litt tid før jeg bestemte meg for hva det var interessant å skrive om her. Jeg ber i så fall om om at denne andre teksten blir slettet.